Papiraviser, PC og uttrykksbehov

En av mine pensjonistgleder er morgenene som får gå i eget tempo. Stå opp når jeg våkner. Om det er 06 eller 10. Tusle ut i postkassa for å hente avisene om jeg er førstemann opp. Luksusen å lese tre aviser langsomt sammen med müsli, kefir og kaffe. La Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen velge litt ulike vinkler på, og tanker om verden utafor denne dagen som en start på den. En tid var morgenkåseriet i P2 også en spore til å våkne, til ettertanker. Ikke lenger, et savn.

Det er kan hende flere i min generasjon som leiter litt med å finne feste for tanke og mening i informasjonsflommen. Som fortsatt har et visst uttrykks- og formidlingsbehov i forhold til ting vi er og har vært opptatt av. Som finner glede i selve forsøket på å finne uttrykk. Som holder oss fast i blyanten, avisa, boka og kanskje notatblokka med den ene hånda. Samtidig som vi med den andre famler oss rundt på nett med PC og android, kanskje prøver ut hva nye medier kan dreie seg om – og hva de kan brukes til for en som meg. Som kan ha nødtørftig, men raskt utdatert IKT – kompetanse fra siste del av vårt arbeidsliv som utgangspunkt.

Papiravisene opplever jeg som langsomme. De både krever og tillater en ro, som jeg liker og har tid til nå. På sitt vis kjennes de mer fleksible enn mobilen og PC-en. Også den bærbare. Kan tas med hvor som helst uten tanke for at de kan mistes i gulvet, gå tom for batteri, kan få kaffe, syltetøy eller sand i systemet. Understrekingene blir vel og virusfritt tatt vare på. Du har rimelig grep om hvem som skriver og produserer. Hvilket ståsted de velger og vinkler stoff fra. På et visst sted kan avisene leses, og annonse- eller TV-sidene kan gjenbrukes til tørk om det skulle være tomt for slikt. Greit som bidrag til å få fyr på peisen, pakke inn serviset som barnebarnet skal overta, legge under stol som ikke står beint. Aviser er taktile på et annet vis enn PC-en. Følelsen i fingertuppene, lukta av trykksverte. Lagringsmulighetene forsvinner ikke med nye tekniske formater. Det er nok noe gjenkjennelig med papiraviser, de knytter an til noe som var og har vært for oss som har holdt på en stund. Papiraviser koster, javel de samler seg i hauger, visst. De er verd det.

PC- en opplever jeg som kjapp, selv om den også kan innby til lange rolige tankedrag i en skrivefase. Gir gode arkiv- og gjenfinningsmuligheter. Men den bidrar også til utålmodighet, til irritasjon, og dels tilnærmet angst.

Krever spesifikk kompetanse, vilje og lyst til stadig å begynne på nytt. Gjør det nødvendig å overse, eller ikke komme borti nye knapper og formatteringer som endrer skjermbildet, ikke bli hektet på programmer, meldinger, reklame jeg ikke ønsker. Gjør meg utålmodig og avhengig av hjelp når den ikke starter, henger seg opp, ikke lagrer. Prøve ikke å bli irritert eller flau når jeg i forsøk på å koble meg til et nettverk jeg blir invitert til, som kunne se interessant ut, (Linkeldn), har glemt å hake av en melding slik at hele e-postlista mi får invitasjoner jeg slett ikke hadde tenkt å sende. Ikke får jeg fomlet meg til å finne ut hvordan jeg skal få koblet meg av eller be om unnskyldning heller. Litt svett når jeg oppdager at jeg mottar skreddersydd reklame knytta til meldinger, søk eller info som er lagt lagt ut på nettet. Oppdager «spam» og folk fra hvor som helst som prøver lure seg inn i systemene mine. Storebror og Svarteper ser meg? Må passe på å oppdatere sikkerhetssystemene. Hele tida. Litt svett når du skjønner at den tilgjengelige informasjonen som flyter rundt i ulike «skyer» er tilrettelagt og prioritert på måter du ikke får grep om. Haugene av utrangerte datahjelpemidler er av en annen karakter enn avisdyngene. Ikke like greie å bli kvitt eller umiddelbart til annen nytte. PC- og nettbruk koster ogå. Trolig atskillig mer enn papiraviser samlet sett.

