Septemberdager. Veien videre.

Ukene har, som ofte, vært priviligert travle for pensjonisten. September går snart over i oktober og skikkelig høst. IPCC- rapporten er kommet. De sier det er alvor nå. Ingen tvil, ikke kanskje.
Vi kjenner fortsatt ikke utfallet av regjeringsforhandlingene. Kanskje spiller det ikke så stor rolle hva utfallet blir. Men kanskje. Vi får se hvilke saker de velger å ta på alvor. Som vil indikere retning.
Bestefars pensjonisttravlerier i september har vevet seg sammen i glede, sorg og motsetninger. I de store kompliserte og de små nære sammenhenger. Det er helst i spenningsfeltene privilegiene finnes.
Septemberdagene har vært knyttet til noe som nok særmerker pensjonistalderen: Hyppigere veksling mellom jubileer og bisettelser. To som rundet 70-års merket i fin stil og anledning til å minnes og feire. Den ene gammel barndomsvenn. Den andre aktet fagkollega gjennom mange år. Omtrent samtidig, to som gikk ut av tiden før runding av det samme merket. Den ene en gammel barndomsvenn. Den andre aktet fagkollega gjennom mange år. Anledning til å bøye hodet, minnes. Tenke etter. Priviliegium å kjenne, ha kjent. Være og ha vært med, fortsatt finnes.
Privilegiet å få møte barn og barnebarn i bursdagsmylder. Eller nyslått skolepike som gledsfylt hopper nye sang- og regleleker hun har lært på skolen før hun skal synges i seng av bestefarsvakten.
Privililegiet å få møte fremragende internasjonale tenkere. Dagene etter valget bød på internasjonalt seminar. Med systemperspektiv på globalisering og økologikrise. Forsøk på å løfte opp forståelsen av livsbetingelsene våre, forstå sammenhenger bedre. Slik at vi kan styre unna systemer som løper løpsk. Globale systemer som er iferd med å komme ut av kontroll. Slik vi nå ser og vet. Privilegiet det vel er å kunne henge med på forelesninger med overskrifter som: «Why systems thinking is not enough: From the origins of Life to the current eco-crisis», «The Environmental crisis and the desemiotization of the modern view of Nature.» Eller «Feedback and the Voice of Sanity.» Faglig småprat over stuebordet et par dager etterpå med en av de sentrale tilretteleggerne.

Spenningen og motsetningen som ligger i å skulle oversette fra høytflygende teoribetraktninger til alminnelig livs- og hverdagsbetraktninger. Forenkle, gjøre noe nært uten å forvrenge. Bidra til å gjøre gripbart for hvem som helst. For politikere også, for alle som har stemt dem fram.
For pensjonisten vevet privilegiene, travleriene og motsetningene seg tettere sammen gjennom helgens seminar og rådsmøte i regi av Besteforeldrenes klimaaksjon. Der bestefar hadde litt lokalt ansvar for tilrettelegging. I seg sjøl en kobling mellom politiske og abstrakte problemstillinger og konkrete, praktiske oppgaver. Små motsetninger og snubletuer som fort kunne veltet større lass. Problemstillinger og praktiske løsninger kommer ikke nødvendigvis forutsigbart sortert hver for seg, men veves sammen. Må også håndteres der og da.

Fredagen hadde budt på tankevekkende framlegging av den ferske IPCC- rapporten. Av en sentral medarbeider, Cecilie Maurtizen. Som slår fast at det globale miljøet vi alle er avhengig av er iferd med å løpe løpsk. Som slår fast at vi sjøl gir vesentlige bidrag til at det løper løpsk. Slår det fast enda en gang. Med enda større sikkerhet.
Vi har omsatt (og omsetter) tankene våre i organisering og produksjon som ikke kan være livs- eller bærekraftige på nokså kort sikt. Vi må bygge om systemene våre, tenke annerledes, finne konkrete reguleringsmekanismer. Den samme fredagen hadde Terje Osmundsen og Turid Lilleheie vist hvordan arbeids- og næringsliv også må- og kan være med på et lag som snur produksjons- og tenkemåter. Fornuften kan- og må være lønnsom. Fornuften kan- og må være solidarisk. Så får vi diskutere hva lønnsomhet kan bety, hvordan spenningen mellom det individuelle og kollektive kan reguleres slik at ting ikke løper løpsk.
Problemstillingene rundt økologi og klimautvikling må bli overordnet politiske, ideologiske, religiøse og faglige særinteresser. Krever nye former for samarbeid, ny retning. Som kan forankres i en Grunnlovsparagraf som allerede finnes, §110b. Grunnloven, vår høyeste rettslige kilde i Norge.

