Politisk retning. Vurdert fra parkeringsplassen

Traff Ottar utenfor senteret forleden.  Som meg sjøl en tvilende SV- er, truffet hverandre på et par møter. Ble stående å prate litt på parkeringsplassen i nesten – vårværet.  Morsom fyr å kaste ball med, skarpe synspunkter. Vi var vel innom litt av hvert, men sirklet stadig rundt behovet for å tenke økonomi på nytt, ga rom for noen ettertanker vel hjemme ved PC-en i skogkanten. 

Økonomi bør være behovsstyrt, mente Ottar, og jeg var tilbøyelig til å være enig. Vi var også enige om at det er påtrengende med en boligpolitikk som gjør det mulig for unge mennesker å kunne få seg en bolig uten å bli skvisa av renter og livslang gjeld til bankkapitalen. Bli bundet til et finansspill på premisser utafor egen råderett. Det vi ser av praksis i markedsliberalismens finansmarkeder minner mer om pyramide- eller svarteperspill enn noe annet. Et spill der bank- og finans får statlig politisk og internasjonal regelstøtte som sikrer gevinstene og kontroll over de gode kortene, mens særlig bolig- og arbeidssøkende ungdom må bære risikoen, får svarteper og melder pass.

 SV sitter i et nokså bundet spill med et Arbeiderparti som svelget markedsliberalismen med søkke og snøre, EU-tilpassing og markedsgjøring av offentlig sektor bl.a. gjennom NPM- regimet allerede fra midt på 80- tallet.  SV vil nok gjerne ha en annen politisk retning. Men bidrar kanskje først og fremst til at det kan kladde litt for AP når rettigheter for arbeidstakere skal svekkes i god EU/EØS – tilpasningsånd. Nå hadde ikke Ottar den helt store trua på fagbevegelsen heller. Han syntes vel ikke det var mye blikk for alternativ økonomisk tenkning der i gården. Snarere enøyd fokus på størst del av kaka innenfor det økonomiske regimet vi har, uten vilje til å endre premissene.

Selvsagt er vi innvevd i globale økonomier og markeder. På mange måter. Det kan være grunn til å tenke litt på handlingsrom og kanskje litt på mulige konsekvenser av spillet vi bidrar til. På om det er dette vi vil bidra til.                                                                                          

Det er unektelig spesielt at vi i potetlandet Norge importerer potet fra Asia og Afrika. Som mye annen mat (og varer), trolig produsert av folk på slavekontrakter uten sikring av grunnleggende behov, billig og ikke sjelden av suspekt kvalitet helsemessig og miljømessig. Men til sikring av profitt for de multinasjonale mat- gigantene innfiltret i landbruks- og matvarekjemi – pusherne, såkornpatent og genbank – eierne. Samtidig som den ferske restauranten Maaemo får to stjerner i Michelins internasjonale restaurantguide for fremragende mat som både er kortreist og økologisk – for dem som har råd til slikt. Men et spennende konsept presenterer jo restauranten. Her hjemme har vi fortsatt grønne greiner å gynge på. Snakker gjerne varmt om dem, er fortsatt i en privilegert valgsituasjon. Samtidig som vi omstiller helsevesen, utdanningssystem, rettssystem osv. til markeds- konkurranse- og varelogikk der økonomisk bunnlinje, vekst og tellbar og kontrollerbar avkastning er overordnet både som mål og middel. Pusher fossil energi. Sager av de samme greinene.

Markedsliberalismen som trosretning er rot – og lovfestet i EU og USA, og synes å få solid feste de fleste andre steder, med nokså enøyd fokus på sikring av spillerom, gambling og vekst for multinasjonal finans – og produksjonskapital. På å sikre kontinuerlig oppblåsing av ulike finansbobler for noen relativt få.  Det er slik blåsing vi investerer den norske oljeformuen i. Konsekvent politikk det. Men det eneste relativt sikre med bobler som blåses opp er vel at de før eller siden må sprekke, destrueres. Tømmes for innhold?

Vi iakttar gigantgjeld, statlig, privat – til finansblåserne og panisk politisk aktivitet for å sikre fortsatt blåsing. Praktisk ser vi allerede virksom destruksjon: Amerikanske og Europeiske spøkelsesbyer, ruiner.  Demontering, privatisering og utsalg av offentlige velferdstjenester.  Ungdomskull som ikke slipper inn på arbeids- og boligmarkene. ”Tapte generasjoner.”  Gjeldsslaver. Snart bare et steinkast unna oss.  Mange er på flukt fra de internasjonalt dårligst stilte, mest utbyttede områdene. Fra økonomisk brutalitet, korrupsjon og vold, mangel på håp og tilfredsstilling av grunnleggende behov. De kommer til krybber som tømmes, hester som bites, revirer som hodeløst ”forsvares” sammen med et forvitrende demokrati. De kommer til forvirra økonomer og politikere som tviholder på sin konsekvente oppblåsingsideologi og foregir at den representerer vår høyeste form for rasjonalitet. 

Det er grobunn for frustrasjon som før eller siden kan slå utforutsigbare gnister. Ulike fiendebilder, fremmedhat, lar seg piske opp.  Flamme opp som vold, kanskje også som krig. Mulig utløp for frustrasjon, også mulig som motbydelig effektivt middel for materiell og finansiell destruksjon så vel som basis for ny profitt, ny bobleblåsing.  Hvis vi ikke klarer å leite fram alternative måter å forstå økonomi, organisering og produksjon på.  Få mange nok med på slik leiting før gnistene tar fyr eller greinene sagd over og brent opp.

