Om ny kurs, «folk flest»- og skraller.

Hva ønsker «folk flest?»

Ny regjering har lovet ny kurs for folk flest. Hvor den nye kursen skal føre oss er ikke enkelt å forstå for «folk flest.» Hvem nå det måtte være. Alle jeg kjenner er både noe for seg sjøl og samtidig uunngåelig vevd inn blant alle andre i den varierte samfunnsveven som utgjøres av «folk flest». Det er så ymse hva vi forstår av oppgaver, saker og sammenhenger der vi pusler med vårt i vår del av veven.                                                                                                                             

Hvor i veven vi befinner oss kan være avgjørende for mulighetene til å forstå; kunne diskutere – ha et ord med i laget når kurs skal settes, oppgaver prioriteres. Hvor vi befinner oss gir føringer for hvem vi stoler på, lar oss lure av; hvordan makt og muligheter er fordelt når «ny kurs» skal settes. Politikere er nok også blant «folk flest,» uten spesielle forutsetninger for å forstå, men kanskje tettere vevd inn mot grupper med definisjonsmakt og muligheter til å påvirke.                                                                                                                            

Ny kurs funker best om man forstår hvor man har vært, hvor man befinner seg nå, etter å ha fulgt en bestemt kurs. Om den tidligere kursen syntes å føre dit «folk flest» befinner seg vel, kunne man vel holde fram som man stevner? Om vi får erfaringer, tegn og varsler om at kursen vi har holdt fører vill, kanskje inn i tvilsomme eller farlige farvann bør vi overveie å slå bakk for kunne endre kurs før det blir for seint. Vi har gitt politikerne en slags mandat til å stake opp «ny kurs» som de har lovet. Kanskje fordi var begynt å bli ubekvemme der vi var, med utsiktene foran oss. Vi fant litt støtte og fikk en viss tillit til politikeres fortellinger om behov for ny kurs.     

Det er en vanskelig øvelse å finne ut eller forstå hva «folk flest» ønsker eller er opptatt av; hvilken kurs vi ser for oss sjøl og samfunnet. Mange av oss er tvilere, usikre. Kanskje politikere også, selv om de må vise seg sikre når de forteller om hvor vi er, hvilke mål vi bør sikte mot.                    

Sikrest er vi kanskje på at vi ønsker god helse for oss sjøl og våre nærmeste: At vi har tak over hodet, lys og varme i husene. At vi har mat og drikke på bord, seng å sove i, klær til beskyttelse mot vær og vind. At vi kan tjene til livets opphold ved å gjøre noe vi liker, forstår og kan, som andre kan trenge. At vi har rom til å undres over, utforske og lete etter noe større enn oss sjøl for mening og mestring i hverdagen, ser en framtid vi kan tro på. Slik mennesker har undret, tenkt og prøvd i uminnelige tider; skuldre vi står på, strev vi bør kjenne til.                                                  

I hverdagslaget er det nå som før viktig at vi har noen å bry oss om, hjemme eller på jobb, noen som bryr seg om oss. Også når farer truer, ulykker skjer. Noen vi kan synge, danse, drømme og lete, le og gråte med mens vi gjør så godt vi kan for at liv skal kunne går rundt – for oss sjøl, hverandre og de som kommer etter oss.                                                            

Slike ønsker er verken presise eller målbare, men de antyder behov som kan være grunnleggende. Ikke bare som noe vi vil oppnå, men også som ønsker om noe vi helst bør unngå. Vi må kunne prøve oss fram, gjøre erfaringer med hva som funker for oss, for meg. Finne ut hva som er viktig og nødvendig å få til, eller som er unødvendig; hva som er mulig eller helt umulig uten å ha presis fasit. Mer presise mål kan vi sette underveis; knyttet til hvordan og hva vi har forstått, evner å forstå når noe dukker opp. Vi kan søke og finne fellesskap for å oppnå mål eller styre unna katastrofer. Det viktige er at vi gis rom og muligheter til å prøve, velge og klare; altså lære, lære av hverandre og sammen.  Det er ikke så mye en klarer mutters aleine.                                         