PC- en og androiden med tilbehør kan kanskje sammenliknes litt med en bil, like mye som et informasjonsmedium. Som en bil der også kjøreferdigheter, instrumentbruk og trafikkregler stadig endres mens du kjører en og samme bil. En bil som er utrangert etter et par års bruk. Og som neppe koster så veldig mye mindre å drifte enn en bil. (Et par – tre blekkpatroner koster omtrent det samme som en tank, eller et halvårsabbonnement på en papiravis.) Lisenser og tilkoblingsabonnement mer enn bilavgifter.)

Det er vanskelig ikke å være med på ferden. Myndighetene vil visst ha all offentlig informasjon og kommunikasjon ut på nett, slik banker og forsikringsselskaper og andre har gjort for lengst. Alt kobles til nett. I en overgangsfase må det nødvendigvis bety at eldre generasjoner blir koblet av tilgang til store deler av samfunnsaktivitetene. De har verken PC eller datakompetanse, men bank, trygd, skatt, pensjon etc må de forholde seg til. I praksis kan det innebære at min egen generasjon, som såvidt har en fot innenfor nettet også blir ansvarlig for den eldste generasjonen som er helt utafor systemene. Visst tilbys kjappe autoløsninger. Men også de skal driftes, forklares.

Men jeg forsøker altså å henge litt med. Og: jeg synes jo det er litt morsomt også. Nå om dagen prøver jeg å koble litt. Sammen med morgenkaffen og avisene kan jeg ha en blyant, kanskje en blokk. Gi meg tid til å la meg fange av noen setninger, påstander, innsikter, streke under, gjøre stikkord. Få lyst til å tenke etter, kommentere, gi et potensielt bidrag til et ordskifte. Selv om det trolig har omtrent samme betydning for ordskiftet som en fjert på fjellet i stiv kuling har for endring av vindretningen.

Koblinga mellom avis og PC kommer gjerne litt ut på formiddagen. Kanskje når kontorarbeidet for banktjenester, skattetat, pensjonskasse, eldreomsorg og andre er unnagjort via PC og telefon. Da kan det være tid for å nøste opp noen tråder fra morgenens avisstund. Kanskje legge ut en formulering, tanke eller spor jeg har funnet på Twitter. Titte på hva enkelte andre har lagt ut.Må innrømme at jeg har falt litt for Twitter, enda jeg hadde tenkt å holde meg unna. Formatet og formen ligger visst i mange mulige skjæringspunkter: Formidling, kommentar, kommunikasjon – og en foreløpig tilsynelatende styring fra egen PC.

Kanskje prøve å formulere noen refleksjoner i forlengelse av dagens avisinnspill innenfor ramma på 140 tegn. Som gjerne også medfører litt googling til nettaviser, til kjapp sjekk av ulik informasjon fra andre rundt det jeg har lest. Og som nok også innebærer at jeg på et vis sammenholder med ting jeg tror jeg veit, har erfart, ment eller uttrykt før – for å få saker og ting bekreftet eller utdypet. Men som også, håper jeg, kan bidra til å oppdage noe nytt, skifte spor og mening.

Denne morgenens Klassekamp var dagens vinner. Fra førstesidas oppslag om nødvendige endringer i budsjettpolitikken til sistesidas velskrevne drodlinger om lykke og koblingen mellom økonomisk avkastning og synkende sikkerhet i Nordsjøen. Ikke minst ut fra egne interessefelt, lesverdige innlegg om baseskoler, sekstimers-dag og mutitaskingens rastløshet som tangerer det jeg har forsøkt å sette ord på i det foregående. Den faste vitensspalten som jeg både gledes, irriteres og utfordres over. Gledes og utfordres i dag. Kanskje jeg prøver å ta tak i noe av det siden. Om ikke annet, så for egen glede. Sosiale medier fungerer kanskje først og fremst som en form for selvtilfredsstillelse?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


− 1 = fem