En kronikkoverskrift av Skogvoll Isaksen 25.9.18 i Aftenposten har bibelske dimensjoner:

«Søgnen, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Tilgivelse er en nådegave. De som skal tilgis har syndet, synden her er manglende kunnskap.

«De» som ikke vet, iflg Isaksen er store deler av norsk skoleverk: Offentlig politisk og administrativ forvaltning, skoleiere, lærerorganisasjoner og lærere.

Disse hevdes å ha posisjonert seg for utforming av praktisk skolepolitikk ved: Å anta at skolen ikke kan gjøre en forskjell. At årsaker til ulike prestasjoner bare knyttes til elevbakgrunn som er utenfor skolens kontroll. Ved å påtvinge en filosofi for skoleledelse som bygger på at manglende kvalitet i skolene er utenfor skolens kontroll. Ved å motarbeide alle styringssystemer som gir innsyn i klasserom. Ved statlige nasjonale tiltak som har bidratt til å undergrave skoleeiers rolle og mulighet til å ansvarliggjøre den enkelte skole.

Skoleeiere, lærerorganisasjoner, lærere har iflg kronikøren sittet rolig og ventet på revolusjon og innføring av det klasseløse samfunn mens Søgnen har tatt tak.

Jeg har fulgt norsk utdanning lenge, finner ikke dekning for utsagnene. Det er stråmanns-argumentasjon, karikering av motstandere. De fleste som jobber i skolen er innstilt på at skolen kan gjøre en forskjell. Det er dette de strever med på de enkelte skoler, i ulike etater hver dag. Få tror at bare skolen gjør en forskjell.

Ulike tiltak er diskutable på politisk og faglig grunnlag. Isaksen viser forskningseksempler på at skolen kan gjøre en forskjell, belagt med statistiske undersøkelser av skolebidrag til læringskvalitet i enkelte fag, knyttet til snitt ved tester og eksamener. Kommuner er sammenliknet. Oslo framstår med større skolebidrag til testresultater på barnetrinn enn nasjonalt snitt, litt under på ungdomstrinnet. Studier viser at utdanningsnivå og økonomi jevnes ut blant andre generasjons innvandrere og majoritetsbefolkning. Det er håp om mer «rettferdig skole» og samfunn. Det er interessant forskning med begrensninger som gjøres rede for. Læring og kvalitet som begreper er knapt diskutert.   Statistikkene gir ikke årsaksforklaring.

Tall kan være tydelige uten å være entydige. Isaksen årsaksforklarer langt på vei forskningsfunn og bidrag til en mer «sosialt rettferdig skole» med Søgnens kvalitetsstyring. Det er å strekke forskningen for langt.

Konflikten i Osloskolen dreier seg ikke om en «sosialt rettferdig skole,» men om politisk og administrativ forvaltning av lovverk og om uttrykksform. Dels knyttet til ytringsfrihet med varslinger hit og dit. Det handler om roller og rolleforståelse.

Folkevalgte politikere endrer politisk kurs ved politisk skifte. Administrasjonens rolle, på ulike nivåer, er lojalt å følge evt. ny politisk kurs innenfor lovverk. Slikt kaller vi demokrati.

Isaksen slår fast at Søgnen er blitt stående alene i forhold til endring av kurs. Hun «ser ut til å ha hatt en klar holdning om ikke å henge seg på mer eller mindre håpløse statlige tiltak og satsinger». Rollen synes altså ikke forstått.

Søgnen har en plass i norsk skolehistorie. Hun har vært sentral skolepolitiker og byråkrat med stor kraft. Som statssekretær hos Hernes med hånd i nasjonale tiltak som R94. Som leder av utvalg for å utrede Kvalitetsvurderingssystem med sterk mål- og resultatstyring, omfattende rapporterings- og kontrollkrav. Tiltak hun siden har forvaltet administrativ med stor iherdighet. Tiltakene og forvaltningen har dels vært oppfattet som undergraving av mulighet til ansvarliggjøre den enkelte skole i forhold til skolens brede oppdrag. Som tvangstrøye for standardisering og kontroll i daglig arbeid. Noen, på politisk nivå, synes kursen blir for stram.

Det dreier seg neppe om flaggskip, eller tankskip, gir ingen grunn til personlig helgenforklaring. Ei heller for å anklage noen for syndig kunnskapssvikt eller behov for tilgivelse.

Men stystem, kvalitet og rolleforståelse må kunne diskuteres.

—————————————–

Ovenstående ble skrevet i kronikkformat som innspill etter å lest Isaksens omfattende kronikk over to  sider. Det ble sendt Aftenposten og funnet for langt. Så får det bli bloggen – til begrenset sirkulasjon