Ureint trav i valgbua

En overraskende reaksjon da jeg la et par stemmesedler i valgurna ble umiddelbart forsøkt skrevet ned og sendt som mulig baksidetekst til Klassekampen. To dager før valget. Den ble trykt i dag, 13.9. Og følger nedenfor.

Etter å ha sendt teksten, ble jeg sittende og fundere litt over denne utilbørlige sammenblandingen av OL og Stortingsvalg. Funderingene følger etter teksten trykket i Klassekampen, også de skrevet før valgresultatet var kjent. Bortsett fra denne innledningen – og avslutningen, som altså gjøres fredag 13.

Ureint trav i valgbua. Kleint.
«Kleint,» sier visst ungdommen om noe som oppleves som flaut eller pinlig. Noe ubehagelig.
Kanskje en klam følelse av å være utilpass, ikke riktig vite åssen en skal te seg. Ha gjort noe dumt, tråkka feil. Bestefar har snappet opp ordet fra barnebarn, bruker det egentlig ikke sjøl. Følelsen og ordet dukka uventa opp i forrige uke. Bestefar var på kjøpesenteret for å handle melk brød og lyspærer. Tenkte han skulle forhåndsstemme i samme slengen.
Kanskje det allerede var da ungdomsordet sneik seg ubevisst innpå. Det å stemme ved stortingsvalg har alltid vært en litt høytidelig samfunnsborgerlig handling for bestefar. I offentlige lokaler, helst skolen. Ofte kø utafor. Inne i gymsalen stort, taust alvor med protokoller, lister, avlukker, anvist sti fram til den store valgurnen.
Sånn ble det ikke. Inne i bua på kjøpesenteret ble bestefar møtt av ivrig ungdom i olabukse: » Her kan du stemme ja eller nei til OL !» Viste et skap med stemmesedler for partiene, forklarte kjapt framgangsmåten, viste forhenget. Stemmesedlene for OL og stortingsvalget var av samme slag. Det var ingen andre der for å stemme. Mannen bak PC-en ved bordet sjekka bankkortet etter at varene liksom var kjøpt. Smilte og pekte på stemmeurna. Som fikk preg av kassaapparat.
Bestefar kjente det kleint. Ordet bare var der plutselig. Følte seg brått klint opp mot et av de største kommersielle sirkusene internasjonalt. Som om han var kommet til ei salgsbu i overflodssamfunnet. Der vi bare skal vokse og ha mer. Kjente den klamme følelsen av det egentlig ikke var hans stemme de ville ha her, som passa her. En uventa følelse av ubalanse, bli vippa litt av pinnen der og da. Enda det hadde vært klart lenge på forhånd, at de to stemmesedlene skulle være i balanse for ham. Et «nei til OL» ville passa bra uansett om han hadde putta SV, MDG eller Rødt sin seddel i urna. Som var hans alternativer.
På vei hjem tenke bestefar at ubehaget kanskje handla om å skulle blande de to sedlene i samme urna. En om idrettsirkus og kommers, en om politiske verdi- og veivalg videre. Ikke for at bestefar har noe prinispielt verken mot sirkus eller idrettskonkurranser. Men formell forvaltning av nasjonale demokratiske rettigheter er liksom noe annet enn internasjonal sportsbusiness.
Tenkte at denne sammenblandinga kanskje åpna uante muligheter for å vippe usikre sjeler en bestemt vei. At alle kanskje ikke ville takle ubalansen mellom et «Ja til OL – ja til Rødt» eller «Nei til OL – ja til Høyre» like greit som Aril Rønsen eller Michael Tetzschner.
Bestefar lurte på hvem som i hule hadde funnet på, enn si gitt tilattelse til dette. Ureint trav, tenkte han. Kleint.

