Verdivalg

Denne bloggteksten ble i hovedsak skrevet før forrige tekst, «Mitt valg.» Det var et slags «forarbeid» fram mot stemmegiving, der jeg tenkte på grunnleggende verdier, på økonomi som verdi. Verdipunktene fra forrige blogg er derfor også med i denne teksten.  

Dels er det tanker jeg har puslet med lenge, stadig kommer tilbake til og nok ikke blir ferdig med slik mine erfaringer og forståelse går.

Når jeg velger også å legge ut dette «forarbeidet» før valgdagen, er det ikke fordi jeg tror den (eller den forrige) vil bli særlig lest, vil påvirke noens valg eller ha noen betydning. Men man kan aldri være sikker..Ved å legge den ut etter valget (eller la vær å stemme), ville det være litt som å la vær å fylle ut lottokupongen. Da er man i alle fall sikker på ikke å være med i trekninga..

Kan dette være valget som gjør det mulig å skifte spor, gjøre reelle veivalg – eller kommer vi til å fortsette på blindveien vi er i – til det er blitt for seint å snu? 

Valget er et verdivalg for meg og sikkert andre: Hva vi ønsker for oss sjøl, for egen familie, barn og barnebarn, men også for hverandre vid forstand. Ingen er jo aleine. Hva vi ønsker, har mulig-heter til å velge henger sammen med hva vi, men også mange andre gjør hver for seg og sammen; individuelt, lokalt, nasjonalt og globalt. Hva vi gis mulighet til å velge. 

Mitt ønske om veivalg er nokså beskjedent: Et ønske om at vi ikke velger blindveier. At vi unngår veier der det ikke finnes muligheter til å snu eller finne alternativer. Veivalgene våre må gjøre det mulig for etterslekta å velge også. Gi dem muligheter til å peile terrenget de er i til enhver tid, kan finne gode rasteplasser, snakke sammen om ferden; om hvor de (og vi) har vært. Hvor godt ly og god mat kan være å finne. Hvilke veier og områder som er (viste seg) utrygge og bør unngås, hvilke som gir mulighet for å hente krefter til å fortsette hver for seg og sammen. 

Politikerne skal forvalte; legge mulighetsbetingelser og veivalg til rette for alle i det større bildet. De bør ikke blande seg for mye i den enkeltes hverdagsvalg. Partiet jeg gir min stemme skal helst ha overbevist meg om verdier og veivalg jeg kan tro på, mulighetsbetingelser for hverdags-mangfold som er liv laga. Samtalene og diskusjonene om disse veivalgene før vi stemmer og bestemmer er noe av det demokrati kan handle om. De samtalene og diskusjonene finner jeg sjelden i valgkampens støy og mediesirkus.  

Verdier og mulighetsbetingelser. 

«Verdier» viser til noe som er viktig for meg, for oss. Verdier blir viktige i den grad de betyr noe for valg av beslutninger og handlinger. Valg handler om å sortere mellom hva som er «rett eller galt», «godt eller dårlig» mellom hva vi «liker eller misliker.» Verdier kan forstås som et abstrakt system med lange perspektiver, en tro eller en ideologi. Verdier kan også handle om noe konkret og håndgripelig i kort eller lengre perspektiv. Hva som er viktig her og nå for hva jeg gjør. Hva som synes nødvendig eller uomtvistelig på lengre sikt. Verdier er både subjektive og objektive. 

Det konkrete og abstrakte, subjektive og objektive henger sammen, gjør det vanskelig å skille og sortere. Oftest er vi usikre, vet ikke helt. Det gjelder i alle fall meg. Vi hiver oss på en lettvinn kjapp løsning, en anbefaling eller et slagord som vi kanskje ikke helt kan stå for ved ettertanke. Som gir umiddelbar søt kløe, men kanskje sur svie siden. Eller som gis aggressive uttrykk i sosiale medier. Det var ikke bare Paulus som hadde problemer med å forene ideale, abstrakte tanker om handling og utmyntingen praktisk hverdagslig handling. (Det gode som eg vil, gjer eg ikkje, men det vonde som eg ikkje vil, det gjer eg.» Rom.7.8.)

