Spekulasjonens tid – allmenningens tragedie.

En morgen myldra det plutselig av menn i oransje hjelmer med store maskiner i skauen utafor kjøkkenvinduet vårt. Jobba som maur. Eller slaver. Nesten ingen var tilsnakkelige på noe for oss forståelig språk. I løpet av to dager var det ingen skau igjen.

Vi har bodd fint her oppe i skauen i mange år. En nabo nede i veien sa gjerne smilende når han skulle på tur: «Tenker alltid på Huset i skogen når jeg går forbi her.» Nå er det ikke så mye skau å gå forbi lenger. Skauen er blitt satt i spill. Uten forvarsel.                                     Vi prøver å sette oss inn i hva dette kan være for slags spill.

Nabotomta vår med den lille skauen, var i mange år felleseie eid av den lokale Vel-foreningen, der de fleste som bor i skaukanten er medlem. Tomta var en slags avgrensa allmenning erverva som testamentarisk gave. Et lite område for sopp og bærplukking, yrende liv av fugler og småkryp av alle slags.

Allmenning er et fint gammelt norsk ord som har «alle menn» eller «hele befolkningen» som utgangspunkt, og som viser til et område der alle, eller en gruppe kan ferdes fritt, bruke og høste av den naturen vi alle lever i av og med.  «Allmenningens tragedie» snakker man gjerne om når den enkelte tar seg til rette av det som er felles, bare tenker på eget beste. Høster mer av fornybare ressurser enn det naturen tåler. Overfisker eller snauhogger, tømmer naturens lagre slik at alt stopper opp – og alle blir dårligere stilt.

Det er mulig å tenke allmenningsbegrepet knyttet til felles rettigheter forvaltet av det offentlige. Som også er oss alle. Altså forvaltning ikke bare av vann, hav, energiressurser, men også helse, utdanning, som et slags allmenningsområde.

Vi har systemer som rammer inn dette er som felles, systemer som skal sikre og ivareta samme rettigheter og likhet for lovene. Regler og retningslinjer for forvaltning og bruk av almenningen i vid forstand.                                                                                                 Hos oss har vi et tilnærmet demokratisk system på ulike nivåer som ivaretar denne forvaltningen. Demokratisk tilrettelegging på bedriftsnivå, kommune- og statsnivå.              Der lover og regler som skal gjelde er basert på politiske diskusjoner rundt hva som er fornuftig forvaltning av fellesskapets rammer. Diskusjoner blant politikere og representaner som er folkevalgt og blant oss som har valgt dem. Kanskje ofte litt tungvint, traust og stødig. Men ganske trygt også, og med muligheter nok for spenning, fart og festing og krangling for de som vil.

En Vel-forening er en ganske liten sammenslutning i et nabolag, der man forsøker å ta vare på felles, allmenne interesser. Et lite, innimellom aktivt lokaldemokrati som forholder seg til noe som angår oss, som vi har oversikt over. Velger styrer og diskuterer aktiviteter på generalforsamlinger. Et slags mikrodemokrati.

Vi har lenge hatt politikere som mer eller mindre eksplisitt har gått til valg på at allmenningen, fellesressursene og rettighetene i størst mulig grad bør overføres til private aktører for forvaltning. Sånn at ting kan gjøres mer effektivt, kjappere. Slik det het i et politisk slagord for lenge siden: «Få fart på Norge!» (Et slagord som kunne tilhørt hvilket som helst av våre tre største partier). De er jo blitt valgt også i ulike omganger.

Politikere fra AP, Høyre og FrP har fått demokratisk mandat til å endre lov- og regelverk. Slik at allmenningen lettere skal kunne overdras fra fellesskapet til forvaltning for egen vinning. De er kommet i posisjon til å få fart på omsetning og privatisering av allmenningene, for omsetning i markedet. Felles skogs- og hav- og fiskeriressurser, vann, energi, kommunikasjon, helse og utdanning. Få det i spill!                                                   De har med hell markedsført en ideologi som forfekter at fri konkurranse er til alles beste. Derfor bør selvsagt offentlige regler og forvaltning tilrettelegges for å sikre friest mulig konkurranse. For friest mulig flyt av mennesker, varer og penger. En slik forståelse er også bærebjelken i en overnasjonal sammenslutning som EU.