Med handlingsvalgene vi gjør, følger ansvar for oss sjøl og hverandre. Gjennom valgene rammer vi inn hverandre; muliggjør, begrenser og styrer hverandres valgmuligheter. Vi rammer inn erfaringer og ønsker i avtaler, regelverk og institusjoner for virke og samvirke, for hvordan vi kan skape og dele. Det er slik samfunn blir til, kulturer for ulike måter å innrette samfunnet på utvikles. Rammene er komplekse, en nokså uoversiktlig vev der renning, valg og innslag av tråder kan virke sammen, eller gå i vase. Tråder kan trekkes slik at veven rakner, eller veves inn slik at den kan vedlikeholdes, bli sterkere, kanskje vakrere. I hva vi liker å kalle «demokratiske samfunn» gis «folk flest» mulighet både til å sette opp rammene for veven og å ha en viss oversikt over hvilke tråder som legges inn. Vi skal kunne velge og vite hvem som trekker i trådene, vurdere vevnaden med jevne mellomrom. Billedlig kan «folk flest» forstås som samvevere av stoff vi sjøl skal ta i bruk. Et slikt bilde er nok ideelt snarere enn reelt. Noen sier de skal veve de vakreste tøyer mens både trådene og de som trekker i dem blir skjult og usynlige for «folk flest.» 

Når handlingsvalg og forståelse begrenses og muliggjøres i samfunn, deles, fordeles eller gripes makt. Eller den kan skjules. Makt kan brukes til å utnytte felles naturressurser for egen vinning (om det er privat eller statlig) slik at naturgrunnlaget forringes og ødelegges for fellesskapet. (Allmenningens tragedie). Eller slik at grunnlaget vedlikeholdes og fornyes. Makt kan utøves fysisk, til å definere andres liv, bruke andre mennesker til egen berikelse. Kanskje brukes til å utdefinere noen fra samfunn og medmenneskelig fellesskap. Maktutøvelse kan innebære ideo-logisk autoritære eller totalitære former der bare den «rette tro» gjelder, håndhevet ved hard justis, trusler og omfattende voldsbruk, kanskje krig.                                                                    

Folk med urimelig makt er i utgangspunktet alminnelige mennesker, trolig med omtrent de samme grunnleggende behovene som «folk flest.» Om de har fått eller tatt «urimelig makt» i et samfunn, snakker vi om former for fåmannsvelde (oligarki). Det kan myntes ut som plutokrati (rikmannsstyre), kleptokrati (makthaveren stjeler fra fellesskapet), meritokrati (ekspert-og prestasjonsbasert styre). Det ligger i «urimelig» og «fåmannsvelde» at de som utøver makten ikke lenger oppfattes (av seg selv eller andre) å være blant «folk flest,» ikke trenger følge samme regler som andre. 

I Norge har vi, gjennom hva vi kaller den «norske modellen» etablert et samfunn der makt er blitt rimelig godt balansert. En velferdsmodell. Et slags ideologisk fundament var at fellesskapet skulle sikre alle medborgere grunnleggende rettigheter, helse, bolig og utdanning, ytrings- og organisasjonsfrihet – uansett sosialt og økonomisk opphav. Fundamentet var basert på et politisk system for fordeling av verdiskaping, regler for samarbeid (og konflikt) mellom rimelig like-verdige hovedorganisasjoner i arbeidslivet. Det sikret at fellesskapet forvaltet naturressurser (vann, energi cf. konsesjonslovene). Det var og er rom for konkurranse og marked, mangfold og muligheter til å prøve egne veier for å skape seg et liv, også personlig rikdom. Hvorfor skulle vi endre kurs i «Lykkeland?»                                                                                                             

