Ved reiseslutt

 Vi har reist fra oss for denne sommeren, egentlig før sommeren helt har begynt. Siste tur innebar pedaltråkk i Loire-dalen mellom gode hoteller i mildt førsommerlandskap med gode venner. Gjennom store kornåkre ispedd rødmende valmue- og kløverenger. Blåklokker. Dype skoger med snorette alléer i alle retninger. Godslitne før kveldsmåltidet og rødvinsglasset. Finne veien, tråkle seg gjennom gamle landsbyer. Vennlig strev.

Landsbyer som små pittoreske knuter i landskapet. Som ikke knyter sammen noe særlig lenger. Ligger der som tomme kulisser. Butikker med lemmene for. Hus uten folk.

En lørdag formiddag, og vi stopper ved torget i den lille byen, der veien deler seg ved kirken. Konfererer med hverandre om retningen videre. Det er ingen å spørre i denne lille byen heller, før en gammel mann kommer ruslende rundt et hjørne. Øynene speider etter kontakt, og får det. Han spør forsiktig om vi vil se kirken. Det vil vi. Han låser oss inn, tenner lyset, viser oss vakre freskomalerier, sier lite. Kirken er sjelden i bruk får vi vite. Det skal være messe ut i juni en gang. Da er vel kanskje turistsesongen i gang? Han spør hvor vi kommer fra, og lyser litt opp når syklistene beretter at de er norske. Han har hatt syklister fra Peru og Tyskland før i dag, eller var det i går? Eksotiske visittkort fra en velstående middelklasse til hans lille turistmuseum.

Veien videre finner vi selv. Til neste slott, ett av de mange langs dalen. Slott etter Francois 1. som ruinerte landets økonomi gjennom sine kriger og overdådige palassbygging i renessansen. Men vi lar oss fortsatt imponere over damenes Chenonceau og det enorme steinpalasset Chateau de Chambord med sine store tomme saler og digre peiser. Der nesten ingen har bodd. Som er forlatt. De står der som monumenter over makt, maktmisbruk og forfengelighet gjennom tidene. Vitnesbyrd om samfunn med store rikdommer samlet på få hender, folk flest som livegne undersåtter i feudalsamfunnet.

De tomme landsbyene, arbeidsledigheten, gjeld og forvitring av velferdsgoder og opparbeidede rettigheter i Frankrike, i Italia, i Hellas, i Spania, i USA, kan være varsler. Varsler om slutten på delvis priviligerte reiser.

Den siste førsommerturen sluttet litt brått. Bud om at familiens eldste var svært dårlig, bragte oss hjem noen dager tidligere enn tenkt. Vel hjemme, og etter å ha besøkt oldemor ved sengekanten på sjukehjemmet der hun blir godt tatt vare på, blar vi oss gjennom avisbunken som har hopet seg opp. Tar noen internasjonale runder over nettet som vi har vært frakoblet underveis. Noterer enkelte stikkord og tanker. «Halde hus og bygge by», «vanlige verdier,» «imponere andre,» «svensk distriktspolitikk – en vits,» «finansnæringsvekst,» at vi trenger en moderne avtale som sikrer at det åpnes for utenlandske aktører….

Stikkordene kobler seg på noen av turens ettertanker. Rundt velferdssamfunn og en velstående middelklasse vi selv tilhører. Et samfunn som kan nærme seg reiseslutt for en tur gjennom et par generasjoner preget av rimelig velferd, felles rettigheter og muligheter. Tanker om fordeler vi har hatt her nord – uten særlig adel, rimelig nøysomme kår, god fordeling av verdiskapingen ved velferdsstaten. Sterk fagbevegelse og nesten jevnbyrdige arbeidslivsparter med brukbar samarbeidspraksis gjennom et par generasjoner. Rimelig demokratiske prosesser som har tøylet marked og finansfyrster noe, som ikke har vært politisk enøyd. Som har bidratt til at mange av oss har kunnet leve gode «middelklasseliv.» Mange (men ikke alle) har hatt rimelig mange muligheter for påvirkning av egne veivalg

Et godt samfunn som ikke minst oldemors generasjon har gjort sitt for å skape. Noe av gleden ved sengekanten, nå som hun nærmer seg slutten på sin reise, er å tenke litt rundt alt de fikk til, hun fikk til. Som de bygget – ikke minst som forutsetning for gode livsreiser for kommende generasjoner.

«Vanlige verdier»skal helst være knytta til at vi tar vare på naturen vi alle er del av, slik at den fortsatt kan være produktiv, mangfoldig, sikre helse og velstand? At vi kan ta vare på hverandre? At «folk skal kunne bo i husan,» få mulighet til- og ta ansvar for at hverdager og fellesskap skal gå rundt også i framtida?

Vår generasjon synes å ville gamble med det som oldemorgenerasjonen bygget. Sette det på spill, penge- og finansspill som helst gir økende forskjeller, forvitring av opparbeidede rettigheter, stor privat gjeldsbyrde. Større frihet og makt til spekulantene og finansfyrstene. Gambling med klima og felles globale ressurser.

Vi synes forledet til å tro at «vanlige verdier» må bety konkurranse om fortjeneste og økonomisk vekst. Enten det er snakk om helse, utdanning eller annet. Vekst som skal sluses inn i banker, finansnæringer, multinasjonale selskaper – en liten prosent av finansfyrster. Vekst for de få, de som egentlig «konkurrerer.» På manges bekostning.

Internasjonale handelsavtaler som framforhandles i hemmelighet i disse dager (TTIP, TISA) synes å ville sikre finansmogulenes makt over demokratisk opparbeidede rettigheter og muligheter. Først og fremst innenfor EU og USA – og som alltid med Norge på slep.

Velkommen tilbake til feudaltida? Det kan visst snart gjelde oss også. Men det er vel ikke der vi ønsker at reisen skal ende, det var vel ikke det som var reisens mål?

 http://www.salon.com/2015/06/01/welcome_to_feudalism_america_how_the_1_percent_is_systematically_destroying_the_middle_class/

 http://www.globalresearch.ca/rule-by-the-corporations-the-ttip-the-corporate-empowerment-act/5452726

En tanke om “Ved reiseslutt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


ni × = 27

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>