Skråblikk dagen derpå.

Ingen blåtirsdag denne morgenen etter valgmandagen. Men blå himmel over skogkanten i Ammerudskauen en kjølig morgen som varsler høstens komme. 

Et barnebarn var innom på kort overnattingsbesøk før spennende reise til utenlandsstudier. Kortere vei til Gardermoen fra Ammerud. Vi blir nå helst her og pusler med vårt. Den daglige morgenøkta med litt variasjoner er over. Det kjennes fortsatt som mulig privilegerte hverdager. 

Hønene har fått reint vann og dagsfor ispedd litt matrester, hønsehuset lett reingjort for møkk, dagens egg lagt i kjøleskapet. Etter langvarig myting av fjær er det blitt dårlig med egg, gamle begynner de også å bli, hønene. Kanskje snart klar for fryseren. En liten treningsrunde for å skrubbe forfallet for egen del før frokost. 

Bestemors nylaga müsli er inntatt med kefir, nøtter og nedfallsepler fra det lille epletreet ved veien, samt det daglige lille lasset med aviser som strekker seg inn i neste økt for langsom lesing; på sofaen med en ekstra kaffekopp og myk klassisk musikk i bakgrunnen. Sol på granene utafor vinduet, ahh.

En liten runde husrydding, sette et brød til heving mens bestemor legger ut på ukas litt lengre skogstur med venninne. Et blikk på kalenderen på veggen, oversikt over dagen og uka før formiddags og grovbrød med sild. Knapt som ledd i noen strategisk planlegging slik politikere på vei inn og ut fra intervjuer ymter på radioen. Strategi handler om plan for å nå langsiktig mål. 

Pensjonisten er nok også i tenkeboksen etter å ha iakttatt et ønsket regjeringsskifte, men knapt som ledd i noen åpenbare mål for egen del. Her dreier det seg mye (men ikke bare) om litt daglig vedlikehold av kropp og tanke, bidrag til små nære fellesskap som kveldens korøvelse, gårsdagens korpsøvelse med eget velvære som bonus.

Eget velvære kan handle om å skrive litt, samle inntrykk fra dagens avisbunke, fra noen små søk og kommentarer på nettet, dykk i bokhyller og bibliotek. Som nokså avslappede forsøk på fortsatt å følge med i verden rundt oss, forstå litt bedre. Kanskje fortsatt kunne dele inntrykk med flere – til mulig ettertanke for en og annen. Men uten andre ambisjoner enn å finne en form, et uttrykk for noe lest eller tenkt. Et lite vink. Det kunne jo være et «mål» å få mer retning, regelmessighet og rytme i vinking på blogg og deling på «Skråblikk»-nettsida.

Nu vel: Dagens avisvinner var «Homo politicus»- spalta i KK av Linn Herning, som jeg spinner litt på. Overskriften hennes var godt blikkfang: «Møkka-grunnlag.» Hvilket ikke var en betegnelse på det politiske grunnlaget for arbeidet etter valget, men et akronym – i dette tilfelle førstebokstavene i ordene: MILJØ – ØKONOMI – KULTURKAMP – KAPITALISME – AVMAKT. 

Ordene betegner forutsetninger som politikken ikke kommer utenom, som kan være vanskelig å koble på ulike nivåer. For individer, grupper, partier, organisasjoner – og hele samfunn. Kanskje ville jeg hatt med «kompetanse» også.

Avmakt kan forstås som mangel på mening og mulighet. De fleste av oss er opptatt at liv kan gå rundt på måter som gir god mening. Kanskje å stelle høner, følge med barnebarn, lese aviser, treffe folk, synge og gå tur for oss i pensjonistmodus. Ikke kjenne seg avmektig selv om kroppen svikter, jobbansvar og forventninger er begrenset. Kanskje skrive litt for seg sjøl, pusle på der en er, lære av erfaringer – forstå litt mer eller annerledes. 

For mange er fellesskap, mulighet til litt medbestemmelse og tilbakemelding i daglig arbeid viktig om en skal unngå å oppleve avmektighet. En kjent teoretiker snakket om å bli fremmed i forhold til den daglige jobben man gjør, kjenne den daglige meningsløsheten. Det kan fort bli slik i moderne tilrettelagte jobber, algoritmestyrt og oppstykket for målbar detaljstyring og avkastning i dagens utålmodige markedsøkonomi. Der erfaringer blir oversett, vanskelig kan tas kompetent i bruk. Det står tall i veien: som vindskeive mål på kunnskap, kultur, mening og mulighet. Det som gjør noe verdifullt er visst ikke at det teller, men at det blir tellet.

Kulturkamp handler om definisjonsmakt, knyttet til hvordan vi kan leve livene våre, som pensjonister, som arbeidstakere, kvinner, innvandrere, enslige – eller i alle forskjellighetene oss imellom som også gjør oss grunnleggende like. Forskjeller som blir splittende, varegjort gjennom omsetning og avkastning i de omfattende oppmerksomhets- og informasjons-markedene.

Økonomien, hvordan vi husholder med ressursene, ferdighetene og erfaringene våre blir noe av det vanskeligste og viktigste å ta tak i. Det trengs grunnleggende nytenkning rundt dette husholdet. Det er muligens begrenset hjelp å finne hos økonomene. De synes mest opptatt av egen velstand. (Et forslag til en empirisk undersøkelse: Spør litt grundig hvorfor studenter begynner på ulike økonomistudier. Min hypotese er at en del ser det som en god strategi for et mål om å bli rik. Kanskje det speiles i regnestykkene deres?). Det er gjerne et mål for mange som vokser opp nå å bli rik. Et nærliggende mål slik samfunns- utviklingen har vært i noen tiår. Et mål som synes forankret i en idé om «the economic man,» og dels knyttet til begreper om «individ og frihet.» Underteksten, en mening som kan ligge litt skjult, er nok egoisme i et samfunn som i økende grad har vært tilrettelagt «for de rike, ved de rike og av de rike.» 

Konkurranse for egen vinning, vekst og penger blir fort en blindvei som kan ødelegge framtidige muligheter for valg. Med det valgresultatet vi har fått, er det godt håp om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil skrubbe litt på den farta samfunnsutviklinga har fått i blindveien; at de vil bidra til mindre sentralisering, mer utjevning. 

En ny kurs med mål å vedlikeholde produktiv natur og miljø, tilrettelegge for menneskelig mening, mulighet og videre valg kan være innen rekkevidde. Den forutsetter nok at vi setter ned farta, men beholder styringsfart slik at kurs faktisk kan endres. (Brå manøvre i stor fart ender fort i grøfta eller som kullseiling..) 

Skal vi reelt kunne slå inn på en ny kurs, må nok de tre mindre partiene SV, R og MDG jobbe strategisk sammen for å få slikt til. Se nærmere på MØKKA gjennom små konkrete og gjenkjennbare dreiinger på en vei fra «egosamfunnet» til et fornybart og bærekraftig demokrati, ny økonomisk forståelse. Mitt håp er at de kan klare det, kan hvis de vil og prøver.

Morgendagen byr på vel på ny runde i hønsehuset, aviser og kaffe, småttsomt vedlikehold i heimen før noen timers barnebarns-vakt. Det kan være mye mening og verdi i hverdager.     

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


7 − = seks