Min påstand er at kursen og erfaringene som ga oss «norsk modell» er blitt lagt om gjennom de siste 30-40 åra. Det kan kalles kursjusteringer, men modellen synes langsomt å ha forvitret. Den fellesskapelige delen av fundamentet ble svekket til fordel for individuell konkurranse og dels stram mål- og detaljstyring. Endringene ble uttrykt bl.a. i omlegging av offentlig virksomhet gjennom foretaksreformer, nye regnskapsregler, innsats- og målstyrt finansiering (NPM). Tidlig ble det klart at omleggingen bidro til økte økonomiske forskjeller og privilegier. At den kunne svekke faglighet, forståelse og rettigheter på mange områder viktige for den velfungerende «norske modellen.»                                                                                                                              

Svekkingen kamufleres ved vektlegging av medievennlige «brukerundersøkelser» og «resultatmål» eller telling av produktenheter, varer omsatt/solgt som suksess-kriterier nær sagt på ethvert samfunnsområde. Også innenfor offentlig sektor og institusjonell rettighetsforvaltning. Vi fikk en stø markedsliberal kurs mot frimarked; med vekst og avkastning som ideologisk kompass og grunnverdi, utøvd gjennom kriterier for enkel måling på ulike saksfelt. Standardisert måling (og overvåking) er nødvendig i et samfunn der alt skal gjøres til varer for størst mulig omsetning og avkastning. Nødvendig for å kunne «sammenlikne alt med alt» med penger både som middel og mål i konkurransen om vekst – hvor som helst når som helst. Noen har kanskje kjent seg tilstrekkelig ubekvemme med kursen i hverdagen til å prøve stemme fram en ny.

 I hverdagslaget fungerer målekriteriene som små skritt langs den opptrukne kursen:

Kriterier som:                                                                                                                                    

Størst mulig antall oppklarte saker i politiet. Selv om sakenes kompleksitet og betydning er helt forskjellige.                                                                                                                                      

Størst mulig antall publiserte artikler» – selv om forskningsoppgaver, tidsaspekt, kompleksitet og publiseringsvilkår er helt ulike.                                                                                                          

Størst mulig gjennomstrømmingstall på pasienter eller studenter pr. tilsatt pr. tidsenhet – selv om faglige krav, metodikk og kontekstuelle forhold er ulike.                                                                          

Størst mulig testtall på kunnskapsprøver sammenliknet individuelt, lokalt, nasjonalt og inter-nasjonalt. Selv om individuelle, relasjonelle og kontekstuelle forhold kan variere mye både i selve testsituasjonen og mellom deltakere på samme tid – og over tid på ulike steder.                                                                               

Størst mulig salg av strøm til enhver tid. (En slags «liksom- konkurranse» om avkastning mellom et utall strømselskaper og børsmeglere om en vare der ingen ser forskjell på et sluttprodukt alle er avhengig av.) Produktet, strømmen, kan ikke kan lagres når den er produsert. Forutsigbarhet kan ligge i magasinlagring og distribusjon gjennom felles nett uten noe behov for fordyrende mellomledd. Systemet legger opp til det motsatte: Så stor gjennomstrømming og omsetning som mulig, med permanent underskudd og høyest mulig pris for forbruker til enhver tid, størst mulig avkastning for mellomledd og børsmeklere.                                                                                        

Størst mulig fart på flest mulig kommunikasjonsmidler raskes mulig for flest mulig. I praksis tilrettelegging for breiest og rettest mulig veier flest steder. Selv om natur- og kulturgrunnlag forringes og tidsbesparelsen er marginal. Gjennom pålagte anbudskonkurranser sluses anlegg og drift over til en blanding av globale aktører og underleverandører med tvilsomt grep om arbeids-livsrettigheter og innflytelse etter norsk modell.                                                                                                                                          

Størst mulig bruk og størst mulig vekst i lakseproduksjon, landbruksproduksjon, reiselivs-produksjon, hytteproduksjon. Selv om sykdommer brer seg, natur- og sosiale ressurser utarmes ved monokulturer og plantasjedrift.                                                                                                        

Kanskje kan kursen sammenfattes som et overordnet konkurransemål om vekst av alt, mer av alt. «Mer for hver krone» flere kroner til hver storprodusent og aksjeinvestor, «vinneren tar alt.»       Selv om all kunnskap, all fornuft tilsier at vi har begrensede ressurser lokalt, nasjonalt og globalt. Vi vet at kursen mot ytterligere vekst, forbruk og omsetning av «alt» er det motsatte av bærekraft for en livsdyktig klode. Det tilnærmet motsatte av likeverd, samarbeid og rimelig fordeling av verdiskaping og muligheter. En kurs for økt ulikhet og økologisk sammenbrudd.               