Vi lar oss lett lure.
Daniel Kahneman er en av tidens mest internasjonalt anerkjente psykologer. Den eneste psykolog med nobelpris i økonomi. Den fikk han for sine arbeider om beslutningsprosesser knyttet opp mot eksperimenter og matematisk modellering.
Boka han er særlig kjent for, «Thinking fast and slow» viser til to ulike prosesser som samspiller når vi beslutter. Den ene, system 1, er vårt kjappe, intuitive selv som både er ubevisst, tar snarveier og som kan være viktig når noe står på spill. Som bidrar til at vi kan manøvrere kvikt, og også at vi hopper på konklusjoner uten sjenerende faktasjekk. Det andre, system 2, er vårt ettertenksomme, rasjonelle og kanskje litt late selv. Som er vesentlig om vi skal kunne treffe godt underbygde beslutninger og rasjonelle valg.
Det vi gjerne ikke er klar over, er hvordan de ubevisste kjappe beslutningene i system 1 ofte påvirker refleksjonene våre, i system 2. Noe som nok passer den dovne siden av ettertenksomheten godt. Kanskje også underkjennes evnene vi har til ettertanke når vi fristes til å bygge opp forklaringer som tilfredsstiller det kjappe svaret vi alt hadde. Vi unngår å undersøke om det egentlig var hold i dette. Om svaret, valget egentlig var rasjonelt, i samsvar med verdier og en framtid vi vil være tjent med, kan begrunne og stå for.
Mye av det Kahneman har jobbet med har i og for seg vært kjent. Knyttet til studier som viser at vi har behov for konsistens eller sammenheng i handlingene og valgene våre. Om vi oppfatter to eller flere situasjoner motsetningsfylte, ubalanserte, ( kognitiv dissonans), vil vi prøve å balansere dem ut. Ved å rettferdiggjøre et valg, en løsning/svar som bidrar til å forklare og holde på handlingen eller meningen, eller også ved impulsivt å endre mening. Men ofte uten egentlig å tenke etter.

Denne forskningen viser også hvor lett vi lar oss påvirke. En studie viste hvordan forsøkspersoner gjennomgående endret atferdsmønster i kantina (legge penger i kassa) om bildet som hang veggen viste blomster eller eller et par øyne. (Uten at de ble gjort oppmerksom på bildene). Usynlige, små forandringer i omgivelsene, noen ord, bilder, lyder kan få deg til å gå langsommere eller fortere, bli mer hjelpsom eller mindre. Høre noe annet enn det som blir sagt. Uten at du registrerer det sjøl. Det er mer sannsynlig at du følger etter den velkledde herren som går over gata på rødt lys, enn at du følger den lasete tiggeren som gjør det samme. Du rettferdiggjør den ekstra drinken eller røyken med onkel som både drakk og/eller røyka og ble 90 år i fin stil. Grundig forskning, statistikk eller ettertanke taper mot den historien og svaret du intuitivt gjerne vil ha. Det er til å forstå at svarfrekvenser i et spørreskjema enkelt kan manipuleres gjennom valg og plassering av ord.
Dette er selvsagt en type kunnskap som politikernes kommunikasjonsrådgivere, taleskrivere, og stylister kjenner til og bruker for alt det er verd. Samme slags kunnskap som reklamekonsulenter, firmaer og kjøpesentre tar i bruk for å få deg til å putte sitt produkt i handlekurven. I noen grad lar vi oss nok rive med av overflatene på vei mot stemmelokalet eller kassaapparatet, uten at vårt rasjonelle jeg kobles så mye inn.
Dette er anvendelig kunnskap. Ikke bare for den enkelte som kan bli bedre til å gjøre rasjonelle valg. Men også for de som leser og forstår slikt og som har ressurser til å ta kunnskapen i bruk for å manipulere andre til egen fordel. I standard økonomisk tenkning er slikt rasjonelt. Kanskje ikke så rart Kahneman fikk nobelpris i økonomi.
Kan det spille noen rolle om man samtidig med stortingsvalget ble bedt om å avgi stemme på noe annet? Er ikke det å underkjenne folks selvstendighet å insinuere slikt? Neppe om man skal ta
Kahneman og andres kunnskaper på litt alvor. Det kan gjøre en forskjell. Særlig om de to områdene man skal ta stilling til både er av helt forskjellig karakter – men også kan henge sammen inne i hodet vårt som del av samme historie. Slik var det ved dette valget. Forutsetningene var der for å skape ubalanse. Altså kognitiv dissonans. Som betyr at tanker man har om seg sjøl, handlinger/hva vi gjør – og omgivelsene ikke går i hop.
Vi kan altså oppdage at vi plutselig står overfor to valg som vanskelig passer i samme historie. Uten at vi kanskje har tenkt noe særlig gjennom det på forhånd. Litt som ved mitt besøk i valgbua. Enda en nei-stemme til OL og en ja-stemme til SV burde balansere fint som del av samme historie, ble jeg plutselig litt usikker.
Andre har trolig vært mer utsatt: Velgeren som på forhånd, kanskje mer eller mindre løselig, hadde tenkt å stemme «nei» til OL. Men samtidig tenkt å stemme Høyre, kanskje Venstre, i alle fall borgerlig. Eller velgeren som på forhånd hadde tenkt å stemme «ja» til OL, men samtidig gi stemmen til SV, kanskje MDG eller Rødt, i alle fall Rødgrønt.. Mulighetene for å oppleve ubalanse er nok særlig til stede for disse velgerne.Balanse kan gjenopprettes ved å endre syn på OL, eller ved å skifte parti.