Når forvaltningsregler og politikk åpner for å overføre allmenning og fellesressurser til privat markedskonkurranse, betyr det at disse ressursene settes i spill. Finansspill. For omsetting av allmenning som varer i konkurranse om størst avkastning og gevinst.                             Om markedsspill og konkurranse forstås som overordnet, faller det rimelig for mange å overlate makt og myndighet til de som har vett og forstand på slikt: De som driver business.  De som driver business, hovedaktører i dette spillet, er i første rekke store selskaper, ofte internasjonale, det er de store bankene og finansinstitusjonene. Med mange små på slep.                                                                                               Internasjonale politiske sammenslutninger og markedsavtaler fra EU til TTIP og TISA fester ideologien om markedets frie flyt til overnasjonale juridiske bindinger. Økonomi- og forretningsjus blir retningsgivende og overordnet for all politikk. Ikke allemannsrett, ivaretakelse av felles ressurser knyttet til naturforvaltning (og klimautfordringer), til felles rettigheter og rimelig fordeling av verdiskaping.

Et viktig politisk og demokratisk spørmål kan være: Skal de aktørene som gis anledning til å skumme fløten av fellesressursene ved privatisering også kunne bestemme hvordan reglene og forvaltningen skal tilrettelegges? Følger det egentlig av privatiseringspolitikken?Trump og Clinton kan business, betales av business som har lobbyfingre dypt i lovformuleringer og prioriteringer. Best for oss alle…… Det som er bra for aksjonærene i Lehman brothers, Koch brothers, DnB, Shell, Telenor, Google, Thon eller Røkke for finansmeglerne osv., er bra for Norge – for deg og meg. Alle får «mer for hver krone,» slik et annet slagord gikk for noen år tilbake. «Frihet» betyr å konkurrere om å bli rikere og rikere. Få mest, vinne konkurransen. Vinneren er vel den som sprekker først, eller får flest til å sprekke? Allmenningens tragedie.

Ideologien forespeiler at allmenne interesser ivaretas ved at det drypper på klokkerne om man, sørger for at det regner på prestene. At prestene får bestemme. Eller bukkene. Bare bukkene får passe havresekkene blir det nok havre til alle. En slags innbilning om at alle kan tilhøre en liten privilegert elite. (Eller lurer oss til å tro at alle kan- eller bør bli vinnere.)

Markedsspillet åpner for andre former for tillit enn vi har forsøkt praktisere i borettslaget eller i Vel- foreningen, på arbeidsplassen og ellers institusjonelt i samfunnet vårt. Gjennom en «Norsk modell.» Møysommelig utviklet over år. En forvaltningsform som forutsatte og bygget tillit til at offentlig byråkrati, system og institusjoner opptrer ryddig, informativt, saklig og gir alle de samme mulighetene. Også for å delta i beslutninger. At det er likhet for loven. Vi har fortsatt godt mål av offentlig forvaltning og byråkrati det er mulig å ha tillit til.

Markedets og handelens regler skal også bygge på tillit mellom kjøper og selger. En gjensidig relasjon. Til at kjøper er rett informert, at informasjon om transaksjonen ikke holdes skjult for noen av partene. At de gjør opp slik de er blitt enige om.                           Vi møter også et annet begrep om «tillit» i markedsspillet: Tillit til at handel og avkastningsmuligheter ikke hindres. Tillit til at verdiskaping og vekst i privat økonomisk forstand gir mål og målestokk for organisering, tilrettelegging gjennom lov- og regelverk.

