Stortingsvalg 2013

 

Stortingsvalg 2013

Dette er en forsøksvis ny kategori på bloggsida mi.

Under denne overskriften vil jeg forsøke å legge inn kommentarer på politiske diskusjoner fram mot valget. Allment vil jeg lete etter: a) Hva slags utviklingsretning er det politikere (og media) ønsker for samfunnet vårt? Hvorfor vil de ha det slik, og hvordan vil de få det til? Hvordan formidles og begrunnes politikken? b) Hvordan passer det de vektlegger med mine ønsker for samfunnsutviklingen?

Jeg vil forsøke å følge noen temaer/felt:

  • Økonomi (forstått som forvaltning/tilrettelegging/fordeling av produksjon/verdiskaping.)
  • Utdanning (forstått som kunnskaps- og kompetanseforvaltning)
  • Rettigheter (forstått som forvaltning av individuelle og kollektive rettigheter i en rettsstat).
  • Klima og miljø (forstått som forvaltning av de naturressursene vi alle er avhengig av)

Dette er svært vide temaer, og jeg tror de henger sammen med hverandre. Jeg mener en del om dem, har ønsker og antakelser. Erfaringer, verdier og meninger jeg tror på. Som er blitt til over lang tid og representerer et ståsted og utgangspunkt for kommentarene jeg måtte legge ut seinere. Verdier, meninger og utgangspunkt som også må prøves ut, kanskje revurderes. Det er mye jeg ikke forstår eller er usikker på.

Jeg kommer ikke til å basere min stemmegiving på hvor mye jeg kommer til å få i pensjon, hvor dyr bensinen, ølet eller osten er i forhold til hva den er i Sverige. Eller Spania. Heller ikke på hvor lav skatten blir. Men politiske løfter knyttet til små, nære ting – kan være eksempler på større sammenhenger og utviklingstrekk. Kan kanskje kommenteres. Det er nesten et år til stemmeseddelen legges i urnen.

Hva slags samfunnsutvikling er ønskelig?

For å si noe ønsket samfunnsutvikling, synes jeg først det kan være ryddig å si litt om stier som er gått, standpunkt og valg jeg har tatt. (Kanskje pensjonistens privilegium – og mulige svøpe det å se seg over skulderen, dvele ved det svundne).

Dernest skissere hva slags utvikling jeg kunne ønske innenfor de ulike feltene som er nevnt. Det å sette ord på en ønsket utvikling, noe en vil bevege seg mot, innebærer dels også en vurdering av hvordan det er nå, hva man beveger seg fra. «Det svundne er en drøm,» sier Sandemose. Det er framtida også. En drøm, eller et mareritt. Og det som er nå, representerer i noen grad fortidas drømmer.

Litt om egne stier og veivalg

Hvis jeg legger stemmen min i urnen, vil det være 13. gang i et stortingsvalg. Første gangen jeg stemte var jeg nettopp blitt myndig, 21 år. Tenkte at demokratisk deltakelse, å avgi stemme var viktig. Prøve å begrunne valget jeg skulle gjøre. I skoletiden hadde jeg vært opptatt av Øst-Vest motsetningene etter krigen, av det økonomisk-industrielle samarbeidet under oppbygging i Europa. Det var slikt jeg skrev norsk stil om. Men uten å melde meg til noe parti. Det var ikke tradisjon for slikt i vår familie, selv om ukeavisa «Orientering» hørte til det som ble lest i heimen.

I de siste par åra før jeg skulle stemme, leste jeg gjennom alle partiprogrammene. Tok kontakt med ungdomsorganisasjonene til de tre størst partiene i hovedstaden, Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre. Gikk på møter, fester som fersk student.

De politiske ytterfløyene la jeg fort til side: Den sovjetiske stalinismen og sentraldirigeringen skremte. Selv om jeg kunne ha sans for marxistiske tenkere. Strømningene på ytre høyre-fløy med Anders Langes «hundegutter,» flørting med rasisme og brodd mot felleskapstenkning skremte enda mer. Om jeg kunne ha sans både for individets rettigheter og eggelikør – så ikke slik!