Lørdagen skulle temaene være oppsummering av Klimavalg 2013. Og just de juridiske implikasjonene og mulighetene i Grunnlovens §110b skulle belyses. (Les mer:) http://www.besteforeldreaksjonen.no/

Bestefar tenkte på noe av alt dette, men helst på praktiske ting, mens han ruslet gjennom en morgenfrisk lørdagsby. For å treffe en vennlig medarbeider i Naturvernforundet som hadde latt seg purre ut denne lørdagsmorgenen. Slik at møtelyden kunne slippe inn i NVs splitternye lokaler, raust lånt ut for anledningen også andre seminardag. For det viste seg at det elektroniske adgangskortet bestefar hadde fått ansvar for, sluttet å virke etter ordinær arbeidstid fredagen. Samtidig sluttet også callingsystemet å virke.Upraktisk når seintkommende møtedeltakere og foredragsholdere eller bestilte lunsjbaguetter skulle loses inn.
Men backupsystemet var lagt til rette. Som personlig kommunikasjon og mulig oppmøte, konkret hjelp i døra. Gårsdagens løsninger. Nødvendig viste det seg, og velfungerende. Alle kom inn og ut, blodsukker- og koffeinnivå ble ivaretatt.
Bestefar svingte rundt Glasmagasinet og inn Torggata. Lørdagsmorgenen fortsatt frisk, gata nesten folketom. En mann spylte plassen rundt lønnetreet ved Linaaes gate. Enkelte søvnige butikkmedarbeidere dro opp sjalusiene, åpnet dørene for dagens mulige handel. Ei sånn morgengate byr på et annet slags nærvær enn når den er på sitt travleste. Andre øyne, andre lukter. Du ser på folk, gatenavn og butikkfasader på en annen måte. Der åpnet den lille avdelingen til Ark.
Men er det ikke, det er jo….? Visst var det barnebarnet. Det eldste. Med butikkjobb ved siden av studiene. Tid nok for en klem, en liten prat og oppdatering av hvordan verden ser ut akkurat nå. For henne. For oss. Hun heier på at besteforeldrene forsøker bidra til at både politikerne, vi som velger dem skal ta inn over seg hva vi vet om miljøutviklingen. Gjøre noe med det. Men hvem. Hvordan?

Veien videre.
Veien videre? Den henger som oftest sammen men veien vi har bak oss.
Vi må leve livet forlengs, men må forstå det baklengs, har filosofen Kierkegaard sagt. Læring er alltid etterpåklokskap på en eller annen måte. Veiene vi har gått. Når framtidsveier stikkes ut, lener man seg gjerne på veier som er gått før. Helst veier som har vist seg gode. Gårsdagens løsninger. Men akter også på veier som ikke førte dit vi trodde, som vi vet bør unngås. Om man tenker etter. Med gamle tanker og erfaringer i bakhånd, må og kan det også tenkes nytt. Utafor boksen sier noen. Visst. Men skal du kunne tenke utafor boksen, må du også ha bevissthet om at boksen er og var der. Hvis ikke blir begrepet «utafor» uten mening.

Vi pensjonistene, besteforeldrene, har den lengste veistrekningen bak oss. Ikke så lang vei igjen. Men den skal vel fortsatt leves forlengs så langt den kan gå. På et vis har vi gått og kjørt de veiene vi skulle, eller kunne. Vi har mangfoldige erfaringer fra ulike områder. Også erfaringer fra utilstrekkelighet og feil. Erfaringer som kan tenkes med, tenkes om. Som kan deles og spilles inn i strevet for videre veivalg. Erfaringene gir ikke grunnlag for skråsikkerhet, men kan være verd å lytte til. Når veivalg skal treffes. Både i det store samfunnsmessige perspektivet, og i de nære.
Hvis ikke historien blir ivaretatt, ulike erfaringer, tolket, forstått og spilt inn når valg skal treffes, risikerer man å velge i blinde. Låse seg ute eller inne.
Selvsagt kan akkurat vi, priviligerte velstandspensjonister, velge å koble oss av og hemningsløst gi oss hen til nytelser som fortsatt er innenfor rekkevidde. Bare det. Tidens tenkning oppfordrer oss til slikt. Bankene oppfordrer til å låne på huset for maksimal egennytelse. På bekostning av etterkommerne, til avkastning for banken. Vi kan bli uhørlige, men likevel lønnsomme.