Når næringslivstoppene jevnlig stiller krav til myndighetene om «forutsigbarhet» og «like konkurransevilkår» i forhold til internasjonalt marked, virker det som om innholdet kan formuleres slik: «Vi må kunne ha tillit til at myndighetene ikke bryr seg.» Men også presisert til at: «vi kan ikke ha bedre lønns- og arbeidsvilkår, eller bidra mer til offentlighet (og allmenning) enn konkurrenter som gir dårligere vilkår, ikke bidrar.» Slik blir det også viktig å sikre at forhandlingssystem og fagforeninger i minst mulig grad kan påvirke lønns- og arbeidsvilkår. Dette tillitsbegrepet synes å være ensidig, ikke gjensidig.

Tillit er et begrep som viser til samspill mellom mennesker i ulike sammenhenger, gjerne personlige relasjoner knyttet til tro på at andre vil en vel, snakker sant, er til å stole på når man har sine mellomværender, inngår avtaler. Opptrer med felles beste for øyet. At alminnelig fornuft eller rasjonalitet tilser at man gjennom sine handlinger forsøker å vise seg tillit verdig. Skal man kunne vise seg tillit verdig, må det også finnes et rom for skjønn, overveielse og valgmuligheter. Ikke ensidighet eller diktat. Det må være noen vits i å snakke sammen.                                                                                                                Slik er det jo ikke alltid. Korrupsjon, kameraderi og tillitsbrudd og maktmisbruk finnes i alle systemer, om politisk ideologi og tro får utvikle seg endimensjonalt og autoritært. Det gjelder ikke minst samfunn der markedskonkurranse om privat avkastning er høyeste verdi. Der rasjonalitet, fornuftige handlinger først og fremst knyttes til det som gir størst utbytte for en selv.

Om slik fornuft og ideologi ensidig rår grunnen, er det knapt å undres over at forskjeller mellom folk øker når det gjelder økonomi, rettigheter og muligheter. Kanskje mer egnet til å fostre mistillit enn tillit.                                                                                                            I samhandling der utgangspunktet er at enhver er seg sjøl nærmest, forventer du at andre vil mele sin egen kake, kare til seg sjøl. Som du sjøl. Kanskje ta alle midler i bruk, prøve seg. Jukse. Alles kamp mot alle og enhver. Omfattende systemer av juristeri og byråkrati utvikles for å begrense rå maktbruk eller mafiavirksomhet, spekulativ eller svart, uoffisiell økonomi – som uvegerlig følger alles kamp mot alle. Tilværelsen forstått som en slags krig. Og i krig er allt tillatt. Eller – «det er lov å prøve seg,» som Carl. I.Hagen sa en gang han ble tatt med buksa nede.

Informasjon underslås, eller forfalskes, spillets gang innebærer ofte balansering på kanten av regelverk som måtte finnes. Man leter etter snarveier eller bortforklaringer med juridisk ekspertisehjelp. Unngår bidrag til fellesskapet i form av skatt, får hjelp til å flagge ut. Fri flyt. Konstruerer så intrikate juridiske koblinger i eierskaps- og overføringstransaksjoner at ingen klarer å følge med, og det blir lettere å lure seg unna. Spekulativ virksomhet for å få kjapp gevinst. Alltid på noens bekostning.

Når noen tar seg til rette, går rundt reglene for å høste mer enn sin del, er det tillitssvikt. Overfor handelspartnere og fellesskap. Når politikere og offentlige eller private forvaltere lukker øynene for, eller legger til rette et spillerom for tvilsomme forretninger, er det også tillitssvikt. Allmenningens tragedie.

