Bilder kan virke vel så talende som ord. Vekke medlidenhet, fungere som et ekstra skudd i jaktlagets elleville skyting mot en som allerede er såret. Bilder er vanskelige å argumentere mot. Fotograf Helge Mikalsen i VG/Scanpix har trolig fått et blinkskudd i siste ukers politikerjakt, av Audun Lysbakken. Han står der med et sideblikk som kan tolkes som unnvikende, fryktsomt, veikt, eller hva som helst ugreit man måtte ha behov for. (Brukt bl.a. i Klassekampen 10.3.)
Det er vel derfor fotografene tar automatbilder som mitraljøseild: Ett av de mange bildene kan brukes (selges) for å understøtte en oppsiktsvekkende, drepende (eller for så vidt oppmuntrende og støttende) overskrift og vinkling gjort av journalist, og/eller desk. Et bilde man aldri ville valgt selv. Med sideblikk, halvlukkede øyne, kanskje fortegnet vinkel, en halvåpen måpende munn eller nedtrukne sure munnviker. Mange politikere har lært mye om slikt. Nå Lysbakken. En pen gutt. Ikke rart de jobber hardt med å lære og holde maska, blir oppfattet som maskespillere, kanskje blir masker etter hvert politikerne…..
Barne- og likestillingsministeren var ikke veldig rutinert, så heller ikke noen av hans nærmeste politiske hjelpere. Det er rutinen, kompetansen, kontinuiteten i departementet som skal hjelpe nye statsråder og deres lag, (stadig skiftende – og uansett parti). Som skal lose dem gjennom villnisset av regler, rutiner og prosedyrer. Sørge for at de ikke dummer seg på formaliteter, og likevel være lojale overfor den politiske retning som for tiden er staket opp. Bidra til god saksforberedelse, godt beslutningsgrunnlag. Hvorvidt departementets stab har gitt sine nødvendige advarsler som en selvfølgelig del av jobben, eller den urutinerte politiske ledelsen har vendt døve ører til, vites ikke. Feil ble gjort. Den politiske ledelsen har uansett ansvaret for slikt, og den unge lederen tok dette ansvaret – aldeles etter boka og vel så det virker det som.
Det er fristende å tenke situasjonen fra en praktisk side – en slags forsøk på bruk av litt videre vinkel:
Du har en ung, ganske idealistisk, men også pragmatisk politiker, med unge, idealistiske og kjappe medarbeidere. Trolig en av de skikkeligste som prøver seg på politikk for tiden. Av alt tar han ukevis med pappapermisjon i en utfordrende jobb med hektisk tempo. Der informasjon, strev både for å få presse og unngå presse er stort. Der sms-er, telefoner, e-poster, notater trolig svirrer. Han er ikke den eneste, verken i moderne arbeidsliv eller politikk som har snublet i koblingen mellom krav om å levere kjappe løsninger, holde frister og lovnader, være prinsipiell, være tilgjengelig, være etterrettelig. Krav som kommer fra alle kanter – hele tiden. Holde tunga rett i munnen i informasjons- dokumentasjons- og rapporteringskaoset.
Pressens halsende jakt disse ukene har vært et underlig skue. Pressens jakt- og skuddiver hadde vært større saker verdig. Jagerflykjøp for eksempel. Eller bruk av landets militære styrker i fremmede makters tjeneste, besluttet over telefon. Jaktiveren synes om mulig å ha vært enda sterkere og råere enn den som vanligvis blir stadig feiltråkkende FrP – ere til del. På et vis ble jakten toppet av moroklumpene i ”Nytt på Nytt” som la nesten alle vanlige innslag til side, noe vi snaut har opplevd før. De brukte nær hele programmet på å drite ut og skyte ned den unge politikeren dagen før han skulle velges som leder av et lite parti. Der meningsmålinger lenge har ligget på kanten av sperregrensa. Men som nok, til noens irritasjon nok har større innflytelse enn målingene skulle tilsi.
Vi kommer trolig til å se det fotografiske blinkskuddet igjen – hver gang behovet for å spenne bein på Lysbakken, og/eller SV dukker opp. Det ville ikke forundre om fotografen får skuddpremie.