Utilbørlig sammenblanding av butikk og politikk.
Før valget presenteres vi for mange saker, masse slagord og mye preik. Partiapparatene pøser ut informasjon. Argumenterer om ulike saker så godt de kan, juger om hverandre, misbruker statistikk. Prøver å velge sine ord, kanaler, bilder og fortellinger med omhu. Helst ved å peile seg inn på ditt impulsive «jeg» der du er mest forsvarsløs. (Tenk på huseierforeningens jugekampanje på T-banen!) Beregner sitt publikum så godt de har kommunikasjonsrådgivere og reklamepenger til.

OL er en sak blant mange mulige. Ikke noe feil i å trekke saken inn i valgkampen, utfordre partiene på økonomiske prioriteringer ved en sånn fest. Si hva man vil. (Riktignok en fest i Oslo, betalt nasjonalt. Mange utafor Oslo kan ha hatt grunn til å følge seg overkjørt ved denne avstemmingen).
Det å trekke saken inn i selve valghandlingen, som i Oslo, kan om vi tar Kahneman på alvor, imidlertid ha hatt smitteeffekt på selve stortingsvalget. Etter valgloven (§8-5) er valgagitasjon ikke tillatt i rommet der forhåndsstemmer foregår. Det kan være en hårfin nyanse mellom å legge opp til en slik mulig smitteeffekt og faktisk bryte lovens påbud. OL – saken ble påtrengende ved selve stemmegivingen. Inne i lokalet. Forsterket ved stemmesedler trykt på samme vis. Med litt alminnelig statistisk kunnskap om nordmenn, ville det på forhånd være mulig å beregne sannsynlighet for hvor smitten ville virke positivt, eller negativt eller være ubetydelig ved slikt samrøre.

Nordmenn kan gjennomgående antas å være svært idrettsinteresserte. Formodentlig i alle politiske leire. Vi ser mye på TV, vi ser gjerne på sport. Idrettens helter og frontfigurer er ofte helter og forbilder. Folk vi gjerne følger, slipper oss litt løs. Det gjelder meg også. Det er et følsomt felt. I intervjuer og samtaler med ulike sportshelter framstår disse helst som økonomisk interessert, sjelden med interesse for politikk, kultur eller samfunn i sin alminnelighet. I alle fall ikke partipolitisk. Kanskje med Drillo og Hareide som unntak. Greit nok.
I de siste ukene før valgene framsto idrettshelter massivt som pushere av OL. Idrettsforeninger med ledere, unger og foreldre hadde valgboder i sentrum med brosjyrer og høyttalere. Uten partitilknytning. Nesten greit nok det også. Om saken ikke hadde vært oppe til avstemming. Jeg sto også på stand før valget, uten partitilknytning. For Klimavalg 2013. Som forsøksvis saksorientert påvirkning av velgerne: «Tenk klima før du stemmer!»
OL – pusherne på stand oppfordret ikke velgerne til å stemme på et parti som hadde OL positivt på dagsorden. De oppfordret dem til å putte en «Ja-stemme» for OL i valgurnen selve valgdagen. Vi som sto på Klima 2013-stand oppfordret til å stemme på et parti ut fra stilling til denne saken.
Man kunne saktens tenkt seg en separat avstemming om: «For eller mot utbygging av nye oljefelt» også. En sak med langt andre alvorlige, langsiktige økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser enn et OL noensinne kan få. Det mange store saker man kunne ha folkeavstemming om. EØS – kanskje? Opera, museum eller ulike toglinjer og motorveier? Vi har ikke tradisjon for referendum, folkeavstemminger i Norge. I nyere tid har vi hatt to store rådgivende folkeavstemninger om EU. De ble holdt i henholdsvis mai og november og ble ikke blandet sammen med stortingsvalg.
Kommunen kjørte en ren reklamekampanje for OL i ukene før stortingsvalget, uten partifokus. Noen syntes det var svært ugreit. http://www.osloby.no/nyheter/Professor-om-OL-kampanjen-Du-skulle-nesten-tro-Goebbels-sto-for-regien-7295585.html#
Som enkeltsak med invitasjon til fest og moro, og litt utbygging i tillegg, var OL langt enklere å kjøre intensivkampanje for kort før valget – enn for noe parti. Noe man også enkelt kunne regne med på forhånd. Man kunne regne med kjendisdrahjelpen, hjelpen fra idrettsklubbene.
Og med kalkulert sjanse for større umiddelbare konsekvenser enn bare for OL .

