Barnebarnet twitret sommerforventning om å «puste inn luften av regnvåt asfalt, sniffe lukt av bøker, god musikk i ørene, en ekspresso i byen.» Kanskje treffe noen kjente?

Ekkoet fra hennes kvitring fulgte meg på vei mot byen med t-banen et par morgener etter. Ikke mot regnvåt, men solvarm asfalt. Et par enkle ærender i hver sin ende av aksen Bislet – Jernbanetorget. Ellers ingen avtaler eller mål. God slentretid til å krysse fra Bislet ned mot t-banen igjen, kikke, lytte og snuse på turistvis.

Treffer kanskje på noen kjente? Nei, det ble mer til å gjenkjenne enkelte underveis, som Aftenpostens Knut Olav Åmås identifisert lett duknakket, ubarbert i velbrukt sommerskjorte med tilsynelatende målbevisste skritt, da vi krysset Akersgata i hver vår retning.

Stille utenfor høgskolesentret i Pilestredet, heller ikke mange der jeg svingte inn Parkveien mot Slottsparken. Turister og formodentlig lokale gjester i sola på uteserveringene i krysset Parkveien, Wergelandsveien, Bogstadveien. Plass til flere. Steder jeg klart hadde overveiet om det var en ny europeisk by jeg hadde turistbesøkt med mulig behov for benhvile, litt mat og drikke. Det vakkert oppussede hjørnehuset ville jeg lagt merke til – som nå. Slottsparken ligger frodig, sol – og skyggerik. Innbydende, tilgjengelig og aktivt i bruk. Om ikke så stor, fin park som hvor som helst, med små lommer egnet til ettertanke og utsyn som på Nisseberget hos Niels Henrik Abel.

Stortingets og FrPs Mette Hanekamhaug i raske steg opp Slottsbakken, brun, slank, elegant og forbausende ung. Dypt konsentrert om mobiltastingen.

Jeg krysser Drammensveien og liker at Nils Aas sin konge atter har fått ryggen fri. Med fast blikk mot Akershus festning langs det åpne løpet i sin egen gate, lua ydmykt av. Det myldrer ikke just i Haakon VIIs gate heller, men NRKs Tomm Kristiansen er på vei mot Vikaterrassen i ulastelig lys sommerdress smilende, slentrende i godt følge. Som skikkelig turist ville jeg nok lagt en sløyfe innom Stenersenmuseet her. På vestbaneplassen foran Aker Brygge hadde jeg kanskje stoppet i Fredssenteret, muligens ved «Utviklingshuset», hva nå enn det måtte være. Ikke i dag, kanskje siden.

Det er tilløp til stim langs Aker Brygge. Solsiden. Ferjene kommer og går, gir litt puls, det er ledige plasser ved uterestaurantene på rekke og rad. Tid for softis og rolig rusling tilbake over Rådhusplassen med et par skatere, barn som leker i rådhusfontenen, enkeltturister som lunter rolig med samme slags sekk som meg. Svinger rundt de grove mytologiske trerelieffene ved inngangen til rådhuset, konstaterer at det er fri entre til byens vakre, høyreiste storstue. Her er det god plass og toalettene en velsignelse for nesten-turisten, renslig, ryddig og gratis. Sniker meg meg mellom turistbussene over plassen etterpå.

Over mot byens hovedgate Karl Johan møter jeg bøkene. Ikke lukta av dem, men synet av de elegant innstøpte Ibsen-sitatene fortauslangs. Leser bare ett. Men det sitter, og kommer tilbake gjennom resten av dagen: «Stryk ikke sprogets gamle Gloser før du har skabt de nye Ord.» Var det Brand? Hva hadde turisten i meg sagt om det hadde vært fremmed språk?. Ville nok gjerne hatt tilgang på oversettelser eller guide.Tettere med turister og kunder på fortaustilbudene nedover mot Stortinget, stadig tettere mot Jernbanetorget både av turister, gjøglere og tiggere. Internasjonalt gjenkjennelig. Svinger rundt den lille restaurantoasen bak domkirken, først forbi stillferdige blomsterhauger etter årsdagen for utbruddet av politisk vanvidd, stakkarslighet og ondskap. Universitetet og forskernes Bjarne Hodne slentrer gjennom Kirkeristen i sommerlett t-skorte. En jeg kanskje kunne nikket til, men ikke når det er telefonsamtale på gang. Lenge siden vi satt sammen i kommisjon, bedømte ord, tankerekker. Mange gamle, forankrede, resirkulerte, kanskje noen nye ord om de nå var med eller uten skikkelig feste.

Tiltalende,vennlig og vakker kan den te seg den lille byen vår gjennom halvannen times slentring langs de enkleste sentrale turiststiene en godværsdag.

T-banen tilbake til Groruddalen. God musikk i øret. Changing Places: Tord Gustavsson. Hente fram handlelisten for dagen og morgendagen for innkjøp på hjemveien. Etter lett velsmakende sommermat, tid for å synke ned i drabantbyhagens grønnsvær med Saramago og en kopp kaffe. «En beretning om klarsyn.» En bok om myndighetene som beleirer og angriper sin egen befolkning som har benyttet seg av sin mulighet til å stemme blankt. Ved å stemme blankt, slik loven gir rett til, sies de å ha benyttet «den enkle retten til ikke å følge den meningen som det er alminnelig enighet om.» Stemme uten å stemme. Et ikke helt enkelt utsagn. «Den alminnelige enigheten» synes knyttet til endeløst politisk/byråkratisk formalisme og ordgyteri, ord som har mistet innhold og mening. Men som brukes hele tiden, som uttrykk for hva det antas alminnelig enighet om og det forventes at man skal innrette sine valg og daglige handlinger etter. Handlemåter som parodisk men også rått og kynisk håndheves med makt når det uventede og også alminnelige skjer, noe vi kanskje kunne være enige om…

Det var dette med «sprogets gamle Gloser og nye ord». Nye ord som fraser og floskler, gjerne usanne, uten forankring. Som kan kortslutte logikk, fungere som smisking, som propaganda og kontroll med hva befolkningen skal tenke og gjøre. Nyord, eller «newspeak» som Orwell kalte det. Kanskje umulige ordsammenstillinger som «Bærekraftig økonomisk vekst.» Ord som «konkurransekraft,» «målstyring,» «resultatvurdering,» «rettferdig fordeling.» «kvalitetsstyring,» «militært engasjement.» Boka kjennes plutselig ubehagelig gjenkjennelig, knyttet til en virkelighet nokså nær meg….Men det tar vi siden.

Sommerkvelden tonet ut, bokstavelig talt, blant syngende venner med god mat, prat og rødvin i ei blokk med en fin liten altan lengst sør i Groruddalen. Ikke klager jeg på sommerværet heller.