Skråblikk på de unges klimaprotest

Det er sjelden jeg legger noe ut på egen facebook-side. Deler ikke øyeblikkene, som for all del kan være mange og gode, men nyter dem heller der og da. Følger lite med på hva andre legger ut, kjenner det litt kjipt ikke å legge opp tomler, smiletegn og gratulasjonsballonger. Kanskje fordi det kan kjennes litt mye, pusha av FB – og det blir vanskelig å prioritere blant de mange jeg liker godt av ulike grunner, og som kunne fortjent både tomler og hurrarop.

Skriver gjør jeg nok, men mest for meg sjøl. Litt som forsøk på å forstå hva vår generasjon (og jeg sjøl) har vært med på slik vi har forvaltet kunnskap og produktivt virke. Bloggen min er vel i ferd med å blekne ut, brukes ikke så ofte. Hver gang jeg prøver legge inn noen ord, har Word-press endra innstillinger, oppdateringer, navigering osv sida sist, og jeg finner knapt fram til min egen konto….

FB- nettsida «Skråblikk» eksisterer fortsatt, men brukes heller ikke så ofte. Helst legger jeg ut lenker med synspunkter kanskje verd å tenke gjennom. En slags prioritering. Ikke nødvendigvis fordi jeg er enig i alt som legges ut; heller fordi jeg tror det er viktig at vi tenker oss litt om både før og etter handlinger og hendelser.

Det kommer sjelden noen kommentarer på lenkene, men FB sørger for å vise fram hvor mange som har vært innom, klikket eller delt. Enkelte er det jo, men jeg prioriterer ikke tid for å hente klikk selv om jeg kan synes klikk er fint.

Forleden la jeg ut en lenke med et innlegg på en klimakonferanse. En av disse unge stemmene, Penelope, som roper om økologi og klimavanvidd. En i barnebarnsgenerasjonen som skulket skolen. For å demonstrere mot måten vår generasjon eksperimenterer med framtida deres på, et bokstavelig talt livsfarlig eksperiment. Bestefar applauderer; ikke eksperimentet – men demonstrasjonen og den sivile ulydigheten. Kongen ville kanskje vennlig konstatert at «demokratiet fungerer.» Nesten.

Tilværelsen har på mange vis vært- og er overveldende privilegert for bestefarsgenerasjonen. Et privilegium innebærer å ha (ha hatt) særlig tilgang til eller rett til goder. Noe ikke alle har tilgang til, kanskje få andre. Som kanskje skal nektes de som kommer i generasjonene etter oss fordi vi tenkte og handlet feil; tok oss til rette: Først meg.

Vi lot oss besnære bl.a. av økonomer som sier at fornuft i et samfunn handler om fordeling av knappe ressurser. Derfor (?) må vi tilrettelegge for fri konkurranse om å karre til oss mest mulig av disse ressursene sjøl. Vi må hele tiden ha vekst, produsere mer og mer, bli mer effektive slik at alle får likevel. I allefall noe. Formodentlig så lenge de knappe ressursene finnes. Men de er jo både endelige og sårbare i et komplisert samspill som handler om liv. Sårbare liv som knapt synes å inngå i de økonomiske regnestykkene om vekstkonkurranse; i økonomenes begrep om fornuft eller rasjonalitet.

Lenken jeg la ut fikk en kommentar, fra Ottar som jeg har hatt noen sjeldne men morsomme diskusjoner med tidligere. Vi var i samme parti en gang, men er gjerne partiløse begge to nå. (Det gjelder i alle fall meg).

Ottar skriver:

Penelope liker ikke det hun ser og nærer med rette engstelse for klodens tilstand. Det hun ennå er lykkelig uvitende om er det nett hun er i ferd med å vikles inn i. Dynamikken som er tilrettelagt for at etterfølgende generasjon(er) skal ta stafettpinnen videre og holde seg til den opptrukne kursen. Det handler om utdannelse og karriere, om å skaffe seg utkomme og tak over hodet. Veldig raskt blir man selv en del av problemet.
De som sitter og applauderer for Penelope har i overveiende grad inntatt enn tilstand av patologisk likegyldighet, der de selv umerkelig har blitt systemets garantister, mer eller mindre som foreskrevet, men enhver følelse er selvfølgelig ikke tapt der de fortsatt lar seg besnære av ungdommens idealisme.

Det viktigste med kommentaren er kanskje at han med Penelope, meg og etter hvert mange andre med rette nærer engstelse for klodens tilstand. Karakteristikker som «patologisk likegyldighet» eller «systemets garantister» blir mindre treffsikkert for hver som demonstrerer og protesterer, som strever med å forstå bedre, handle bedre – kanskje applauderer dem som forsøker. Blir vi mange nok kan til og med politikere og ideologer av ulikt slag (slike som sitter i forvaltnings-  makt- og beslutningsposisjoner enten de er offentlige eller private) bli nødt til å ta rev i seilene.

Visst er- og blir vi selv en del av problemet; har vært det lenge. Gjennom vår forståelse av rasjonalitet, av hva som er «fornuftig», av hvordan vi har tatt denne fornuften praktisk i bruk.

Penelope er foreløpig i liten grad noen del av problemet, snarere tvunget til å bli del av løsningen. Bestefar tviler på om hun er «lykkelig uvitende» om nettet hun vikles inn i. Tvert i mot.

Vi besteforeldre og oldiser skal nok vokte oss litt for å bli føleriske eller «la oss besnære av ungdommens idealisme», men vi skal vokte oss mer for å bli kyniske stemplere av ungdommer (eller andre) som forsøker å vikle seg ut av nett de ikke har skapt, som selv (med støtte) må leite opp ny seilings-kurs om de ikke skal havarere.

Ennå har de ikke fått fylt hodene helt av markskrikersk «nytale» om forbrukets velsignelser; alle de vidunderlige drømmene vi (de) kan kjøpe. De kan lettere rope ut at økonomiske og politiske vekst-ideologer med så mange av oss på slep går der uten klær.

Det er generasjonen født rundt år 2000 som er i ferd med å innta arbeidsplassene, lærestedene. Det er de som må forsøke å skape samfunn som bokstavelig talt kan være «liv laga» på lang sikt. Som skal utvikle ny forståelse av økonomi, språk og teknologi, av organisering og produktiv virksomhet. Da må kanskje vi som har levd en stund, som har surra bort så mange muligheter, prøve å bidra med å forsøke forstå våre egne erfaringer. Prøve forstå hva vi fikk fikk til, verd å ivareta og vedlikeholde, hva vi må kaste vekk; hvilke forståelsesformer som ikke holdt og holder mål. Forsøke å reve litt i egne seil mens vi fortsatt seiler, bidra til diskusjon, oppmerksomhet og ettertanke. Og i alle fall applaudere de som prøver stake ut farbar kurs.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


tre + 2 =