Kvinnedagen er passert for denne gang. Bestefar fikk ikke mannet seg opp til å skrive den lille kommentaren han kanskje hadde tenkt. Som mulig oppfølger av fjorårets tekst på samme dato. Den ble satt på vent. Andre tanker fløt raskere da dagen var der.
Noe som ligger på vent slik, murrer gjerne og vil opp igjen. Slik det også gjorde etter at lyset var slukket og 8.mars var i ferd med å bli historie for denne gang. Bestemor hadde sovnet fra en arbeidsom dag med ordbokskorrektur, flytting og utpakking av sortert innbodeling etter den eldre generasjon. Etter å ha stelt istand seng for sønnen fra Vestlandet innom for overnatting på kort jobbvisitt i hovedstaden, etter vakkert å ha pakket inn barnebarnsgave som sønnen kunne ha med tilbake over fjellet.
Lå og tenkte at jeg alltid har vært omgitt av sterke kvinner. I alle aldre – på jobb og hjemme, i ulike organisasjoner. Flotte. Som har vært skarpe, krevende og utfordrende. Utholdende og ryddige. Som har vært uunnværlige for at ting fikk henge sammen for meg både sosialt og faglig. Slik at ting fikk komme på plass når jeg var usikker, nølende og forsiktig. Som kanskje har representert former for ryddighet og styrke jeg ikke alltid har hatt.
Men spesifikt kvinnelig? Neppe. Ved ettertanke kunne jeg sagt mye av det samme om menn rundt meg, på jobb og hjemme også. Omgitt av sterke menn. Innimellom tenker jeg at jeg også kan være litt sterk. Ser kanskje liten prinsipiell forskjell på hva menn og kvinner kan eller bør kunne bidra med. Selv om jeg gjerne skåler for den lille forskjellen. Like rettigheter og rammevilkår økonomisk, produktivt og sosialt burde være en selvfølge, tenker bestefar. Er det visst ikke helt.
Bestefar leser mye. I noen måneder har Amartya Sen, nobelprisvinner i økonomi, vært følgesvenn gjennom en bok om rettferdighet, «The Idea of Justice.» Han er opptatt av at rettigheter må ha universell rekkevidde og lener seg i den sammenhengen ikke minst på tekster fra en av kvinnerettsforkjempernes pionerer Mary Wollstonecraft. Sen er en lærd inder, og jeg syntes det var flott at særlig han stilte seg bak kvinnekampens rettferdslogikk. Kanskje bruke noe derfra i en liten tekst, tenkte jeg. Tankene fløt videre til egne konkrete møter med indiske lærde, indiske kvinner for omtrent 35 år tilbake.
Jeg var på noen måneders «ekspertoppdrag» for UNDP, knyttet til oppstart av mulige aksjonsforskningsprosjekter ved et indisk forskningsinstitutt. Jeg ankom omtrent samtidig med at den årlige monsunen satte inn. Svært varmt og fuktig for en nordbo. De første dagene var jeg innkvartert i et ærverdig gjestehotell for forskere, lærde, tilknyttet et stort bibliotek. Spiste min første frokost i den klassisk elegante spisesalen ved et stort vindu der jeg så ut mot en stor byggeplass. En distingvert eldre herre, åpenbart inder, tilbød sitt selskap og forhørte seg vennlig om mitt oppdrag. Kanskje undrende over hva en ung mann hadde der å gjøre.
Siden jeg nettopp hadde kommet, ga han en rask liten orientering om indisk kultur, skikker og væremåter. Han fortalte bl.a. at i India ble kvinnene høyt verdsatt, tatt vare på og respektert. Kvinner skulle ikke slite.
Da den vennlige mannen kom dit i sin redegjørelse, stoppet jeg ham. Det han sa om kvinner kunne vel ikke stemme, mente jeg. Han så litt forundret på meg. Jeg gjentok at jeg ikke helt trodde på det han sa om å ta vare på kvinnene. Han ble irritert, og utbrøt at jeg selvsagt ikke kunne si noe om indiske forhold etter å ha vært der bare en dag! Jeg pekte ut på den store byggeplassen utenfor vinduet. Der gikk lange rekker av unge og eldre kvinner. Kvinnene bar store tunge kar med flytende sement på hodet i den sterke varmen. Sement rant nedover ansiktene, de lasete klærene var gjennomtrukket med sement. Jeg spurte om han syntes de kvinnene vi så utenfor vinduet ble tatt vare på? Han ble sint, reiste seg og gikk, mens han sa noe om at det ikke var slike mennesker han snakket om. Kanskje var de ikke mennesker i hans forståelsesramme.
Derfor en særlig glede å lese inderen Sen en generasjon seinere.
Det hører også med at jeg på min indiske visitt særlig jobbet tett med et par indiske kvinner. Flotte og sterke både faglig og sosialt. De var ikke minst opptatt av kvinners rettigheter.
Universelle rettigheter som selvsagt må gå på tvers av kjønn, tro og etnisitet. Og som må myntes ut i de nære relasjonene i arbeidsliv og familie.