Skatten min!

Teksten som følger ble trykket på baksida i Klassekampen 7.8. Skrevet litt kjapt etter intense husryddinger, og rett før vi startet sommerens fjellvandring på Hardangervidda. En god uke for kropp og sjel. Kanskje noe å komme tilbake til. Teksten dukket opp igjen da avisbunken som ventet ved hjemkomst ble pløyd. Helst burde nok teksten vært knadd litt bedre, tenkte jeg ved gjenlesingen. Men lell. Det var slik den ble:

Skatten min!
Familien ryddet huset til oldemor, familiens eldste forleden. Et av barnebarna fant store gråpapirruller blant løs mineralull på krypeloftet. «Vi har funnet en skatt!» proklamerte bestemor for oldebarna. Nennsom utrulling avslørte farge- og formsprakende elevarbeider fra 50-60 år tilbake til nysgjerrig beundring. Fantasifulle fellesarbeider og individuelle arbeider. Etter rask rådslagning og kontakt med Barnekunstmuseet, ble funnet mottatt der med åpne armer. Forhåpentlig til fleres glede etterhvert.
Det vi kaller en skatt sier noe om hva vi verdsetter, finner verdifullt. Høyt skattede mennesker er helst folk med verdsatte egenskaper. «Skatten min,» en som kjennes nær og umistelig. Bestefar tenker at blant sine største skatter, som han verdsetter høyest, er familien og folka rundt i hverdagslig mas og uro, forventning og skuffelse, usikkerhet og strev, ferdighet og glede. Liv. De glitrende barnearbeidene skapt under oldemors- og oldefars kyndige veiledning viser til verdier vi setter høyt. Visst var det en skatt vi fant!
Når skatt er tema, vil bestefar heller tenke på folk og virke enn på de smule kostbarheter han måtte ha samlet i ulike lader. Forråd som uansett fortæres av rust og møll og nok har sine begrensninger som kilde til godt liv skal man tro evangelisten.
Før valget er det helst «skatt» i en annen betydning det snakkes om. Særlig fra Høyre og FrP. De tenker ikke på noe verdifullt. De snakker om avgifter til fellesskapet som et onde. En utgift for deg og meg. Noe staten plager oss med for å begrense mulighetene våre til å samle mer og mer kostbarheter og skatter i ulike lader. For oss sjøl. For de høyeste målene og verdiene må vel være å konkurrere om å vokse mest mulig? Få størst avkastning, kare mest mulig til seg sjøl?
Bestefar tenker skatt som en verdi. En ganske grunnleggende verdi.Tenker det er utrolig verdifullt å ha fått bo i et samfunn som har lagt til rette for at verdiskapingen blir fordelt på en rimelig måte. Nesten. Som har lagt til rette for at forskjeller ikke skulle bli for store. At rundt halvparten av arbeidsutbyttet går til fellesskapet, og resten er til bruk etter egen fantasi og lyst. Fellesskapsmidler gjennom skatt knyttet til sikring av rettigheter. Helst så alle, også i framtida, skal gis livsbetingelser- og rettigheter, muligheter til å skape seg gode liv, fantasifulle og utfordrende liv. Bestefar kan ikke tenke seg å stemme på noen som vil senke skatten hans. Det er et verdivalg.

1 tanke om “Skatten min!

  1. Dette liker jeg ! Jeg har sans for slike «filosofiske» refleksjoner …
    Jeg deler selv lignende grublerier på Facebook med mine 39 FB-venner. Noen faller i god jord, andre blir ignorert. Men jeg følger likevel valgspråket som står i Larousse’s Dictionnaire encyclopédique: «Je sème à tout vent» (Jeg sår i all slags vind).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


7 − en =