Om å påvirke, vippe – usikre velgere i en bestemt retning.
Alle partier vil ha tak i de usikre velgerne. De lettest påvirkelige. Sammenblandingen av de to avstemningene kunne enkelt forhåndskalkuleres til å være mer fordelaktig for noen enn for andre ut fra hva vi har rimelig kunnskap om.
Vi har altså antatt at idrett er viktig for nordmenn flest. Vi må anta at engasjementet varierer. Trolig er det få som sterkt avskyr OL. Heller dreier det seg om grader av manglende interesse. Ganske mange er trolig nokså likegyldige eller litt interessert. I alle fall i noe. (Jeg tenker nok at det er ganske mange fordi jeg faller i den gruppa sjøl). Vi kan anta at ganske mange også er positivt interessert, følger ivrig med. Trolig er det bare noen få som brenner veldig sterkt for OL. De store sportsbegivenhetene har uansett høye seertall, egne betalingskanaler som går godt. Det gir et visst statistisk belegg for antakelsene i det foregående.
Vi kan også anta at det er en ganske stor gruppe som er politisk uinteresserte, lei eller usikre foran valget, sofavelgerne. De utgjør gjerne rundt 1/3 av velgermassen. Fem dager før valget kunne NRK fortelle at 750 000 velgere ennå ikke hadde bestemt seg. http://www.nrk.no/valg2013/750-000-har-ikkje-bestemt-seg-enda-1.11218505
Vi kan altså anta litt om omfanget av usikre velgere, hva vi som velgere hadde med oss inn til valglokalet. Selv var jeg ganske sikker, både når det gjaldt OL og partivalg. Likevel kjente jeg meg altså uventet litt usikker da jeg kom inn i lokalet og ble møtt av OL- anvisning. Usikker kanskje fordi jeg har nytt slike idrettsfester siden jeg var guttunge. Nå skulle jeg stemme mot nytelsen. I etterkant skjønner jeg også at jeg likevel stemte feil. Ved overhodet å stemme. Med mitt standpunkt burde jeg boikottet valget og derved bidratt til å gjøre det mindre legitimt. Om jeg hadde tenkt meg om, ikke var blitt forledet av den unge OL- pusheren inne i valglokalet med «ja» eller «nei» til OL som tilbud. Kanskje hadde jeg oppdaget at det visstnok var en rubrikk der man kunne stemme blankt også. Det gjorde jeg ikke.