Kursen som ble lagt og myntet ut i måling, tallfesting, vekst og konkurranse, synes å bli sin egen, selvforsterkende virkelighet med stadig nye problematiske ringvirkninger. En kurs som trolig med nødvendighet vil undergrave seg selv.                                                                                           Med mål om vekst og mer av alt, blir det mindre rom og mulighet til å forstå grunnleggende kjennetegn ved- og samspill mellom mennesker og natur. Dårligere mulighet til å ta erfaringer profesjonelt og kompetent i bruk, sikre rettigheter på egnede måter, særlig innenfor offentlig forvaltning som institusjonelle rammer for samfunnsliv. Sammenblanding av akademia, markeds-økonomi, vekst og politikk gjør det vanskeligere å utvikle «gyldig kunnskap,» å kunne ha tillit til utdanningsinstitusjonene som skulle utvikle og forvalte denne kunnskapen.

Skraller og autopilot                                                                                                                       Det blir vanskelig å endre kursen. Det spørs hvem som ønsker å legge den om. AP og Høyre (AP særlig ved Brundtland og Stoltenberg) har dels fastlagt kursen gjennom internasjonale avtaler og nasjonal omlegging av offentlig sektor de siste tretti åra. Nok internasjonalt påvirket av Thatcher og Blair. De så ikke noen annen kurs enn frimarkedskursen. (TINA- «There is no alternative.») EU-unionens grunnlov om frimarkedskonkurranse, «fri flyt» av penger, varer, tjenester og folk ligger på samme kurs. Det virker som om politikerne stakk ut kompasskurs og låste fast roret på autopilot i disse åra gjennom et intrikat juridisk system av «frys og skralle». Det gir en handlings-ramme det snakkes lite om. Ønsker man ny kurs, bør man se nærmere på denne ramma.                                                                                                                                           

Ei skralle er betegnelse på gammelt redskap av fra gårds- og hagedrift. Ei lita ramme med tannhjul og en sperrehake inni, et håndtak som kan sveives fort rundt i en retning. Sveiver du fort blir det helsikes bråk når haken treffer tannhjula. Redskapen blei brukt for å skremme bort fugler eller dyr. Vi har noen slike i vinduskarmen til pynt. Ei morsom leike for barnebarna. En stund. 

Skralle brukes også om et verktøy som gjør det mulig å bruke pipenøkkel til å skru på muttere uten å løfte nøkkelen. Skrallen kan låses til nøkkelen, den kan innstilles slik at mutteren kan skrus flere veier. Slik kan den brukes både ved behov for å stramme, eller for å løsne og skifte. Den bråker ikke, er et effektivt, praktisk og fleksibelt redskap. 

En fersk bruk av skralle som ord er knytta til handelsavtaler og økonomi; overnasjonale handels-systemer. Slike som EØS og TISA (Trade in Services Agreement). Skrallene dreier seg om juridiske ledd i avtalene. De låser eksisterende bruk, og hindrer gjenopptak av gamle bestem-melser som kan vær lagt til side. (frys). Nye direktiver og regler om økonomi og handel går i en bestemt retning, kan ikke reverseres eller løsnes. Varehandelens mange områder (eller muttere) som avtalene omhandler, kan bare skrus mot «friere konkurranse» om avkastning, økonomisk vekst og privatisering. (TINA). Overordnet mål er å skape «forutsigbare og ikke-diskriminerende» handelssystemer – «frihandelsavtaler» og «fri flyt» for investorer og store selskaper. Skrallebestemmelsene sikrer at sikrer at kursen for samfunnsutvikling er satt i én retning; enveiskjøring – basert på frimarkedsideologi.                                                                      

