Tvil skal komme tiltalte til gode

Bestefar har lagt tre uker som meddommer i Tingretten bak seg. Dommerpanelet har funnet sin konklusjon. Vi småprater på vei ut fra møterommet etter å ha samrådd oss fram til både frikjenning og fellende dom i en kompleks sak. Bestefar mener det har vært lærerrikt. Kan tenke seg å skrive litt om erfaringen på bloggen sin. Den unge dommeren blir litt betenkt. Interne saksdiskusjoner, mulig tvil om konklusjon bør ikke postes i det offentlige rom. Bestefar tror ikke det er noen fare, og det gjør nok ikke dommeren heller. Har tillit til at det helst er allmenne betraktninger det dreier seg om når han skriver. Bestefar beroliger også med at mulige skriverier fra hans side neppe treffer noen leserskare eller interesse av omfang som kunne medføre bølger, enn si ringer av noe slag i andedammen. Selv om han selvsagt kunne ønsket en og annen krusning innimellom.

Erfaringen i Tingretten fikk bestefar til å smake litt på rettsprinsippet om at «tvil skal komme tiltalte til gode.» En forutsetning eller antakelse om uskyld inntil det motsatte er bevist. En antakelse som veies mot sannsynlighet for at det som er framlagt i retten stemmer. Så vi er blitt sikre nok til å avsi dom. Selve rettsprinsippet bygger på en forutsetning om tvil. En av bærebjelkene i rettsstaten siden Romerretten. «In dubio pro reo» – i tvil for den tiltalte.

Men altså: Selv om tvilen i seg selv er er grunnleggende som rettsprinsipp, må vi snakke lavt om den som dommere i en straffesak. Noe annerledes gjennom bevisførsel og vitneavhør fra aktor og forsvarer i selve rettsprosessen fram mot dom. Der tvilen er hele tiden åpent nærværende. Prosessen er rettet mot å redusere tvil, sannsynliggjøre hva som har funnet sted, sortere informasjon. Hva som var tilfellet i den saken som var grunnlaget for tiltale.
Vitnene må forsikre at de vil snakke sant. Om de er i tvil, må de si tydelig fra om det. Det skal være rom for deres tvil. I prosessen blir tvil eller usikkerhet prøvet, krysseksaminert.
Vi, som forvalter prosessen, som spør, altså jurister og lekdommere, har våre erfaringer, våre formelle, faglige og personlige referanserammer, myntet ut i vår språkbruk. Selvsagt det eneste vi har å spørre ut fra, sortere i forhold til.
En stilltiende forutsetning synes å være at de som spørres er innforstått med, deler referanserammene våre, språket vårt. Det kan knyttes tvil til en slik forutsetning. Selv med tolk. Også om spørsmålene først stilles vidåpent: «Hva tenkte du da? Hva skjedde?» Så kanskje spisses: «Er du sikker på dag, dato, hva du tenkte, hva du hørte, hva du så, trodde og ville – hadde til hensikt og gjorde akkurat da? Hvorfor gjorde du ikke slik det er vanlig, slik vi ville gjort? Ble du ikke mistenksom, burde du ikke unnlatt å være tillitsfull og naiv?»

