Den lett nostalgiske snnutten som følger, ble trykket på baksida i Klassekampen 16.4.

For rundt seksti år sida satt bestefar ofte klistra til radioapparatet om vinteren. Skreiv rundetider med Hjallis som den store skøytehelten. Tidens idol. Også i klesveien. Til og med bestemor gikk i «hjallis» som strømpebuksa het den gangen.
Nå er han ute av tiden. Det er tidens fylde som gjelder. Ikke den målte tiden. Alt går fortere, tar kortere tid nå. Rekordforbedringer og tidsforskjeller, er blitt hårfine. Bokstavelig talt. Ikke til å oppfatte med det blotte øye. Hjallis ikke bare satte rekorder, men sa visst noe om dem også da han ble utesket mening om stadig nye rekorder. «Du kan itj gå på noill,» skal han ha svart.
Tidens fylde, forstår bestefar som at noe gjøres eller skjer til rett tid, eller når tiden er inne (eller ute). Som krever omtanke eller tilstedeværelse i forhold til hva som er rett, være våken for å gripe øyeblikket som gir en mulighet, krever sitt. Ta sansene i bruk, kjenne etter, lytte til det som skjer rundt, lytte til andre. Kanskje bøye hodet i ydmykhet. De gamle grekerne brukte visst et ord «kairos» om tidens fylde.
Tiden det tar fra start til mål blir fort noe annet. Jakten på hundredelene, på nye rekorder og poeng, fordrer utålmodig og rastløs styring mot gitte mål. Krever presisjon, forutsigbarhet, oppsplitting for opptelling.Tid blir penger, varer og omsetning. Rekorder og penger stables som tegn på framskritt. Tid blir et knapt gode, tidsstyring blir maktbruk med smale mål for øyet: Fortere, mer!
Bestefar drev da litt sport sjøl i unge dager. Skryter gjerne på seg gamle idrettsskader når rygg og bein slår seg vrange, viser til et par medaljer i ulike tevlinger. Men sportsinteressen tapte seg. Kanskje da man tok i bruk høysensitiv elektronikk for å kunne skille ut en vinner. Alt ble så likt. Gjerne er den enkleste forklaringen på sviktende interesse at bestefar for egen del er blitt mer opptatt av å bremse enn av å øke farten. Det er ikke fortest, eller mest som gjelder, men å ta tiden som trengs for å holde saker og ting ved like. Til det går «mot noill.» I tidens fylde.