Vi var på feriereise da ondskapen ble manifestert i Oslo. Et par dager i Venezia – biennalens mangslungne, dels repeterende installasjoner ble en uventet og påtrengende kommentar.
Vi famlet oss fram i klaustrofobisk mørke og usikre konturer gjennom mørkt glass av andre vandrere i den polske paviljongen før vi kom til videokommentaren som lyste opp: Den unge mannen som ropte ”hvor er dere?” En del av det polske kulturelle mangfoldet var ødelagt gjennom krigens utrenskninger. Noen manglet. Noen hadde kommet unna, hadde tatt land i Israel. I den israelske paviljongen så vi ned på to projiserte ungdommer som kastet kniv i sanden. Som kappet land. Ustoppelig. Kommentarteksten var ”one man`s floor – another man`s feeling.” I et hjørne av den italienske, mangfoldige utstillingen sto en liten hær av spyd med kantede jernhoder på toppen – med ironisk oppfordring til ”forening av alle kristne.” I etasjen over var det dokumentasjon av mafiaens herjinger. Mafiabossen som under rettsaken hevdet at ”vold ikke var en del av hans verdighet.” En frihetsgudinne med automatvåpen liggende i et solarium møtte oss i USA sin paviljong.
I den koreanske paviljongen var et rom arrangert med speil som vinduer. Mens vi sto der kom skuddsalvene plutselig – utenfra, skarpe smell. Rutene ble splintret av kulehull. De tilstøtende rommene var dekket av vakre blomster- og sommerfugldekorasjoner. Som viste seg å dekke framrykkende soldater med automatgevær. I rommet utenfor var det også magiske speil. Et hode dukket opp i speilet – profetliknende, med turban, skjegg. Ansiktstrekk og hodeplagg skiftet form, de gled over i hverandre. Jesus – Muhammed – Buddha – Mao? Hodet svirret plutselig rundt – stoppet brått ved ett profethode, gled igjen ut, snurret rundt og stoppet ved et nytt hode. En pågående ideologisk rulett – til speilet igjen var tomt. Vi måtte se på oss sjøl.
Publisert på baksida Klassekampen 8.8.2011
Denne saken (og et par andre) ble også kommentert på Dagsavisens «Nye Meninger» http://www.nyemeninger.no/jonfrode/ omtrent samtidig.