Da vi gikk i småskolen på tidlig 50-tall lærte vi grunnleggende regneregler. Vi førte regnestykker sirlig inn i bok. Det var viktig med benevnelsen når vi satt opp regnestykket og førte inn svaret. Frøken forklarte at benevnelsen var viktig, at vi visste hva vi tellet sammen. Slik at vi ikke kom i skade for å legge sammen kroner og timer og meter, eller høner, griser og kuer. Og som jeg husker som det snodigste eksemplet: Å legge sammen skyer og kroner. Skyer, liksom – som drev over himmelen, oppløste seg, blandet seg sammen. Gikk vel ikke an å telle skyer!
Siden har jeg brukt og møtt telling, først og fremst i enkel statistisk sammenheng. Enkelte historier har festet seg. Jeg mener slike historier, knyttet til erfaringer og tolkningen av dem, også kan og bør være en del av kunnskapsgrunnlaget vårt.

Den første historien er fra studietid på universitetet. På en statistikkeksamen søkte jeg å påvise at enkelte spørsmål i en test vi skulle regne på, kunne tolkes på minst to systematisk ulike og gyldige måter. Begge trolig like sannsynlige tolkningsvalg. Dermed kunne man få totalt ulike resultater avhengig av hva slags tolkning de som svarte hadde lagt til grunn, og i begge tilfeller ha regnet riktig. Jeg fikk eksamen bestått. Selv om regneferdighetene neppe var de beste.

Som ansvarlig for den norske delen av en svær nordisk undersøkelse om grunnskolelæreres arbeidsmiljø på tidlig 80-tall, arbeidet vi med omfattende statistiske data fra spørreskjema. Data ble punchet og dobbelpunchet for å sikre oss mot feil på de rundt 12 000 kortene. Siden skulle de svære Dec-10 maskinene på matematisk institutt fores med ulike formler knyttet til spørsmål og hypoteser, sammenslåing av kategorier til indekser. Variable, korrelasjons- og signifikansberegninger i hopetall. Jeg hadde hyret hjelp blant de fremste programmerere og dataeksperter på matematisk til å fore maskinene med mine spørsmål. Sikre meg mot feil. Kilovis med tall og tabeller ble hentet fra realfagsbygget på svære ark et par ganger i måneden. Tallene måtte forstås. De måtte tolkes. Ved en anledning dro jeg opp igjen til Blindern: Det var tall i en tabell jeg ikke forsto, eller snarere: ikke trodde på. Slik jeg kjente norske lærere, ville de ikke svart slik – sa jeg til dataeksperten. Kunne det være noe feil i foringen av maskinen? Det tvilte han på, men vi tullet ikke med tall – og han gikk nøye gjennom de instruksjonene han hadde gitt maskinen knyttet til tabellen. Han fant en liten feil, kjørte tabellen på nytt,og: Norske lærere hadde svart slik jeg hadde trodd de ville svare…
Det samme prosjektet innebar forsøk på å samkjøre data fra de ulike nordiske landene. Selv om vi  dels hadde ganske likelydende spørsmål, viste det seg svært vanskelig. Svenskene ville legge alle de ulike tallene i en haug og kjøre de vanlige analysene. Danskenes statistiker, den senere statistikkprofessor Svend Kreiner Møller, rev seg i håret, og jeg husker omtrent hva han utbrøt: «At køre analyser på dette vis betyder at vi risikerer at sammenligne højden på et tordenskrall med højden på Rundetårn!» Vi begrenset samkjøringene.  
En kollega jobbet en tid, for lenge siden, i Finansdepartementet, der han også drev med langtidsbudsjettet i en gruppe. Ved en anledning, fortalte han, ble det stort oppstyr i gruppa. Regnestykkene viste at norsk landbruk ville være utslettet i løpet av den perioden de regnet på! Hoder ble lagt i bløt, og en medarbeider fant løsningen: Han endret bitte litt på et parameter og fikk andre tall. Norsk landbruk var reddet!
Fra et oppdrag for utdanningsdepartementet rundt årtusenskiftet, knyttet til landbeskrivelser av utdanning innenfor OECD – området, deltok jeg i en konferanse i Athen. Statistikker skulle sammenliknes. Ikke enkelt – selv i forhold til opplysninger som tilsynelatende var svært enkle. Vi la fram ulike tall for omfanget av læreres medlemskap i fagorganisasjoner. Det viste seg tilnærmet umulig å sammenlikne fordi nasjonal politikk og historie, definisjon av kategorier for medlemskap, var helt forskjellig. Uten at jeg husker hva konklusjonen ble.