Skrallebestemmelsene i frimarkedets tjeneste er knapt ment å skremme skade- eller rovdyr. Snarere virker bestemmelsene i lov- og avtaleverk montert for å sikre forutsigbarhet for de store markedsaktørene: De skal være sikret mot inngrep fra folkevalgte institusjoner og nasjonalt lovverk. Kanskje er den en slags rovdyrkapitalisme som skrallene verner. Noe verken natur og klima, småbruk, beitedyr, kjøpmenn mindre produsenter eller «folk flest» er tjent med. Langt inn i partiet Høyre har det vært advart mot tiltakende «rovdyrkapitalisme.» En utvikling som under-graver vår sindige «norske modell», men som på lang sikt også undergraver kapitalisme og frimarked som begreper.  

Gjennom EØS skrus medlemmene stadig tettere inn i EU- systemet for «fri flyt.» Nye områder legges til avtalene, ofte knyttet til offentlig sektor. Direktivene («skrallene») kommer på løpende bånd for å skru gammel nasjonal politikk inn i de nye. Når en tjenestesektor eller et samfunns-område er åpnet for kommersielle aktører, privatisering, vekst og avkastning (som jernbane, post, energi og kraftforsyning, helse og sosialtjenester, utdanning, naturressurser osv.) kan ikke skrallen stilles om. Det dreier seg om avansert, intrikat nasjonal og internasjonal jus få forstår, fulgt av et omfattende byråkrati. (Slik jeg har forstått EØS-ekspert professor Finn Arnesen, innebærer avtalen at man må akseptere alt eller ingenting. Men man har rett til å si hele avtalen opp). Lenken som følger detaljerer ikke dette, men illustrerer kompleksiteten):   https://www.uio.no/studier/emner/jus/jus/JUS2211/v19/eos-rett/eos-forelesningv2019.pdf                                                                                                                                                                                                 

Politikere framforhandlet EØS-avtalen (med skraller) parallelt med (eller trolig som del av) markedsvendingen i norsk politikk på 80-tallet. Vi fikk altså strømmarked, konkurranse og spekulasjon i stedet for samkjøring. Helseforetak og annen offentlig virksomhet ble opprettet og omstilt etter mønster av privatmarked, klargjort for privatisering og konkurranse. Vi fikk NPM (New Public Management).                                                     

Det er få som vil være uenige om at det er viktig og nødvendig med internasjonal handel, rom for markeder og ulike former for avtaler. Selvsagt skal det samarbeides, men samme vei eller kurs for alle er verken nødvendig, liberalt eller demokratisk. Samfunnsvilkår, historie og kultur varierer lokalt og globalt. Mangfoldet er stort; trolig sikrer mangfoldet nødvendige og ulike tilpasninger for at liv skal kunne gå rundt, grunnleggende behov tilfredsstilles. Norges ressursmessige, demografiske og økonomiske forutsetninger og situasjon er nokså annerledes enn i de fleste av EU-unionens land. Unionens erklærte grunnlov og markedsprinsipper om «fri flyt» av varer, tjenester, kapital og folk er neppe den beste verken for norsk eller global politikk. Slik blir EØS- avtalen med sine skraller også tvilsom.  

De som la om til denne kursen er dels ansvarlige i den nye regjeringen. De skal vurdere hvordan EØS- avtalen har virket (siden 2012). De bør legge mer enn handels- og markedsøkonomiske kriterier for konkurranse- vekst og stordrift til grunn for vurderingen. De bør kanskje søke etter spillerom i de juridiske labyrintene, prøve å bygge dem om eller utvikle nye skraller selv. Skraller som kan fungere med pipenøkler som kan skrus flere veier.  Utgangspunkt for samarbeid og muligheter for ny kurs. En bedre kurs både for internasjonale avtaler og for «folk flest.»  

Det kan være vanskelig nok å se kritisk på egne tidligere beslutninger. Det kan være like vanskelig for «folk flest» å bryte med tankegangene markedsvendingen har sluset oss inn i: En antakelse om at vi, «folk flest» ønsker å kunne kjøpe mest mulig varer billigst mulig til minst mulig innsats, kanskje også med minst mulig tankevirksomhet. Men avtaler, historisk kurs og antakelser om «folk flest» er i seg selv menneskeskapt. De kan diskuteres, prøver – og endres.