Men vi kan også velge, i det minste forsøke, å være en inkludert del av en felles samtale og et felles ansvar for framtidige veivalg. Vi kan være ganske frimodige i formidling av erfaringer og råd. Vi har ikke så mye å vinne eller tape for egen del når det gjelder overordnede veivalg. Ingen karrierevei som skal stakes ut eller følges opp Det er barne- og oldebarna som har alt å tape om veivalgene framover blir feil.
Vi søker deltakelsen, vel vitende om at vi også relativ enkelt, om ikke nødvendigvis alltid saklig, kan avfeies som museumsgjenstander- eller voktere uten framtid. Den unge jusprofessoren, Beate Sjåfjell, minnet oss om at Grunnlovens §110b som ivaretar retten til en natur som er produktiv og bærekraftig, er dypt konservativ. Den skal ta vare på natur og miljøforutsetninger. Loven er også framtidsrettet: Den har en pliktbestemmelse om at stat og myndigheter skal sørge for at retten holdes i hevd også for etterslekten. Besteforeldrene har grunnlovsparagrafen som et motto.
Vi forsøker å bidra, i kraft av breie erfaringer. I kraft av å ha tid og anledning til å følge med, peke på. Fordi vi, slett ikke bare som «68-ere», fikk med oss verdier på veien som passer godt til Grunnlovsbestemmelsen. Helst i unge år. Verdier om å overlevere gård og grunn i god, helst bedre stand til de som skal overta. Verdier knyttet til å være selvstendige og kritiske, men jobbe sammen. Skape og dele.
Mange av oss mener å ha forstått de forskningsbaserte signalene over år. Som tilsier at veien foran oss ikke er farbar slik vi har lagt den opp og ferdes. Det er blitt klarere og klarere. Uansett hva vi ellers måtte mene om hvilke politiske valg, må vi velge nye veier, tenke annerledes, produsere og bevege oss annerledes. Det er neppe nok bare å fylle asfalt i hullene som midlertidige løsninger for å kunne fortsette i samme retning.

Vi forstår stadig mer av den naturen vi er en del av. Av hvordan den, oss selv inkludert, er satt sammen, har utviklet seg og samvirket opp gjennom tidene. Samvirker nå.
Gjennom tankekraft og rasjonalitet, særlig de siste par hundre år, har noen samfunn bygget opp avanserte teknologier, produksjonsmåter, organisasjonsformer. Vi har utviklet kalkyler og verdisett som vi målrettet har bygget veivalget vårt på, og som vi styrer etter. Stadig breiere veier. Som etterhvert dominerer over alt. Som alle må kjøre, eller gå langs, opplæres til å ønske. Som vi tar for gitt. Vi tror på oss sjøl, fremskrittet og veksten. Har ikke bruk for ydmykhet eller omtanke. Vi har ikke lenger bruk for noe forsyn, eller høyere makter. For noen Gud. Livet og livsbetingelsene skal fris for ethvert mysterium. Kanskje etterhvert for moral. Vi styrer sjøl, for oss sjøl. Det kan se ut som overmot og brutalitet. Hybris.
Erland Kiøsterud spør slik: «Har vi et sted i sekulariseringen gitt avkall på håpet, gitt avkall på bildet av mennesket som aldri viker fra sin bestemmelse, som alltid tar ansvar for det andre mennesket, som, hinsides all fornuft, tar ansvar for livet? Gikk mysteriet tapt for oss da vi snublet inn i og ble en del av vår egen kalkyle?» http://www.kiosterud.com/txt/naar_ingen_ser_deg.php

Vi farer frem stadig kjappere og mer effektivt langs den veien vi sjøl har trukket opp.Gjennom stadig sikrere og etterprøvbare sannheter kan vi altså forutsi veien foran oss med stadig større presisjon. IPCC- rapporten kan fungere som en slags internasjonal GPS for hvor veien vi har lagt opp og kjører fører hen. GPS-en vi sjøl har laget forteller oss at dersom vi følger denne veien, ligger det svære ubehageligheter foran oss. Et stup – eller kanskje helst noe annet. Som er i veien. Som også viser at veien neppe fører oss dit vi trodde. Varslene sier både at noe går grunnleggende galt, noe om hva som går galt og hvorfor det blir slik. De sier ikke så mye om hvordan vi bør te oss for unngå katastrofen, men litt. Ikke svi av jordas karbonbudsjett på kort tid. Vi bør sette bremser på, områ oss. Finne andre veier, nye stier. Raskt.

Stortingsvalget og de nye løsningene? Eh…på hva? Bestefar mener, slik han har gjort en stund, at den usynlige elefanten i det politiske rommet er den store koalisjonen. Mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Som få snakker om. Den store, tause enigheten om å få farten opp på den brede veien vi kjører. Ikke endre vei, eller kjøreretning. Snarere legge systemer til rette for å sikre konkurranse om vekst, forbruk. Ikke endre økonomi- og vekstbegrepene. Ta dem opp til ny vurdering. Det har vel snaut forandret seg med valget?
De som må ta GPS/IPCC- tegnene og formidle dem er forretningsfolk og fagforeningsfolk. Det er små og store grupperinger, frivillige organisasjoner av alle slag (som i Klimavalg 2013). Folk flest. Som etterhvert skjønner at arbeidsliv eller annet liv verken blir lønnsomt eller levelig om vi svir av framtida. Stille krav til politikerne. De foreløpige signalene fra NHO og LO til den nye regjeringa lover ikke godt. Men i alle leire har visst noen har begynt å forstå.
Den første uka i oktober får vi vite hvem som overtar navigasjon og styring. Hvilken kurs de vil sette for veien videre. Om de ikke bare vil skifte fil på samme vei, men lete fram alternative ruter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


syv − = 5