————-

Så hva må vi leite etter? Hva skulle ”behovsstyrt” økonomi bety? På en eller annen måte måtte det vel være koblet til tilfredsstilling av grunnleggende behov for å kunne leve et brukbart liv, og vel også til rettigheter som kan sikre og ivareta slike behov.  Det er sånt det internasjonale samfunnet har forsøkt å bidra til bl.a. gjennom ulike FN – konvensjoner. (Eks.:http://no.wikipedia.org/wiki/FNs_konvensjon_om_%C3%B8konomiske,_sosiale_og_kulturelle_rettigheter ). 

Enkelt og praktisk er grunnleggende behov knytta til å ha hus, mat og klær. Og nok også til å ha noen å være sammen med. Slik er det også knytta til helse, arbeid og reproduksjon.  Altså hushold, som ordet “økonomi” egentlig kommer fra. Hushold er grunnleggende lokalt. Du tar i bruk ressursene rundt deg, sanker, høster og sår, konserverer og lagrer. Bearbeider, bytter til deg livsnødvendighetene mot ulike tjenester og produkter. Hjelper hverandre i strevet for å overleve. Neida. Jeg skal ikke ta Marx fra bunnen av, tenker meg heller ikke tilbake til steinalderen. 

 Noen iakttakelser gjøres i fattigstrøk rundt i verden, i blant oppsagte og utestengte medborgere i Hellas, Russland, men også i Europas midte. Kanskje erfaringer å lære av, bygge på. Fattigbønder i Sør-Amerika tar tilbake jord. Som kan dyrkes til mat for eget forbruk og livhank. http://www.mstbrazil.org./about-mst/history . Ungdom tar i bruk nedlagte landsbyer i Russland, arbeidsløse reiser tilbake til foreldre og besteforeldres gårder i Hellas. Tar dem i bruk. Kan kanskje leve av det de produserer. Må kanskje bygge opp tapt kompetanse på ny. På andre måter. I spansk baskerland, Mondragon, har man siden 1956 utviklet  kooperativ produksjon, medarbeiderstyrt, med høy produktivitet,  lave lønnsforskjeller, sosialt ansvar. Egne finansieringsinstitusjoner. Forsøk på alternativ økonomisk tenkning som til nå også har klart seg i markedet. Spennende å følge nå som markedsbølgene går høyt. Det startet med en katolsk prest og en yrkesskole. http://en.wikipedia.org/wiki/Mondragon_Corporation .   

Det må bli mulig å argumentere for, eksemplifisere alternativ økonomisk tenkning. ”Vedlikeholdsøkonomi” foreslo jeg en gang. En økonomi som ikke kunne basere seg på avkastnings – pengevekst og økologiske monokulturer, men på utvikling av mangfold i produksjons- samspills – og uttrykksformer. Kretsløp – ikke vekst. På alminnelig medbestemmelse, grunnleggende rettigheter. Ikke minst forstått som hushold knyttet til de økologiske grensebetingelsene og dynamikk alt liv er avhengig av – både lokalt og globalt.

Vanskelig å overbevise folk om å tenke nytt, fant vi ut på parkeringsplassen. Ikke minst for de par generasjonene vi sjøl tilhører. Fanget i spillet etter krigen.  Tilbud på rimelige velfungerende OBOS – leiligheter på tidlig 50-tall med innskudd rundt ei årslønn. Etter hvert rekkehus, også det til omtrent ei årslønn på 70 tallet. Som vi solgte da Willoch endra lovgivningen og slapp boligmarkedet løs midt på 80-tallet. Som vi fikk fire til seks årslønner for.  Kjøpte hus og bil som egentlig banken eide i mange år. Bolig som  potensielt spekulasjonsobjekt for noen.  Treroms – leiligheten i OBOS som kosta ei årslønn på 50 – tallet koster i dag rundt 5 årslønner. Samme leiligheten. Vi må få tilbake en boligpolitikk, en samvirkepolitikk, en finansieringspolitikk. En økonomisk tenkning som ikke først og fremst er tilpasset våre generasjoners spor og retning.  Vi er for mye på parkeringsplassen. Vår identitet, vår samfunns- og egenforståelse er i stor grad formet mot passivt konsum og forbruksvekst. Den er blitt lagt til rette for det, gjennom utdanning, forskning, produksjonsformer, reklame, gjerne betegnet som:     

Homo economicus   http://en.wikipedia.org/wiki/Homo_economicus  og Homo consumens. http://www.philosophicalsociety.com/Archives/Homo%20Consumens.htm 

Leite etter politisk retning, tenkning og praksis som gir rimelige og mangfoldige muligheter for de som kommer etter oss – både miljø- og livsmessig.  Som ikke kommer i skade for å sage over greinene vi sitter på eller bruke dem som brenne. Som kan åpne for skapende liv, for lekende, samvirkende og ettertenksomme liv. Kanskje for hva Hannah Arendt betegner Vita activa. http://en.wikipedia.org/wiki/The_Human_Condition_(book)  Gamle – tanker, nye tanker som videreutvikles her og nå, bl.a. ved universitetet i Norldand, økologisk økonom Ove D.Jakobsen. Kretsløpsøkonomi. http://www.sistenytt24.com/rundt-og-rundt.html .

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


8 + to =