Etter mye nøling, valgte jeg Venstre. For det første møtte jeg en inkluderende, ganske åpen og diskusjonsglad kultur. Ikke så mye overbærende skråsikkerhet som i Arbeiderpartiet og Høyre. Passet meg bra. For det andre fant jeg en politisk retning som satte det enkelte mennesket «i sentrum», samtidig som den slik den kom til uttrykk i ungdomsorganisasjonen, var opptatt av store linjer: Av å ivareta felleskapsidealer med særlig blikk for utdanningsspørsmål. Som var preget av anti-autoritære holdninger, som jobbet for forsoning på tvers av jernteppet. Som var kritisk til militarisme og NATO – medlemsskap. Som tok ny kunnskap inn i diskusjonen: Det året jeg begynte å saumføre de ungdomspolitiske miljøene, var det samme året som Rachel Carsons bok om «The Silent Spring» kom ut. Den måtte få betydning for hvordan vi tenkte om og påvirket samspill i naturen! Unge Venstre tok diskusjonen. Jeg meldte meg inn året før jeg skulle stemme første gang. Deltok aktivt, etterhvert med flere litt sentrale oppgaver i ungdomsorganisasjonen, i studentpolitikken.

Tvilen kom med et foredrag holdt på Norges Unge Venstres landsmøte (trolig i 1966). Venstre var med i den borgerlige regjeringen som Borten ledet.Venstre hadde bl.a finansminsteren (Ole Myrvoll). Den som holdt foredraget var den relativt unge statssekretæren i finansdepartementet Jon Ola Norbom. Kjent som ungdommens mann, og litt stillfaren som jeg husker ham. Han var blant Unge Venstre – lederne gjennom femti-åra som hadde bidratt til sterke anti-autoritære holdninger. Var blitt en anerkjent økonom. Nå snakket han om økonomisk vekst og velstand som sentrale mål, om det europeiske samarbeidet for å få til slik vekst. Noen av oss kjente oss urolige. Likte ikke det vi hørte. Vi hadde begynt å ane en farlig sammenheng mellom økonomisk veksttenkning, enten den var av østlig eller vestlig tapning – og økende økologisk ubalanse. Vi var ikke minst sterkt i tvil om det europeiske prosjektet. EEC (seinere EF og EU) virket først og fremst som de store europeiske industrigigantenes prosjekt for å sikre egen vekst. Dette gjennom å tilrettelegge samfunnsmessige kjøreregler slik at gigantene kunne sikre utnytting av naturressurser, arbeidskraft og vareomsetning for størst mulig avkastning til enhver tid. Uten særlig demokratisk forankring. Slike sammenhenger var det lite plass til å diskutere i borgerlig leir. Egentlig ikke i ledende Arbeiderpartikretser heller. Jeg meldte meg ut av Venstre et par år etter, i 1968. Det var også EEC – saken som seinere splittet hele partiet Venstre omtrent fire år seinere.

EF – strid i to runder styrket min tvil om akkurat det prosjektet. En bestemt sak var jeg med å dokumentere: Oversettelsen av landbruksforhandlingene før avstemmingen i 72 knyttet til bruk av melkesubsidier. Det var sjokkerende å oppleve hvordan ledende politiske krefter med logrende mediefølge forsøkte å føre opinionen bak lyset. For en stor del mot bedre vitende. http://www.scribd.com/doc/27737067/Striden-om-melkesubsidiene-The-Milk-Subventions-Dispute-Norwegian-political-pamphlet-1972 En nokså brei gruppe startet etter folkeavstemmingen «Sosialistisk Valgforbund» for å ivareta seiren i EU – valget. Trygge grunnleggende verdier tydeliggjort i dennne striden også gjennom stortingsvalg. Jeg meldte meg inn som «partiløs venstreorientert,» som rimelig aktiv og særlig opptatt av utdannings- og miljøpolitikk.

Etter at de jeg oppfattet som dogmatikerne fra NKP forlot grupperingen etter et par år, kjentes det greit å gå videre med det nye Sosialistisk Venstreparti. Den politiske retningen minte en del om det som i sin tid hadde ført meg til Unge Venstre. Fortsatt med mye usikkerhet, har jeg siden tenkt at det er greit å være medlem i det partiet der jeg er minst uenig i veivalg og prinsipper.

