Om å snu hodet i ferien

 

Vi var på feriereise da ondskapen ble manifestert i Oslo. Et par dager i Venezia – biennalens mangslungne, dels repeterende installasjoner ble en uventet og påtrengende kommentar.

Vi famlet oss fram i klaustrofobisk mørke og usikre konturer gjennom mørkt glass av andre vandrere i den polske paviljongen før vi kom til videokommentaren som lyste opp: Den unge mannen som ropte ”hvor er dere?” En del av det polske kulturelle mangfoldet var ødelagt gjennom krigens utrenskninger. Noen manglet.                                                                                                                                                              Noen hadde kommet unna, hadde tatt land i Israel. I den israelske paviljongen så vi ned på to projiserte ungdommer som kastet kniv i sanden. Som kappet land.  Ustoppelig. Kommentarteksten var ”one man`s floor – another man`s feeling.”                                                                                                                                                                                                          I et hjørne av den italienske, mangfoldige utstillingen sto en liten hær av spyd med kantede jernhoder på toppen – med ironisk oppfordring til ”forening av alle kristne.”  I etasjen over var det dokumentasjon av mafiaens herjinger.  Mafiabossen som under rettsaken hevdet at ”vold ikke var en del av hans verdighet.”                                                                                                                                                                       En frihetsgudinne med automatvåpen liggende i et solarium møtte oss i USA sin paviljong.

I den koreanske paviljongen var et rom arrangert med speil som vinduer.  Mens vi sto der kom skuddsalvene plutselig – utenfra, skarpe smell.  Rutene ble splintret av kulehull. De tilstøtende rommene var dekket av vakre blomster- og sommerfugldekorasjoner. Som viste seg å dekke framrykkende soldater med automatgevær.  I rommet utenfor var det også magiske speil.  Et hode dukket opp i speilet – profetliknende, med turban, skjegg. Ansiktstrekk og hodeplagg skiftet form, de gled over i hverandre.   Jesus – Muhammed – Buddha – Mao? Hodet svirret plutselig rundt – stoppet brått ved ett profethode, gled igjen ut, snurret rundt og stoppet ved et nytt hode.  En pågående ideologisk rulett – til speilet igjen var tomt.  Vi måtte se på oss sjøl.

 Publisert på baksida Klassekampen 8.8.2011

Denne saken (og et par andre) ble også kommentert på Dagsavisens «Nye Meninger» http://www.nyemeninger.no/jonfrode/ omtrent samtidig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


3 × ni =