Overvåkingskapitalismen. Den stille dopingen av «folk flest.»

Det kan være forskjell på de som har snekret skrallene og selv skrur dem til – og de som i større eller mindre grad blir skrudd til for hver omdreiing, «folk flest.»                                                

Det å «klare seg i markedet» er kanskje ikke det samme for store investorer, spekulanter og selskaper (eller «rovdyrkapitalister») og for «folk flest.» «Folk flest» er avhengig av å selge egen arbeidskraft så godt vi kan i et arbeidsmarked vi har liten innflytelse på. Vi må løpe i vekst-       økonomiens hamsterhjul slik skraller er satt opp. De som skrur, her representert ved «Rovdyr-kapitalismen,» er sjelden interessert i at arbeidere bryr seg med egne og felles rettigheter. Eller at de skal bry seg med systemskraller som skrur opp økonomiske forskjeller, gir uforutsigbar knapphet på varer og tjenester for noen, overflod for andre. Eller at de skulle bry seg med at vekst og økonomisk grådighetstenkning kan være katastrofalt for naturen og miljøet vi alle er vevd inn og avhengig av. Snarere kjenner vi eksempler på at de aktivt søker å undergrave forskning som viser slike sammenhenger. (Velkjent er «Heartland Institute» i USA, «tenketanken» som bevisst har motarbeidet forskning på tobakkskader, klima- og miljøforskning, dypt forankret i global industri og kapital. Som nærmest påstår at det er unødvendig og «ulønnsomt» å redde klimaet, kjører store PR – kampanjer.https://no.wikipedia.org/wiki/The_Heartland_Institute).

«Folk flest» skal ikke bry seg med (eller oppdage) at den forutsigbare «frie flyten» for de store kan innebære manglende forutsigbarhet og usikkerhet for de mange små. Egentlig også for de store.. Når vi blir usikre og ikke skjønner, kan vi bli redde for at noen skal pirke i boblene eller systemene. Om bobler brister eller vi er redd de skal briste, kan skred løsne. Usikkerhet kan avle sinne og redsel. Den kan fanges opp av enkle budskap og ideologier med fasitsvar; få uttrykk i vold og rop på sterke menn og enkle løsninger. Men sterke menn med ferdige løsninger lærer oss bare mer avhengighet. 

«Folk flest» vil trolig ha forutsigbar og rimelig strøm både privat og til industri, ikke jakte i skogen av konkurrerende tilbydere formidlet av børsmeglere som selv jakter stor avkastning. De forny-bare og offentlige naturressursene for å få det til har vi. Vi vil gjerne at togene skal gå – også dit folk bor, heller enn å ha oppsplitting og internasjonal konkurranse om størst lønnsomhet for konglomerater av eiere og driftere. Vi vil at helsevesen, sosiale tjenester og utdanning skal sikre faglig godt arbeid som rettigheter med tilgang for alle. Ikke at de skal tilrettelegges for spekulasjon i eiendoms-forvaltning, stordrift og lønnsomhet etter markedsøkonomiske kriterier.  Ullevål Sykehus kan bli en prøvestein i så måte. Det er vanskelig å finne andre begrunnelser for sykehusplanene enn markedsøkonomiske. Eiendomsspekulanter står i kø for å få tomter i byens indrefilet. Lokalbefolkningen, «folk flest», helsefaglig personell – samt byrådet (bortsett fra Høyre) er imot. (Ny regjeringen synes altså for!) Er de redd for en liten, men kanskje viktig kursendring?)                                                                                                                                         Noen, (kanskje «folk flest» og ennå frittgående journalister) oppdager jo at mens skrallene går faller mange ut. At miljøet forringes mens finansbaronene har seg. At fellesressurser knytta til energi(strøm), kommunikasjon, helse og utdanning osv sluses over i finansspekulasjon. Så bryr noen seg kanskje likevel. TISA skapte så mye bråk og sosial motstand at politikere og lobbyister slutta å skru i 2017. Uten at verden eller handelen gikk av hengslene av den grunn.  

