Høstuke. Traktkantarell – og forskningssuppe.

 

Siste uka i september. Høstuke med lokalt preg av fallende løv, fargespill i rødt, gult, brunt og grønt. Fruen leter opp og bringer traktkantarell fra myk skogbunn i nærområdet. Jeg steker sopp, jevner og tilbereder traktkantarellssuppe med fløte og en liten skvett sherry. I perioder med skranten rygg for meg har det falt seg rimelig å dele oppgaver i heimen slik.

Så leser man: «Deler dere på husarbeidet? Faren for å skilles øker sterkt» (VG med referanse til NOVA – undersøkelse).

Hos oss har vi vel alltid delt oppgaver rimelig likelig gjennom årene, uten at det har vært koblet særlig til regnestykker eller prinsipper om hvem som gjør hva. I bortimot ti år hadde begge snautt 70% jobb sånn at vi kunne være rimelig fleksible i forhold til hus og unger såvel som arbeidsplass. Løselig avtale om en dag hver i uka uten familieforpliktelser. Turnus på ansvar og deltakelse i fritidssektor og politisk sektor, rimelig faste felles samlingspunkter gjennom uka, året. Rom for avvik og bytter ved særlige behov fra familie eller arbeidsplass. Vi tok vel «likestillingen» som litt selvsagt. Om vår versjon av begrepet «likestilling» hadde passet til den omtalte undersøkelsens kategorier og tall er kanskje tvilsomt. Men altså – etter 43 år er vi fortsatt ikke skilt.

Men så har vi da ikke vært arbeidsledige, og vi har vært rimelig friske. Vi hører ikke med til den relativt lille gruppa som var utgangspunktet for noe av ukas suppe om forskning. Oppslag knyttet til ganske små variasjoner i et stort materiale. Virker mest som en slags suppe på spiker.

Som gammel forsker har jeg lært at store tall fra store undersøkelser innenfor samfunnsfag sjelden eller aldri kan årsaksforklare sammenhenger, selv om man kan finne interessante mønstre. Store tall i klare kategorier og hverdagens skjønnsutøvelse har også i begrenset grad direkte med hverandre å gjøre, selv om inspirasjon til gode diskusjoner og utprøving av tiltak kan finnes.

Med basis i store tall og generelle funn, bør en altså vokte seg for å trekke slutninger på mikroplan, for de små og nære forhold. Slikt bryr sjelden media, i allefall ikke desken. Det blir så vanskelig å slå opp sensasjonspregede og salgsfremmende overskrifter da. Denne gangen syntes de å ha fått hjelp av forskningsinstituttet NOVA sin egen informasjonstjeneste som virker å ha sett sitt snitt til tabloid oppmerksomhet snarere enn saklig informasjon. Det er kanskje en uunngåelig konsekvens av forskningens konkurranse om små midler og krav om stor synlighet for å få tak i dem. De har gjerne et kvalitetskriterium som går på antall presseoppslag. Salg og synlighet blir viktigere enn god og næringsrik suppe.

Tvilsomme gjengangere når det gjelder bruk av forskning er knyttet til utdanning. Nye runder denne uka. Kunnskapsministre viser gjerne til at forskningen ikke finner at det er noen sammenheng mellom læringsresultat og antall elever i klassen. Et argument for ikke å øke lærertettheten som jo koster penger. Denne uka var visst Kristin Halvorsen ute med  gjengangeren. Forrige gang jeg støtte på den i ministersammenheng var hos Kristin Clemet.

Og de store undersøkelsene ministrene viser til kan gjerne ikke dokumentere sammenheng mellom læringsresultat og klassestørrelse. Verken positivt eller negativt. Først fordi det som oftest er standardiserte læringsresultater i få fag som måles. Dernest fordi man gjerne måler mot isolerte (og ofte vanskelig definerbare) variable der sammenhenger og dynamikk er komplekse.

Det kan stå endel på spill om man stirrer seg blind på PISA – tall, standardisert testing og rangering av vanskelig tellbare variable. Eller først og fremst putter slikt i pedagogiske og politiske gryter.

Man legger raskt opp til at skolens oppgave blir å drille standardiserte ferdigheter. Man kan miste blikk for sammenhenger, samspill, muligheter og utfordringer i en skolehverdag som alltid er lokal. Som alltid krever oppfølging; at elever (og lærere) ser og blir sett ut fra de forutsetninger, betingelser og muligheter de har med seg inn i skolen, og som de gis.

Man kan ende opp med et fattigslig begrep om læring og organisering av kunnskap. Som reduserer kunnskap og læring til en forutsigbare vare, målt langs noen få faglige parametre. Industriprodusert ferdigsuppe.