Hvordan kjenner vi igjen spekulantene, de som svikter tilliten, utnytter regelverkets gråsoner, som lett korrupte?                                                                                                De kjøper billig og lurt, helst med lånte penger og snedige gjeldstransaksjoner, henter ut gevinster ved å selge videre, helst dyrt før ressursene er spilt vekk på ny spekulasjon og ellevilt forbruk. Lar andre sitter igjen med regningene. Omsetter, spiller vekk og bruker opp felles ressurser og allmenning. En slags forretningsmodell som kan ha pyramidespillets karakter, eller litt mer komplisert kan knyttes til – multilevel marketing modell. Sjekk «Pontzi-scheme» på Google.                                                                                              Pyramidespill er ikke- levedyktige, eller tvilsomme forretningsmodeller som består i pengeforflytninger hovedsakelig ved å få flere personer inn i systemet. Der noen få kan tjene mye mens spillet går – og mange taper, blir sittende med svarteper. En «multilevel marketing modell» er noe av det samme. En kontroversiell forretningsmodell basert på et nettverk av medlemmer og salg av produkter hvorfra inntektene fordeles i nettverket, gjerne på uoversiktlig vis. Uoversiktlig ikke minst for offentlige myndigheter som skal forvalte rettigheter og ressurser for folk flest, men også for handelspartnere og kunder.

Etter denne omveien går jeg tilbake til den lille allmenningen vår, tomta som var i Vel-foreningens eie. Skauen som brått ble borte – satt i spill. Som vi selv satte i spill gjennom demokratisk vedtak på generalforsamling i Vel-et.

Det kostet jo penger, eiendomsskatt å bare ha tomta med skogteigen. En felles utgift. Omfanget av bær og sopp til felles glede var tross alt begrenset. Omfanget av verneverdige planter og småkryp nok uoversiktlig, men kunne gi sitt bidrag til at ungene kalte området «Eventyrskogen.»

Styrer og generalforsamlinger i Vel-et lurte lenge på hvordan tomta skulle brukes, og besluttet på generalforsamling, etter rimelig omfattende diskusjoner at den burde selges til boligformål. Vi trenger boliger.                                                                                        Vedtak ble gjort om salg og tinglysing av klausuler knytta til utnyttingsgrad ved salget. Som ville sikre at tomta ikke ble satt urimelig i spill i forhold til de felles interessene som var utgangspunktet, ville ta hensyn til felles miljø, til allmenningen.

Tomta ble solgt til den smilende naboens familie. Som også satt i Velstyret og tilkjennega planer om generasjonsbolig. Tilslag ble gitt fordi planene hans ville gi den mest skånsomme utnyttingen av tomta. I tråd med demokratisk fattet vedtak i den lille foreningen.                                                                                                                              Vi skjønte etterhvert at planene ble lagt til side, men lite eller ingenting skjedde på mange år. Før altså skauen brått ble borte, og nabovarsel om utbyggingsplaner kom i posten like etterpå. Med urimelig svarfrist – i praksis ei uke. Den fikk vi doblet til 14 dager, som uansett ikke er lang tid. Brått ble vi visst dratt inn i et spill uten å vite det. Et spill vi ikke forsto, eller knapt kunne forstå

Planene som kom til gjennomsyn og og merknad, var slett ikke i samsvar med de føringene Vel- foreningen hadde satt for salg av tomta. Det var nær en dobling av antallet boliger som lokaldemokratiet hadde satt som forutsetning for salg.

Etter at raseringa av skauen og nabovarslet kom, undret vi på hva som skjedde. På hvem vi hadde med å gjøre, hvem som egentlig var eier. Eller tiltakshaver eller rettighetshaver. Nye juridiske begreper svirret plutselig rundt hodene våre. Vi skulle gi merknader og fikk en brå voksenopplæring i dagens «eiendomsforvaltning.» Anførselstegnene er skrevet med omhu. Eiendomsspekulasjon virker å være et mer egnet begrep.

Det hele er virker å være et spill. Et finansspill som startet med et tillitsbrudd på demokratisk fattet vedtak, som satte allmenningen i spill i strid med vedtaket. En som kanskje åpnet døra for noen private sølvpenger i tråd med tidens rasjonalitet. Så utvikler spillet seg videre, der et par kjekke gutter med Porsche 911, flotte hus i Solveien og strandeiendommer i Kragerø ser ut til å vake i bakgrunnen. Med mye gjeld og store lån, mye aktivitet og omfattende eiendomsportefølge, kjappe utbyggingsplaner og lite skattbar avkastning.

