Samfunnstjeneste

I morges sov bestefar lenge – uten vekkerklokka på 0630. Det kjentes lenge siden, og godt. Men pensjonistprivilegiet, å kunne stå opp når jeg våkner eller har lyst, har bare vært lagt til side et par uker.
Innkalt til samfunnstjeneste. Ikke fordi mindre lovbrudd skal gjøres opp for. Snarere motsatt.
De to ukene er tilbragt i Tingretten som meddommer i en sak der antallet tiltalepunkter er lengre enn alfabetet. Utmattende dager. Men også lærerike.
Utmattende ved lange dager i vindusløse, tørre lokaler med skarp belysning, krav til intens konsentrasjon om detaljerte utredninger og dokumentasjoner. Noterer og noterer. En konsentrasjon som lett glipper fordi det var så mye annet pensjonisten ville brukt tid på i solrike ettervinterdager i skogkanten. En snikende anger på at jeg, i enda en periode valgte å stille opp. Frivillig. Neppe noe «rational choice» etter markedsøkonomisk tenkning. Lite å tjene i forhold til personlig vinning. Ikke noe utbytte. Verken økonomisk, fysisk, tidsmessig, statusmessig eller når det gjelder innflytelse. Øynene kjennes etterhvert som sandpapir, slimhinnene tørker og krever inntak av uante mengder vann, vennlig fylt på av rettsbetjenten. Kroppen stivner i timelang sitting.

Utbyttet ligger helst i læring disse dagene. I mulig ny forståelse av norske parallellsamfunn som synes å møte samfunnets regelverk og institusjoner med skuldertrekk, manglende forståelse og respekt. Strukturer man gjerne snor seg rundt, beiter på for egen vinning. Men også for å ivareta egne sosiale fellesskap og strukturer.
Ny respekt for våre innarbeidede samfunns- og statsinstitusjoner. For retten og plikten til å betale skatt, fordele verdiskaping. Mulighet og plikt til å ta ansvar for seg sjøl innenfor fellesskapets ramme på ryddig vis. Samfunnskontrakt. Skatten min, skatten vår!
Prøve å møte også dem som snor seg, som bryter samfunnskontrakten med verdighet, mulighet. Prøve forstå. Rettsinstitusjonens krevende oppgave å skulle håndtere flytende utenfor – og innenforskap i forhold til samfunnskontrakten. Retter ryggen litt i den høye dommerstolen. Samfunnstjeneste, et lite forsøk på å bidra til å holde institusjonene i hevd her og nå. Gjerne rasjonalitet god nok det.
Kanskje gis det også mulighet til, ved seinere høve, å prøve tenke gjennom erfaringen mer systematisk. Gjøre den tilgjengelig i tekst. Som et mulig mikroskopisk bidrag til et ordskifte som også kan handle om å vedlikeholde og utvikle samfunnskontrakten. Vi får se.

I noen dager gjelder de nære tingene. Nye runder med ivaretakelse og deling av forrige generasjons bo, oldemors. Tilrettelegging for salg av eiendom. Krevende på sitt vis. Gå gjennom spor etter levd liv mens det fortsatt er liv. Dra nedom oldemor på sykehjemmet med småting hun vil ha, som svigerdatteren har merket, i løpet av dagen. Forberede at barnebarna, våre barn, kommer i helgen for samtale og litt overblikk. Pensjonistliv i 2013 kan for enkelte privilegerte, ligge i spenn mellom mange generasjoner, i muligheter for fortsatte små fellesbidrag.
Kanskje til og med ta en liten skitur i solskinnet før middag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


7 − seks =