Det blir stadig vanskeligere å diskutere eller å forstå at de små endringene vi kjenner på kroppen kan henge sammen med ensrettende strukturer og skraller. Kanskje noen bygges for å skremme eller dope ned «folk flest» slik at vi ikke skal kunne forstå, ikke tør eller makter å bry oss.                    

 Vi skrus stadig tettere inn i medienes, storselskapenes algoritmestyrte overvåking, tilrettelegging og påvirkning av handlingsvalg, underliggende verdier og dels skjulte makt. En utvikling av frimarkedet der vekst-økonomi, jus, politikk og lobbyisme er koblet mot teknologi. Shoshana Zuboff (2019) har kalt det «overvåkingskapitalisme.»                                                                      

Vi kan kjenne oss lett sløvet, forvirret blant reklametilbud og festlige underholdningssnutter, apper og cookies, tastevalg og automatsvar. Vi klikker på «accept» og lar selskaper omsette våre handlingsvalg i markedet stort sett som de vil, samtidig som de nok fraskriver seg vesentlig ansvar om noe går galt, har gjort det komplisert å gå dem etter i sømmene.  

Små og store feil oppstår stadig, både i privat og offentlig «produksjon.» Vi ringer etter hjelp, kan velge mellom ørten tastevalg og får dårlig ventemusikk i øret før den automatiske svarroboten på «kundeservice» kobles til ulike sløyfer – og vi kanskje får en vennlig stemme som muligens kan hjelpe. Hvis problemene eller spørsmålene våre passer til de forhåndsdefinerte kategoriene.  Rundene demper ikke usikkerhet eller maktesløshet, skaper lett irritasjon. Snart tar vi maktes-løsheten for gitt, gir opp – ønsker det nesten, lar oss bli styrt. Vi vil helst slappe av, la oss underholde og frakte dit storselskapenes algoritmestyrte medier, makt og penger skrur oss. De vet og har alt vi trenger. Etter hvert kanskje sømløst knyttet til offentlige institusjoner på felles medie- og kommunikasjonsplattformer. Ofte går det jo greit – helt automatisk.             

 Reklameavisa «Media-Planet,» har både private og offentlige kunder. De informerer snart om alt du trenger å vite om helse, utdanning, sikkerhet fra lokale og verdensomspennende oppdragsgivere. En god forretningsidé. I en slik reklameavis for «Smarte hjem» sto for en tid siden: «Smarthjemmet à la 2025 vil sannsynligvis ta seg av alle praktiske gjøremål slik at du kan slappe av.» Alt er et enkelt tastetrykk unna. «Lik- del, accept og kjøp.»                                          

Det kan ligge en undertekst her med dobbelt og vrient budskap vanskelig å få øye på (både for reklameselskaper, politikere og folk flest): To ideale mål er viktig for oss som nasjon og som medborgere å oppnå, streve for:                                                                                                     

1) Å klare oss i den globale markedskonkurransen. 2) Slappe av, være passive og ikke bry oss om annet enn oss sjøl, egne goder, velstand og velvære.                                                                       

Det doble i budskapet er at vi på den ene sida må tilpasse oss kravene om konkurranse og vekst slik selskaper, politikere og avtaler har definert dem nasjonalt og internasjonalt; gjøre slik vi får beskjed om, skrallene er skrudd. Direktivene og manualene fungerer litt som å motivere med pisk; vi . Selv om det vi må ofte verken er enkelt å forstå eller virker spesielt fornuftig ut fra oppgavene og ønskene, kanskje problemene og konfliktene vi står overfor.                                          

På den andre sida lokker gulrøttene: Etter dagens innsats er det tid for å nyte. Ta imot, klikke på og betale for infotainment, atspredelse og nytelse. Dels pushet som ulike former for dop – det vi bare må ha, snart tror vi vil ha. Vi må henge i stroppen som instruert – for å kunne nyte og sløve etterpå. Det mangler ikke tilgang på dop, vår daglige «soma.» I praksis «pushet» av selskaper med markedsmakt; som kan skru skrallene og hente fortjenesten. (Eller av konkurrerende ideologier og ekstreme trosretninger som lokker og truer – kanskje med belønning i det hinsidige.)                              