Vi har gått inn i offentlige Grunnbøker knyttet til eiendom, bestilt utskrifter fra Kartverket, prøvde stille spørsmål til antatte utbyggere. Som trolig var blitt noen andre før vi fikk svar. Prøver å forstå. I løpet av svært kort tid vekslet antatte utbyggere, tiltakshavere, rettighetshavere og selskaper som dels eide selskaper seg imellom under navn som «Oslo Villautuvikling,» «Nyeboliger a/s, K-gruppen a/s, Elfrida a/s, Azteka eiendom, Inka og Maya eiendom og Neptun eiendom, Djuve og partnere a/s etc. Der sistnevnte også har tinglyst noe som heter «urådighet.» Som kanskje er knytta til at tomta virker å være pantsatt for svære summer, eller til at siste eier kanskje ble tatt ut av spillet. Kanskje dreier det seg om sikring av svære lån. DnB virker å være inne i bildet. De er jo vant med hvitvasking, pyramidespill og skatteparadiser.

Etter at det ikke har vært noen innførsler i Grunnboka for eiendommen på mange år kom det plutselig mange i rask rekkefølge rundt påske. Omtrent da skauen blei rasert og utbyggingsplanene sendt ut. Demokratiske prosesser? Tillit? Spekulasjon?

Vi går til avstemming over to tendensiøst formulerte alternativer:

 a) De som tror at villnisset av eiendomsforbindelser, og den hastige prosessen er organisert med øye for demokratisk innflytelse, oversikt og forpliktelser overfor potensielle handelspartnere eller fellesskapet – kan rekke opp hånda, vise stemmetegn.

 b) De som tror at det samme oppsettet har å gjøre med forsøk på å dra inn kjapp fortjeneste på lure måter i et eiendomsmarket som fortsatt antas å stige før boblene sprekker, forholder seg i ro.

Finansspillerne er nok interessert i at flest mulig holder seg i ro. Ikke prøver å få et ord med i laget om noe skulle angå dem i hverdagen. Ikke får anledning til å få et ord med i laget. Lager man det komplisert nok, velger jo de fleste av oss å holde kjeft. Uansett har vi ikke råd til skarpskodde jurister. Har ikke noe valg. Slikt er det de kjappe gutta som kan holde seg med. Og vel de gamle eierdynastiene, de store, etterhvert internasjonale finansaktørene med eksklusive skattefrie konti på små stillehavsøyer, gjerne knytta til eksotiske selskapsnavn.

Den bitte lille saken med den lokale allmenningen virker plutselig som en liten flik av det store globale finansspillet vi er blitt del av. Der flere og flere opplever maktesløshet i forhold til gjeldsavhengighet, arbeidsledighet, konkurransepress og maktmisbruk som bidrar til økt flyt av mennesker.

Ikke bare den flyten som er ønsket av finansspillerne for å kunne flytte arbeidskraften dit de kan tjene mest på den, kan utnytte folk mest, men økende flyt av folk som flykter. Fra påtvunget konkurranse de er dømt til å tape. Flykter fra fra mafiøse, religiøse, politiske og miljømessige overgrep.                                                                                                        Det kommer stadig flere protester mot denne maktesløsheten rundt i Europa, i USA. Flere og flere opplever at de er spilt ut over sidelinja av spekulantene, børs- og finanshaiene. Men har også problemer med å forstå hva som skjer. Eller se at de overhodet har noen valgmuligheter eller mulighet til å forstå.