Jeg har holdt lav profil, vært menig medlem, kanskje noe på grunn av kronisk usikkerhet, dels uenighet. Har prioritert jobb, familie og fritid. Deltatt litt i lokalt pliktarbeid (komiteer, utvalg og slikt) helst knytta til interesseområder. Utdanning, kultur.

Politikkens siktepunkt

Jeg tenker at politikkens allmenne siktepunkt er å legge til rette vilkår eller betingelser, mulighetsbetingelser, for at folk flest i vårt samfunn i størst mulig grad skal kunne

  • Opprettholde liv og helse,
  • Bidra til at medmennesker ikke blir lurt eller truet, misbrukt eller undertrykt,
  • Bidra til at medmennesker kan ha tale- uttrykks- og trosfrihet, bevegelsesfrihet,
  • Bidra til at medmennesker får rett til privatliv og eiendom, til å delta i produksjon, verdiskaping og hushold av felles ressurser.
  • Bidra til at medmennesker gis rett til medbestemmelse og innflytelse over hvordan mulighetsbetingelser (politikk) skal utformes, iverksettes og håndheves.

Dette er generelle siktepunkt jeg egentlig har vondt for å tenke at noen allment vil bestride, uansett parti. Det måtte være hvis noen skulle finne på å utdefinere andre mennesker eller definerte grupper av andre mennesker som «ikke – mennesker,» «mindreverdige,»som noe annet enn «medmennesker.»

Det dreier seg om at den enkelte i stor grad skal kunne gis mulighet til å velge hvordan han/hun vil leve sitt liv. Samtidig bør det dreie seg om at individuelle valg i minst mulig grad må gå på bekostning av andres frihet. Mulighetene krever begrensninger. Det må dreie seg om en stadig vekslende relasjon mellom individ og felleskap. Det er vel gjerne disse relasjonene og samspillet mellom dem som er gjenstand for politiske drakamper, eller bør være det. Som gjør mulig, eller umuliggjør.

Politiske felt, eller temaer – skisse av ønsket retning.

Grovt sett tenker jeg at det er i samspillet mellom fire vide samfunnsområder at mulighetsbetingelsene myntes praktisk ut, slik som forstått innledningsvis: Det dreier seg altså om 1) Økonomi, 2) Utdanning, 3) Rettigheter. 4) Klima og miljø

I denne innledende kommentaren til bloggkategorien «Valg 2013» skal jeg kort skissere min foreløpige forståelse av retning samfunnet bør bevege seg i. Det må understrekes at dette ikke gjøres på vegne av partiet jeg er medlem av. Det er ikke basert på sammenholdning med noe prinsipprogram. Om det skulle være for store divergenser, får jeg heller tenke meg om en gang til…

1) Økonomi: Vedlikehold – jevn fordeling av verdiskapingen – sektorer skjermet mot markedet.

a) Jeg tenker vi trenger nye begreper om økonomi. «Økonomisk vekst» som begrep virker utdatert. Økonomi, forstått som vekst i produksjon og forbruk kan prinsipielt ikke øke ut over et visst nivå så lenge vi ikke bebor en klode som vokser. Det gjør vi ikke. Det finnes ingen «klode B.» Utfordringen blir å finne former for «vedlikeholdsøkonomi». Trolig en relativt saftig politisk utfordring.

b) Den verdiskapingen/gjenskapingen vi har bør fordeles likelig. Vi bør etterstrebe små økonomiske forskjeller. Dette kan vanskelig gjøres uten at alle bidrar med en rimelig del av sitt «produksjons/verdiskapingsbidrag til fellesskapet gjennom former for skattlegging.

c) Viktige deler av produksjon/verdiskaping som er direkte knyttet til fellesskapet i form av rettigheter, og infrastruktur (mulighetsbetingelser), bør holdes utenom markedets konkurranse- og regnskapsformer. Men bør underlegges demokratisk innsyn, kvalitetssikring og vurdering av ressursutnyttelse etter framforhandlede kriterier.