Den krenkede,offeret blir gjennom eksaminasjonen bedt om å huske presist hva som skjedde. Huske detaljer. Bør vise at aktsomhet ble ivaretatt. Vise at man hadde orden og oversikt, var forutsigbar også i livets ytterkanter, ikke naivt tillitsfull. Om han skal bli trodd. Tvilen tar lett tak i vitnene, kanskje lettest de ærlige, som gjerne vil snakke sant. Hvem er egentlig uten enhver tvil i daglig dont, hvem er skråsikker på hva som skjedde i forvirringens og fortvilelsens timer, kanskje måneder og år tilbake? Uansett referanseramme og språk? Og er du ikke helt sikker, må det jo nødvendigvis være rom for tvil.
Ble jenta med den hyggelige fyren hjem på hybelen etter restaurantbesøket,blir hun raskt konfrontert med naiv tillit etter anmeldelse av voldtekten. Hun har selv gjort krenkelsen mulig, kanskje forsterket muligheten ved inntak av alkohol eller kort skjørt? Utvist tillit i situasjonen blir fort holdt mot henne. Hvor naiv kan man tillate seg å være? Kanskje motivene hennes ikke var så uskyldige? I vitneavhøret kan hun kjenne på en følelse av selv å være mistenkt.
Om du er har latt en annen få tilgang til ditt hus, for ikke å si din bankkonto fordi du stolte på at han trengte hjelp og lånte ham penger uten kvittering, har du lite å fare med om han ikke betaler tilbake. Trolig kommer du heller ikke langt om du har gitt ham tilgang til din økonomi i tillit til at han lovet å hjelpe deg i en prekær situasjon. Ikke om du mangler dokumentasjon på avtaler, transaksjonstidspunkter, kontoutskrifter. Så naiv og tillitsfull går det ikke an å være. Du kan antas å ha hatt en annen beveggrunn, hatt baktanker, vinnings hensikt ved å opptre så naivt, uaktsomt. Vært svak, latt seg utnytte. Du må da ha vært i tvil, burde sagt nei?
Hvordan kan vi, dommerne være sikre på at det forholder seg slik vitnet sier når de roter seg inn i tvil og usikkerhet om tid og sted og motiver? Hvordan forvalter vi vår tillit og mistillit til det vi hører?
Prinsippet om at tvil skal komme tiltalte til gode, in dubio pro reo, er viktig mener bestefar. Ingen bør kunne dømmes uskyldig. Men hva med fornærmede, offerets tvil, som kanskje har tatt tak gjennom intens utspørring? Som vanskelig lar seg rydde vekk når den først er der, og som kan vise seg å speile den tvil som må komme tiltalte til gode når saken skal konkluderes?

Tvilen, kanskje ikke minst myntet ut gjennom rettssaken, utfordrer det som Per Fugelli har kalt et menneskelig grunnstoff: Tillit. «Tillit er menneskets følelse av at andres godhet, ærlighet og dyktighet er å stole på. Tillit medfører ofte en overføring av makt til en person eller til et system, makt til å handle på mine vegne, til mitt beste.» http://www.sykepleien.no/forskning/innspill/673726/grunnstoffet-tillit.

Bestefar kjenner litt på at det kan bli en utfordring om tvilen som en nødvendig bærebjelke i rettsstaten bare kommer tiltalte til gode. Prinsipielt altså. De fornærmede kan antas å ha anmeldt sakene i tillit til at politi, aktorat og rettssystem vil handle til deres beste, på deres vegne. Han lurer på om det kanskje av og til kan kjennes annerledes, at tilliten til systemet kan glippe. Dersom det kjennes slik at offeret, den fornærmede nærmest må bevise sin uskyld om ikke overgriperen skal gå fri.
Utfordringen som ligger i å forsøke utforme og vedlikeholde systemer der tillit kan vokse. Et system for et sivilisert rettssamfunn. Som kanskje forutsetter varsomhet i forhold til skråsikkerhet og forutsigbarhet, rimelig rom for tvil og skjønn.
Tvilen har vært en ganske trofast følgesvenn for bestefar gjennom alle år, profesjonelt som personlig og privat. Kanskje ikke det beste utgangspunkt når man skal være meddommer? Eller kanskje det nettopp kan være et greit utgangspunkt for en sorteringsprosess fram til en rimelig gyldig konklusjon?
Bestefar, jeg, har diskutert tvil i ulike akademiske sammenhenger før. (Sammenhenger der konkrete erfaringer fort blir til ord og begreper som gjerne speiler hverandre og legger seg som referanser i lag på lag til enhver praktisk sammenheng har forsvunnet). Jeg har likt et sitat av økonomen Schumpeter (slik han er referert hos filosofen Rorty): «Å innse den relative gyldighet av ens overbevisninger og likevel være i stand til å stå urokkelig inne for dem, er det som atskiller en sivilisert mann fra en barbar.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


ni − 3 =

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>