De samme som spiller folk flest ut over sidelinja har ikke bare priviligert adgang til retts- og maktapparat, men behersker også media og informasjonsflyt gjennom investeringene sine. Holder mange av oss i ro gjennom neddoping i «sosiale medier» spill og passiv underholding, kjemisk dop, lettselgelig sosial- sosietets- og annen pornografi, markskrikerske billigsalg og PR- silt informasjon.                                                                 De har politikerne i sine hule hender – som sørger for at «folk flest» og fellesressurser blir brukt til å fylle spillekasinoene om spillet skulle ende i finanskriser. Som det jo jevnlig gjør.    Sørger for at uroen, usikkerheten dels blir kanalisert over i fremmedredsel og fremmedhat.

Kanskje de kjappe gutta på vestkanten regnet med at vi sløvingene her oppe i Groruddalen verken har evne eller finanser til å reagere. En si å forsøke å sette oss inn i spillet. Vi har jo uansett ikke tid. Kanskje får de rett. Uten å ha rett. Almenningens tragedie.

Ennå har vi kanskje et lov- og regelverk som gir muligheter for å ha et ord med i laget. Som nabovarsler. Alle naboene og Vel-foreninga har forsøkt å gi våre kritiske merknader til arkitekter og utbyggere (hvem de nå er) og til offentlige bygningsmyndigheter. I ulik språkdrakt og forståelse så langt vi rakk og klarte med begrensa ressurser.

Men vi tviler, føler nok at alminnelig folkelig demokratisk innflytelse, opplevelse av legitimitet i ulike prosesser er på vikende front. I vår lille sak har vi hatt kontakt med ulike fellesorganisasjoner, folk som har forsøkt å fronte slike prosesser før. De trakk litt på skuldrene og sa at «det nok var lettere å stoppe hogst av et tre eller flytting av et gjerde hos naboen – enn å hindre at naboen bygger en boligblokk i hagen….»

Mens vi skriver merknadene våre, har de tre største partiene på Stortinget overført kontrollen av nasjonale finansaktører til EU. Avståelse av nasjonal suverenitet til internasjonal storfinans. I et system som har fri økonomiflyt som høyeste verdi. Vi vet jo omtrent hvem de er. Varslere og hackere i det nye informasjonssamfunnet har begynt å grave. De finner de samme personene og nettverkene som sitter i de sentrale finansinsitusjonene som har frambragt den internasjonale økonomikrisa. Som sitter på toppen av pyramidespillene. Forvalter internasjonale regelverk og etterhvert nasjonale.

Vi overlater til de internasjonale bukkene å styre våre nasjonale finansielle havresekker, vikle havresekkene og almenningene våre inn i pyramidespillene sine. Det er de samme bukkene som også styrer innretningen av nye internasjonale handelsavtaler på trappene – TTIP og TISA. Sammen med sentrale politikere. Det skjer i stillhet, vi skal holde oss i ro.

Det er nok ikke bare den lokale skauen som står på spill. Det er trolig også etterhvert rettigheter til energi, havbruk, helse og utdanning som står på spill. Arbeidstakerrettigheter.        Det hele minner litt om liksomavstemmingene om kommunesammenslåing også. De færreste tror det nytter. Det blir fort Makta som rår, som i finans- og spekulasjonsverdenen forøvrig. Endringer av regelverk og rettigheter seiler under flagging av «frihet,» «utvikling,» «forsvar av våre grunnleggende verdier.» Verdier som vi skal sendes ut og slåss for i fjerne deler av verden. Verdiene knytta til at enhver er seg sjøl nærmest, at man skal legge til rette for at de som har mye skal få mer, at de skal slippe å dele med fellesskapet. Allmenningens tragedie.

Demokratiet utøvd på lokalplan gjennom Vel-foreningen kan vise seg lite verd. Som kontroll med internasjonal og nasjonal finansakrobatikk, eiendoms- og annen spekulasjon kan vise seg å være illusorisk. Som alminnelig innflytelse på lokal administrasjon og forvaltning. Frihet-likhet- brorskap, liberale-kristen-humanistiske verdier virker som bleknende overskrifter. Skuebrød.

Demokrati skal vel ikke være for folk flest i spekulasjonens tid.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


tre + 5 =

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>