2) Utdanning/kunnskapsforvaltning: Ivareta generelle mål og rettigheter. Læringskvalitet innebærer mer enn mål-og resultatstyrt test-byråkrati og rangering.

a)Utdanningen har som mål å kvalifisere til kyndig produktiv virksomhet/verdiskaping, sosialt ansvar og demokratisk medvirkning. Det dreier seg om allmenne rettigheter slik utdanningslovene våre gir i dag. Langt på vei dreier det seg om å ta i bruk de generelle læreplanene slik de ideelt er utformet i dagens skole, videreført fra reform 94 og L97 til dagens «Kunnskapsløftet.»

b) Kunnskapsutvikling handler både om kjennskap til viten vi har opparbeidet oss, såvel som til kritisk å kunne overskride slik viten, prøve ut, skape noe nytt.

c) Læring og kunnskap har i seg selv ikke varekarakter, men dreier seg om personlige og relasjonelle forhold. Om å se og bli sett. Om sammenhenger mellom hva vi erfarer og gjør, prøver og øver på, utfordres i forhold til og hvordan vi reflekterer og samhandler omkring, justerer erfaringene våre.

d) Vi ser uheldige tendenser i dagens skole: Kunnskapsutvikling knyttet til smale tallfestede resultat – test og rangeringsregimer, offentliggjort for konkurranse- og insentivbruk. Tendensen bærer i seg byråkratisering og standardisering av undervisning og læring. Den kan innebære brudd med skolens generelle mål og svekke evne til nyskaping og håndtering av store samfunnsutfordringer.

3) Rettigheter: Forsvar av av individuelle – og felleskapsrettigheter.

Langt på vei har vi hva vi kan kalle en liberal demokratisk rettsstat. Som i prinsippet innebærer rimelig beskyttelse for den enkelte mot å bli lurt, utnyttet eller misbrukt. Som sikrer rett til å uttrykke seg. Til å ferdes- og bevege seg. Muligheter til å kvalifisere seg. Til deltakelse i produksjonsliv, samfunnsliv og beslutninger. Politikken som har vært ført gjennom en del generasjoner her til lands har på mange måter vært vellykket. Fellesskapsrettigheter knyttet til arbeidsmiljø og partsrelasjoner, til rammer for felleskapelig forvaltning og bruk av naturressurser, vann, jord og olje er vesentlig. Hjemfallsretten diskuteres i disse dager. Den må forsvares, som arbeidstakerrettighetene.

Vi trenger rettighetsforvaltning som ikke først og fremst knyttes opp mot store økonomiske enheters rett til patenter, til uhemmet konkurranse om vekst, fri flyt og bruk av varer, mennesker og kapital, til å unndra seg fellesforpliktelser.Hvordan forholder vi oss til medmennesker som vil tvinge andre inn i sitt atferdsmønster – til bare å leve sitt liv på premisser og i en form de har opphøyet som de eneste gyldige? Som er villig til å frarøve medmennesker all frihet om ikke rett tro følges, enten den er religiøst, politisk, økonomisk eller vitenskapelig begrunnet? En utfordring.

4) Klima og miljø: En utvikling barnebarn og oldebarn kan leve med.Den kanskje største globale såvel som lokale politiske utfordringen er knyttet til bruken/misbruken av de endelige naturgitte ressursene vi alle er avhengige av for opprettholde videre liv. Uten liv, ikke håp. Eller politikk. Samfunnsutviklingene innenfor de tre foregående områdene sammenfattes på et vis i det fjerde. Klimautfordringene – slik de foreligger er uavhengige av poltiske vedtak. I den forstand at man ikke kan vedta at de ikke finnes.

a) Det beste av den kunnskapen vi nå har om klimaendringer og miljøforstyrrelser, tilsier at menneskeskapte forhold bidrar til ubalanser vi ikke kan leve med i framtida. Altså pekes på noe vi prinsipielt har gjort galt, og dermed også burde kunne gjøre noe med. Det er nødvendig å finne politiske løsninger.

b) Det må bety at måten vi har produsert på, forstått og forvaltet kunnskap og produksjon på er høyst utilstrekkelig.

c) Det galeste vi kan gjøre i en slik situasjon, er å late som ingen ting. Ta lange steg framover – i samme retning som den vi har gått til nå . Partier som ser vekk fra disse utfordringene fortjener snaut noen stemme. Hvordan utfordringene skal gripes an blir trolig de neste tiårenes store politiske spørsmål. http://www.besteforeldreaksjonen.no/

Gårsdagens drømmer er i ferd med å bli morgendagens mareritt. Dit vi ikke ønsker oss.

 

1 tanke om “Stortingsvalg 2013

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


× ni = 27