Søndagstanker. Om rutiner, bevegelse og ansvar.

Morgenene med aviser og kaffe er daglig rutine og nytelse. Hverdag som søndag. Det får ta tiden det tar, noe som er et særlig pensjonistprivilegium.
Bestefar fikk låne med seg sin gamle bærbare jobb-PC til videre hjemmebruk da han sluttet. Også det et privilegium. Forleden sa den takk for seg. IT-avdelingen klarte å redde dyrebare filer over på en minnepinne. Så var det å kaste seg ut i datamarkedet for en ny maskin. Som nå er på plass etter dager med fomlete oppsetting for den ukyndige, men med god hjelp av bestemor.
En snau uke uten tilgang til datamaskin, og noe som liknet litt på abstinens meldte seg, en uro. For hva? Muligens var uroen knyttet til oppdagelsen av at hverdagsrutinene kanskje sitter litt fastere enn jeg liker å tro. Ting skal helst være som de var. PC-krasjen bidro til at jeg måtte gå ut av sporene, bevege meg. Litt.
Avisene, blyanten og PC-en (nå Mac- blir spennende) knytter sammen noen rutiner. Lesing, gjerne med langsgående understrekinger, andres uttrykte tanker og forståelse, sporer ofte til egne forsøk på å skrive. Rydde og feste tanker. Nye, uventede tanker, eller oftest nye vinklinger på noe kjent. Som også kan sjekkes på nettet. Tanker som kan avkrefte eller bekrefte noe jeg er opptatt av. Kanskje helst det første. Det blir gjerne ei formiddagsøkt ved maskinen, brutt opp av videre lesing.

Søndagene er Aftenposten aleine på avisenes morgenmarked. Ofte lange, gode tekster. Kathrine Aspaas er en av skribentene bestefar har et godt øye til. Først og fremst fordi hun er siviløkonom som tenker i litt andre baner enn det som er vanlig i økonomilauget. Noe jeg tror både lauget og verden har bruk for. I dag skvatt jeg ved en overskrift fra hennes penn som umiddelbart ledet tankene mot Ayn Rand. Hennes ”skure-la-gå” tenkning i markedsliberalismens ytterkanter er helst det siste verden trenger. Rand som bekjemper fellesskap og ansvar for hverandre, som er individualiteten og egoismens fanebærer. Først meg selv!
Men Aspaas sin tekst peker helst vekk fra Rand sine tanker. Hun peker mot små, innovative ideer som kan gjøre en forskjell for andre. Engasjement som kommer fra en følelse av å være betydningsfull i et samfunn vi vil være del av. Som er av betydning for andre. Som beveger verden. Individualitet og kollektivitet. Slik jeg leser henne. Litt usikker på om Davos-folket, de globale finanstoppene, virkelig beveger seg og verden i en slik retning som hun antyder. Mot en ny bevegelse i økonomien – forbi markedsverdier. En økonomi som ”omfavner sosial verdi, medfølelse og oppførsel.” Virksomheter som endrer forretningsmodeller for å ”redusere sin egen skyggeside, og for å kaste mer lys gjennom å løse ulike sosiale og miljømessige problemer for andre.” http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/De-som-beveger-verden-7446017.html#.UuU2HnmCp-V

Det er nok å ta fatt i. Bare å bla til neste side i avisen, en kronikk av leder i ”Naturviterne”, Finn Roar Bruun. Han konstaterer at vi er i trøbbel. ”På kort tid bygger vi nå ned ressurser som naturen og generasjonene før oss har brukt 10 000 år på å skape. Hvorfor velger vi å gjøre oss til en nasjon som ikke kan brødfø seg selv?” Han peker på hvordan våre myndigheter velger ”aktivt å bygge ned en uerstattelig ressurs svært raskt” – frukbar jord for dyrking av mat. Aktivt fordi vi lar kortsiktig markeds- og veksttenkning styre valgene på ulike nivåer. Vi ødelegger en ressurs som er syklisk, integrert i liv. Som kan vedlikeholdes men også ødelegges.
Argumentasjonen kan forstørres til å gjelde den globale økologi- og klimautviklingen. Vi velger aktivt å ødelegge våre egne livsforutsetninger.
De to tekstene denne søndagen, snakker med en annen tekst bestefar leste med kaffen fredag morgen, i Morgenbladet. Espen Stueland om Grunnlovens §110b. Det er den selvfølgelige, men likevel utrolige paragrafen som pålegger staten og oss til å ta var på livsforutsetningene. Stueland forklarer paragrafen: ”Den er både et løfte til kommende generasjoner, en ansvarliggjøring av våre politikere og et bud om bærekraftig ressursforvaltning.” Han mener, slik bestefar og aksjonistene i Besteforeldrenes Klimaaksjon gjør, at miljøparagrafen må få en sentral plass i den kollektive bevisstheten slik dårlig nytt om klimaet på kloden kommer til å prege nyhetsbildet. Det Bruun viser til er eksempel på hva Stueland snakker om: naturens sykliske fornyingskraft revet ut av sin rytme. Aspaas viser mulige tegn på nødvendig fornying også innenfor næringsliv og økonomi. Som verden trenger. Et mulig eksempel i Davos-folkets nærhet, fant bestefar på et nettsted han følger en del med på, Project Syndicate: http://www.project-syndicate.org/commentary/angel-gurr-a-says-that-nothing-short-of-a-post-carbon-economy-by-the-second-half-of-this-century-can-stop-catastrophic-climate-change

Stueland siterer Grunnlovens § 110b om at ”Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.”
Han føyer også til paragrafens andre ledd: ”For at ivartage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgere berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen.”
Stueland peker på det nødvendige spranget fra retten til å vite, via vår plikt til å vite, til å ta konsekvensene av det. Det må vi gjøre så godt vi kan, for oss sjøl, som politikere, som økonomer og ledere. Engasjement for å bety noe, også for andre, i et samfunn vi ønsker å være en del av. Som det også for etterkommerne våre vil være mulig å være en del av.

Retten til å vite, muligheten til å vite, muligheten til å ta kunnskap i bruk, handler også om hvordan vi tilrettelegger offentlig forvaltning, arbeidsplasser. Gjennom lovverk og forskrifter, praktisk organisering. Om hvilke mulighetsrom som skapes for hvem i kunnskaps- og helseinstitusjonene, i de ulike næringene. Det kan handle om hvordan vi leder, måler, teller, belønner, kontrollerer, hvilke rutiner vi ledes inn i, hvilke drømmer vi har og kan ha. Det kan handle om å lede og organisere ut fra tillit til at de fleste ønsker, strever for å gjøre en god jobb.
Det dreier seg gjerne om å integrere menneskelig verdighet i våre økonomiske aktiviteter og valg slik Aspaas skriver.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


ni − 9 =