Som forsker i evalueringen av R97, undersøkte jeg nærmere en lesetest fra en bestemt klasse og skole. Tallfestet og publisert i hovedstadsavisene som kunnskap om leseferdigheter «under kritisk grense» på denne skolen – og i praksis den bestemte klassen. Testen var riktig gjennomført, utregningene rett. Men: Definisjonen, tolkningen av «kritisk grense» gitt sentralt, viste seg meningsløs. Jeg fant en klasse med svært gode leseferdigheter. Elever i 2.klasse som leste fremmed tekst flytende og forsto det de leste, var blitt kategorisert som «under kritisk grense.» Jeg syntes det var oppsiktsvekkende. Meldte fra til skolemyndigheter på alle nivåer, sendte innlegg til aviser (som ikke tok det inn). Skrev det selvsagt inn i rapporten. I etterkant fant jeg vel at det mest oppsiktsvekkende nok var – at ikke en kjeft brydde seg. Flere år etter, fant jeg at begrepet «kritisk grense» fortsatt syntes brukt på samme måte.

I disse dager går det skarpe diskusjoner om misvisende bruk av statistikk knyttet til pengene som brukes til norske helsetjenester,  https://www.google.no/#hl=no&sugexp=frgbld&gs_nf=1&pq=klassekampen%20-%20oecd%20-%20helsetjenester%20-%20ssb&cp=34&gs_id=22&xhr=t&q=klassekampen+-+oecd+-+helse+-+2012&pf=p&sclient=psy-ab&oq=klassekampen+-+oecd+-+helse+-+2012&aq=&aqi=&aql=&gs_l=&pbx=1&bav=on.2,or.r_gc.r_pw.r_qf.,cf.osb&fp=78317310927d3777&biw=1280&bih=907 .  Regnestykker kan godt være riktige – men likevel  misvisende, og godt egnet til politisk misbruk.
Avisene er for tiden også fulle av telling og tolkninger knyttet til SSB sine prognoser om befolkningsutvikling og innvandrerandel. Tall kan bli svært forskjellige avhengig av kategoridefinisjon. Avgrensninger som gir grunnlag for telling kan være praktisk og/eller politisk, knyttet til konvensjoner ,sedvane og regler. Som er diskuterbare og tolkbare. Selv når SSB sikkert har sine tall på det tørre.
Steven Pinker har tellet voldsofre gjennom historien. Så vel grundig belagt som diskutert, så vidt jeg forstår.  Det må nødvendigvis ligge mange definisjons- tolkningsforutsetninger bak Pinkers statistikker. Pinker gir mye vann til mange møller. Bjørn Vassnes, vitenskapsjournalist i Klassekampen slår et av sine mange slag for at det først og fremst er det som telles som representerer kunnskap. Han knytter opp mot et av sine etterhvert vanlige angrep på historikere (og ulike samfunnsvitere)som han tolker slik at de insisterer på å tolke i stedet for å telle. Han knytter an til sin kjepphest om norsk kulturs og utdannings forfall. Fordi man har angst for å bli tellet, som i Prøysen- eventyret om geitekillingen som kunne telle til ti, forblir man uvitende. Det blir en slags stråmannargumentasjon og dels tulling med tall.

Selv har jeg ikke møtt særlig mange, om noen, som insisterer på at tolkning og telling dreier seg om enten-eller. Tvert om. De fleste samfunnsvitere og humanister vil kunne enes om hvor viktig og nødvendig det er å telle. Om at statistikk i svært mange sammenhenger er nødvendig redskap. At moderne naturvitenskap trolig hadde vært utenkelig uten statistikk. Men mange, trolig også med følge av de fleste realister, vil hevde at det er viktig at det som telles er rimelig tellbart. At vi husker benevnelsen når vi putter tall på hverandre. At vi er åpne for å diskutere og tolke hva som er tellbart i forkant av regnestykkene. At vi er åpne for å diskutere og tolke svarene som regnestykkene gir.
Jeg tror det er et par store feilkilder knyttet til mangel på åpenhet om slike diskusjoner. Den første kan være knyttet til uklarhet og manipulering av kategorier det telles i. Den andre er knyttet til misbruk av resultater. Statistiske korrelasjoner og signifikanser som tas til inntekt for årsaksforlaringer der det ikke er grunnlag for slikt. Eller at man slutter fra et stort statistisk utvalg til lokale eller individuelle forhold.
Prøysens eventyr om geitekillingen handler om alle dyra som ikke ville bli tellet av killingen. Kalven, bjellekua, hesten og purka. Alle måtte plutselig storme ombord i båten som bare kunne ta ti passasjerer . Skipper hane var redd de skulle synke, og spurte om noen kunne telle? Så tellet killingen til ti og alt var  greit. Men okser, kalver, haner og geitekillinger veier knapt det  samme. Båtens bæreevne var nok mer avhengig av den totale vekta på passasjerene og hvor sværvekterne plasserte seg enn av antallet. Skipper hanes bestilling og killingens regneferdigheter kunne raskt ha ført selskapet i ulykka. Det var det frøken lærte oss i småskolen: Vi måtte passe på benevnelsen. At vi ikke la sammen høner griser og kuer.