Man kan utvikle kunnskapsforståelse som forveksler behovet for tydelige læringsmål med måling og rangering av slike standarder – som varedeklarasjoner frembudt på et media- og utdanningsmarked. En læringsforståelse som minst av alt er egnet til utvikling av ny kunnskap, innovasjon. Som er lite egnet for å utvikle mot og evne til å undersøke, prøve og feile. Til å gå løs på, og samarbeide om små lokale utfordringer, kanskje også som forberedelse til de svære utfordringene vi står overfor både lokalt og globalt.

Pensjonisten har kokkelert en god stund både på kjøkkenet og innenfor utdanningsforskning. Med vekslende hell. Gamle oppskrifter skal  man ikke kimse av. De kan og bør også suppleres med nye erfaringer, fra andre som har prøvd og feilet. Gilde kokebøker med kjappe oppskrifter er ikke alltid det beste. Heller ikke lettvinte ferdigprodukter som ofte kan inneholde annet enn de gir seg ut for.

Når det gjelder utdanning kan det virke som om både politikere og lærerorganisasjoner (og kanskje Utdanningsdirektorat) både kan låse seg unødig i gamle oppskrifter såvel som  hoppe på kjappe nye løsninger. Både i forhold til organisering og avtaleverk, og i forhold til parametre for måling, vurdering – og kanskje forskning.

Vi lever i en verden med informasjonsflyt, tetthet, hurtighet og tilgjengelighet som er helt annerledes enn da mønstre for organisering, evaluering/måling og avtaler ble lagt. (Selvsagt også med nye utfordringer knyttet til infosøppel, propaganda- reklame, standardiserings- sorterings- og sosialiseringsproblemer).

Noen «gamle» ideer kan det være verd å blåse støv av gitt nye kontekster. Ideer med god pragmatisk – filosofisk forankring og en motvekt til standardisert (og på sitt vis billig) masseundervisning.

Ideer som ivaretar menneskers rike muligheter til å forstå sammenhenger, skape mening, skape/produsere noe nytt gjennom individuelle og kollektivt tilrettelagte prosjekter. Som ikke først og fremst retter seg mot måling av deres evner og ferdigheter til reproduksjon.

Ideer som kan innebære en satsing på læreren som «forsker» både sosialt, faglig og metodisk. Satsing på læreren også som «nettverksarbeider» faglig og sosialt. Først og fremst i eget kollegium (og helst med spisskompetanse på noen faglige områder), og også mot fagkolleger ved andre skoler, andre land. Ideer som i begrenset grad innebærer detaljtenking av «leseplikt,» og «klasser.» Som er mer rettet mot faglig og sosialt hovedansvar i små oversiktlige grupper innenfor avtalte tidsrammer.

Grupper som kan arbeide med basisferdigheter (språk, regning og naturfagene, estetikk, etikk, historie og samfunn) i prosjekter rettet mot å undersøke, prøve og øve, samarbeide, sortere og forstå. Øve på formulering av problemstilling og valg av framgangsmåte som passer med det man skal undersøke. Møte krav og ta ansvar. Med veiledet bruk av og øving i de IKT verktøy som er tilgjengelig og stadig under utvikling. Oppmuntring av lærere til aktivt å ta i bruk og utveksle erfaringer gjennom «sosiale media.» Faglig prosjektjobbing i små grupper i veksling med individuell veiledning/tilbakemelding – og sikkert enkelte større samlinger.

Ideer som mange lærere og skoler prøver å virkeliggjøre – innimellom all standardisert rapportering og testing. En måte å tenke skole på som neppe ville kreve færre lærere. Kanskje noen maksimumstall for hvor mange elever en gruppe lærere med rimelighet kan ha faglig og sosialt hovedansvar for. Trolig ville det fordre rom og rammer for, men også krav til kontinuerlig faglig oppdatering i vid forstand. Krav og mulighet for skoleledere først og fremst til å være pedagogiske ledere med ansvar for tilrettelegging av rammer, relasjoner og retning. Måter å tenke skole på som ikke måtte forbeholdes de som har råd, men som vi burde ha råd og rom for i en offentlig skole.

Oppskriften i bunnen for traktantarellsuppa har vi fra en venninne. Kikket litt på matblogger i tillegg.Viktigste forutsetning: At man er sikker på at det er traktkantarell man har plukket. Så: En liter sopp, stekes i et par skjeer smør, jevnes med et par skjeer mel og en liter buljong. God buljong er viktig og ikke selvsagt. Smakes til med omtrent en skje tomatpuré, litt sitron, og ikke å forglemme: en bit roquefort – ost.  En god fløteskvett. Kanskje litt sherry. Kanskje litt løk. Om man bruker mel, passe på å røre skikkelig, spe langsomt med buljongen.  Melet kan klumpe seg. Lære av andre, prøve seg fram, vurdere smaken – helst sammen med andre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


− seks = 2