Vi glir inn i kroppslig og mental avhengighet der budskapene forsterker hverandre. Narkotika, våpen, pornografi og menneskehandel er blant de største globale industri- og markedsområdene. Penger kan hentes lovlig, men ofte i markedets svarte bakside. Trolig med indre sammenhenger og dype forgreninger inn i økonomi, militærvesen, «velstandsvekst» og ulike ideologier som avhengighetsspiraler.(«Soma»- er det perfekte dop i Aldous Huxleys dystopi «Brave New World») 

Bestefar har ingen store forventninger til ny kurs, men vil prøve å sjekke om steg som tas kan tolkes som forsøk på å endre kurs. Kanskje blir virkeligheten slik en satiriker antydet forleden: Politikerne lover «folk flest» å skifte kurs uten å svinge (eller skru) på rattet. Kanskje uten at så mange egentlig syntes det var nødvendig å svinge heller, eller å bry seg om hvilken retning det går. Selv om vi stemte som vi gjorde. Vi aner at det er makta, penga og markedet rår; det enkleste er å tilpasse seg; håpe at det meste egentlig blir som før.. 

Men håpet er jo der da: At Jonas og Trygve vil prøve å legge om kursen, at små steg kan gå i riktig retning: En kurs for bedre forvaltning av nødvendig samspill i naturen, for mindre økonomiske forskjeller, for å sikre medbestemmelse i lokalsamfunn og på arbeidsplasser. 

For å få det til, oppfordres de til å løfte opp igjen «norsk modell.» Her ligger ubenyttede mulig-heter for mekanismer som gjør det mulig å skru i flere retninger, og der kanskje «folk flest» med sine erfaringer og ønsker kan bidra til å endre kursen.                                                             

Det ligger uprøvd utviklingspotensial i «den norske modellen» som alternativ til vekstdrevet rovdyr-kapitalisme, statskapitalisme og markeds-fundamentalisme. De sikreste (og trolig raskeste) tiltakene, også til beste for miljø og i tråd med «norsk modell,» vil være å sikre jevnere fordeling av verdiskapingen, reversere utviklingen av økonomiske forskjeller og ugreie privilegier.            Satse på foredling av egne råvarer og ressurser, men unngå å kaste penger etter kortsiktige løsninger – som å lete etter mer olje. Det blir litt som å pisse i buksa fordi det er varmt og godt en liten stund, eller å ta et nytt skudd. Norge må nok avruses fra oljedopet økonomi. Det billigste, enkleste og tryggeste for alle er å ta ut det som er investert og allerede driftes. La ukjente olje-reserver bli liggende under havbunnen.                                                                                  

Bruke inntekter vi har fra gass, olje og fond til å utvikle ny kunnskap, alternative økonomiske modeller, nye energiformer og produksjon; satse på vedlikehold av natur og miljø snarere enn nedbygging. Trygge samfunnets infrastruktur og offentlige institusjoner for å ivareta rettigheter, likeverd og mangfold. 

Det blir lett luftige og store ord – både for politikere og kommentatorer. Men det ligger konkrete erfaringer i oppbyggingen av velferdsstat og norsk eller også nordisk modell. Den var dels til å forstå for «folk flest,» har vært til beste for «folk flest.»                                                     

Jeg minnes en samtale ca. tredve år tilbake, omtrent da Muren falt. Samtalen fant sted på et haloween-treff med amerikanske akademikere, blant dem framtredende økonomer: En av dem syntes det var stas at jeg kom fra Norge, og sa omtrent «Markedsliberalismen har sett sine storhetsdager. Om ikke mange år vil den være i krise. Da trenger vi den «nordiske modellen». Verden vil trenge den.» Historien har jeg formidlet ved ulike anledninger, men jeg synes den tåler gjentakelse. http://jonfrode.no/okonomisk-forvarsel/      

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


− 3 = en