Sommersang

Sommeren er kommet. ”Summer is Icumen in” som det het i den middelalderske engelske rundsangen der gjøkens lokkende ko-ko går igjen i refrenget. En folkelig sang der gjøken fikk være budbringer for kommende sommergleder hentet fra langt sydligere breddegrader. En slags sommermesse. Denne sommerlige rundsangen er noe av den tidligste flerstemmige musikken vi vet om. I nyere korsang spenstig tatt vare på i Brittens ”Spring Symphony” med sprudlende forventningsfylt guttekor.

Bestemor og bestefar dyrker litt hage og mye korsang. Det kryr av vår- og sommersangere i skogkanten her øverst i Groruddalen nå. Rødstrupen vekker oss med glitrende triller sammen med gryende dag og morgensol om værgudene vil. Når sola dupper under åskanten noen timer rundt midnatt får den følge av svarttrostens mollstemte fløyt.
Uti vår hage har vi fått synge med små og store, til felles glede også denne midtsommeren. Kanskje svinger vi innom festivalstemte landskap på sangens og musikkens vinger innimellom. På vei inn i høysommerens juli er det fortsatt rundt hundre festivaler å velge mellom her til lands før høsten får overtak. Noe for enhver strupe, smak og øre, for felles sommeropplevelser og forventinger. En av sommerens musikalske svinger er planlagt i internasjonalt selskap. Til en liten by i Frankrike og et korprosjekt med harmoniske og rytmiske utfordringer. Sommerlig forventning og nytelse også knyttet til musikalske forsøk på å strekke seg litt, prøve noe nytt.

Gjøkens plass i sommersangen, til folkelig mystikk er kanskje knyttet til den enkle rytmiske lokkingen. Til at den sjelden sees, men høres som et ekko langt der inne i skogen. Det kunne ligge varsler i møtene med gjøken, varsler om liv og død, om grøderike eller svarte år, forventninger om sommer og kjærlighet, elsker – elsker ikke, egg i andres reder…
Fra gammelt fantes gjøken som symbol på primstaver for merkedager. Dagen for vending til sommer først i mai, merkedag for sommer og vokster og fruktbarhet, gaukmesse.
Frödings tre trallende jenter forventningsfulle på vei gjennom skogen mot sommerdansen. Som brått stopper opp: ”…de ropade alle: Hör gøken! Sen skvätte och tystnade de…” Og studentene som plutselig sto der ved veien, som fikk dem til å rødme, men falt inn i refrenget – ”hör göken – och alla så trallade de…”

Men hvor ble nå gjøken av? Bestefar har ikke hørt den her i Lillomarka på lenge, ikke på det han kan huske. Det er helst på sommerbesøk på Osterøy i vest at den har latt seg høre de siste åra. I kveldinga sammen med toraderspill fra gårder rundt i liene. Enn så lenge finnes liv og lyst ut over dette grisgrendte landet.
Det sies at vi er iferd med å rote til årstidene, slik at gjøken kommer for seint til utspekulert ruging og klekking. At vi klusser med vilkår for fortsatt liv og virke i distriktene. Det er kanskje dårlig nytt om sommervarsleren skulle svikte. Det skal og må vi tenke mer på i morgen.
For akkurat nå, nå er sommeren kommet, og vi synger med i den så lenge vi har den!

Trykket på Klassekampens bakside 4.8.14

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


5 − = to