Lenge før valget var det nokså tydelig hvilke partier som ville være negative til OL, hvilke positive. Klare nei-til OL partier ville være SV, MDG og Rødt. Klare ja-partier, H og V.
AP kunne nok antas som forsiktig ja-parti, mens FrP litt uventet var forsiktig negative, særlig til å begynne med. Trolig fordi de ante at befolkningen var delt. KrF fikk jeg aldri tak i når det gjaldt denne saken.Vi hadde altså tre klare nei-til OL partier, to klare ja-til OL partier, samt to på nokså forsiktig ja- og nei side.
Hvor er det rimelig å anta at mer usikre velgere med opplevd ubalanse ville havne?
Folk som Rønsen (Ja til OL, Rødt) og Tetzschner (Nei til OL, Høyre), er eksempler på en mulig motsetning som kan kjennes ubehagelig. Men de er nok så selvsikre og ettertenksomme at de neppe lot seg vippe av pinnen med impulshandlinger.
Andre, med svakere uttalte og forankrede meninger sto trolig i en annen situasjon. Velgere som som synes OL kunne være kult og fint , men kanskje politisk lå på rødgrønn side, ville kjapt kunne sile vekk SV, Rødt og MDG. Kanskje stemme AP. Kanskje også sikre OL ved å stemme Høyre eller Venstre. Bare for denne gangen, siden det var nå eller ikke – for OL.
Velgere uten særlig sans for OL, og som kanskje hadde tenkt å stemme borgerlig, kunne nok også tenkes å vakle litt. Kanskje stemme KrF, kanskje til og med AP. Men definitivt ikke SV, MDG eller Rødt.
Ved å trekke OL – valget inn i stemmelokalene ved stortingsvalget, kunne man nokså trygt regne med å ha lagt inn tydelige små snublesteiner for de tre små partiene på venstresida. De som balanserte på sperregrensa, eller bare kunne håpe på et enkelt mandat. For hvem dette faktisk kunne bety noe. FrP med sitt forsiktige negative syn på OL kunne tenkes å bli litt skadelidende, AP neppe mye, Høyre eller Venstre ville trolig vinne på situasjonen.
Dette forsøket på videre resonnement ble gjort i dagene etter den kleine opplevelsen ved forhåndsstemmingen, og før valgresultatet var kjent. Jeg tenkte også at dersom det skulle vise seg å være langt lavere valgdeltakelse i OL – avstemmingen enn ved stortingsvalget, kunne sammenblandingen neppe ha spille særlig rolle. Kanskje heller ikke dersom frammøteprosenten var lav, sofavelgerne mange. Om valgdeltakelsen derimot skulle være rimelig høy, og også for OL – valget, ville det være vanskelig å se bort fra en kalkulert smitteeffekt.

Etter valget:
Nå foreligger svaret: Valgdeltakelsen ble høy. Også for OL – avstemmingen. Flertallet stemte «ja» til OL. (Som kommenter til OL – valg fanget jeg inn følgende fra Twitter (Ingebjørg Folgerø, retwitret av Sandvik) idag : OL- søknad: Ja: 3,4%, Nei 2,8%, Blankt 2,8%, Ikke spurt: 91,7%)

En tidlig skepsis ble snudd de siste dagene, skal vi tro meningsmålingene. De tre småpartiene fikk også færre stemmer i Oslo enn forhåndsprognosene skulle tilsi. To partier gikk klart tilbake, noe også FrP gjorde. Mens AP gikk svakt tilbake, gikk H og V klart fram. Rødt ble holdt utafor, MDG kom inn med en representant. Resultatet svekker ikke mine forhåndsbetraktninger. Men de er selvsagt heller ikke tilstrekkelige som årsaksforklaringer til (eller borforklaring av) valgresultatet.

De som fant på å trekke OL inn i stortingsvalgets stemmelokaler i Oslo kan ha vært politisk kalkulerende luringer. Noen har tillatt dem å være det. Hvem? Det har visst ikke vært åpent diskutert i bystyret, men beslutninger som er tatt i kulissene? Som altså mangler demokratisk forankring? Fra faglig hold er opplegget blitt kritisert i forkant. http://www.osloby.no/nyheter/Frykter-lav-deltagelse-under-OL-avstemningen-7299625.html#.Ui3a_NKBlmN. Om vi skal ha lokale eller nasjonale folkeavstemminger om enkeltsaker, bør vi få en bestemmelse om at det ikke skal være tillatt å blande dem direkte inn stortings- eller kommunevalg. Det gir uønskede og urimelige manipuleringsmuligheter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


× to = 8