Denne snutten jeg skrev til Klassekampen – hadde egentlig bakgrunn i at fordums minister Hansen og daværende finansminister Halvorsen røk uklare om profittsiktepunkt for private barnehager. Finansministeren kunne ikke se det som noe grunnleggende mål for barnehagedrift.
Innlegget gikk som følger:
For vel 20 år sida, hadde jeg ansvar for et lite undervisningsprosjekt ved universitetet. Prosjektet innebar samarbeid med en norsk avdeling av et internasjonalt konsern. Blant de ledende på sitt felt. Jeg fikk en grei rammeavtale i møte med en vennlig direktør. Han informerte entusiastisk om bedriften. Viste kurver over avkastning og vekst, over mål for økt økonomisk vekst inn i framtida. Jeg spurte, i all min naivitet, om hvor lenge man kunne forsette å vokse og øke. Fantes det ikke en grense et sted? Direktøren så litt befippet på meg, ventet litt før han sa at ”slik har ikke jeg lov å tenke.” Jeg forsto ham slik at enten vokste man eller gikk under. Spise seg stadig større eller bli spist. Sådan var markedskonkurransen og kapitalismen. En slags kapp-eting blant troll.
Vi har nok kunnskap nå om at grenser finnes. Grenser for hvor mye ressurser som er tilgjengelige på den ene kloden vi har. Grenser for hvor mye vi kan belaste økosystemet med produksjon og utslipp før det klapper sammen. Men sånn kunnskap hører visst fortsatt ikke med til tankegodset når stor business skal drives og offentlig virksomhet mål- og resultatstyres. Man har ikke lov til å tenke annet enn størst avkastning for eierne, raskest mulig. Størst mulig ”output” med minst mulig ”input.” Enten det er privat eller offentlig. Hvis oljesand gir større og raskere avkastning enn fornybar energi, kabler større muligheter for inntjening ved strømeksport, er ingen annen tanke enn oljesand og kabler mulig. Heller ikke for staten som eier, om enn regjeringen måtte være rød, grønn, blå eller gul. Noe annet ville vel være å blande politikk og business. Egentlig var det vel bare den samme logikken fordums multiminister Hansen påpekte: Når det er bred politisk enighet om at økonomisk vekst er samfunnets grunnleggende mål og verdi, blir det jo helt feil å snakke om grenser for vekst og avkastning. Enten det nå er snakk om barnehager, oljeproduksjon eller kraftoverføring. Det var regjeringa ved Halvorsen som uventet tråkket i salaten, eller kanskje grøten, ikke vekst – pusheren og ”verdiskaperen”. Diskusjonene ser ikke ut til å være helt ferdige, det er kanskje håp i uventa tråkk.
De tenker kanskje at grøtfatet kan bli så stort som helst, Erna, Siv, Jens og Bjarne Håkon. Som sikkert også Kristin Clemet, når hun som en av kapitalismens fremste riddere sier at ”med kapitalismen blir alle rikere.” Særlig noen riktignok, men det er ikke så farlig. Om det kan bli små tilbakeslag innimellom skal alle bli rikere og rikere og rikere… Den vinner kanskje som sprekker først – eller som skraper siste skeia?
Trykket i Klassekampen – baksida 2010