Abstrakte eller ideelle verdier kan være religiøs tro og system, en politisk ideologi, samfunns-form eller system. Slike kan være som luftig tåke, men likevel samlende og meningsbærende. De kan være utgangspunkt for å fordreie og undertrykke: Mål helliger midler; man skal ta fornuften fangen i troens lydighet – også når det kommer til hverdagens praktiske handlinger. (Jfr. Paulus` 2.brev til Korinterne 10:5). I sitatet fra Romerbrevet over, ville nok Paulus vise at vi alle er syndere og må gjøre avbikt under «Guds vilje.» En tro jeg ikke deler. Jeg lar ikke noen religiøs eller politisk ideologi ved deres skriftlærde tvinge meg inn i en bestemt forståelse av det «gode» eller «onde» som idé eller handling. Ei heller i noen entydig forståelse av hvordan «verden er» eller «må være.» Men lytter gjerne til erfaringer og hva forskjellige har å si om fornuft og handling – som bidrag til egne valg. (Sammenbindingen av erfaring og refleksjon særpreger kanskje mennesket som art i livets utvikling: Mennesket som «naturens måte å reflektere over seg selv på.» – jfr. Schelling. Dette særpreget- eller evnen, synes å kunne utarte til overmot om man blir fanget i egne refleksjoner og produkter; man ødelegger sine egne forutsetninger..)

Verdier kan knyttes til etikk og moral, et personlig ansvar for egne handlinger. Gjerne viser jeg til «den gyldne regel», nestekjærlighetsbudet, som finnes i litt ulik form i de fleste religioner og livssyn: Gjør mot andre hva du vil de skal gjøre mot deg. Eller heller i den mer forsiktige formen: Ikke gjør mot andre hva du ikke vil de skal gjøre mot deg. (Hvis du ikke vil bli misbrukt for andres vinning: ikke misbruk andre for din vinning. Hvis du ikke vil miste livsgrunnlaget, ikke ødelegg det for andre. Vil du ikke ha deg en på trynet så la vær å gi andre en på trynet. Hvis du ikke vil bli hetset, ikke hets andre. Ikke krev av andre noe du ikke kan kreve av deg selv.)  

Mest tror jeg på tvilen; på en praktisk prøvende og diskuterbar fornuft. At regler og beslutninger truffet i fellesskap skal følges. Om de enn er diskuterbare og jeg kan være uenig. Så får vi diskutere videre fram mot neste valgmulighet for å gjøre dem bedre eller finne alternativer. Det er slik kunnskap skapes.

Om etterprøving viser at system og handlinger bærer helt galt av sted som krenking av verdier, og rettigheter og muligheter, alternativer låses ved maktbruk; må vi kanskje ty til opprør av noe slag. Si makta imot, kanskje bli forfulgt, buret inne; risikere noe sjøl. Det stiller krav til etterprøvbarheten. (Og nok et mot jeg er usikker på om jeg har sjøl og derfor vanskelig kan stille krav om til andre.) 

Retten til å tro eller mene ulike ting og å kunne gi uttrykk for det, er en abstrakt verdi i seg selv. En grunnleggende verdi og rettighet, som også retten til å organisere seg for å fremme idealer og konkrete muligheter. Alle skal kunne ytre seg – uavhengig av tro, kjønn, legning, klasse eller opphav. Om noen konkret truer med (eller utøver) hat og vold for å utelukke andre fra slike felles rettigheter, setter de seg selv ut over de samme rettighetene.     

En god diskusjons- og beslutningsprosess forutsetter altså mulighet til å prøve erfaringer, til å bli informert, etterprøve kunnskap og forståelse som grunnlag for medbestemmelse. Det er slikt utdanningssystemet med retter og plikter skal forvalte, legge grunnlag for. Kanskje ved å øve på og lære å lytte kritisk, men i utgangspunktet velvillig til andre; til å diskutere og arbeide seg fram mot noe som kan være felles forståelse eller tydeliggjøring av uenighet – enn så lenge. Vurdere konkrete resultater av valg og beslutninger.

Sindig forvaltede beslutningsregler har egne bestemmelser om unntak. Regler kan settes til side ved plutselige katastrofetilstander; pandemier, kriger og stadig mer aktuelt: naturkatastrofer og økologisk sammenbrudd. Katastrofer vil alltid være utfordrende for rettssikkerhet og maktbalanse, for ytringsfrihet, moral og etikk. 

Rett og mulighet til å ytre og organisere seg, prøve erfaringer, utvikle kunnskap og innsikt skal ikke være forbeholdt noen få, men være allmenne. Det er en abstrakt verdi som er vanskelig å forvalte, som hele tiden må forsvares, prøves og etterprøves mot konkret praksis. 

Konkrete verdier.

Konkrete verdier eller praksis, kan sies å være abstrakte verdier utmyntet materielt, bl.a. tingene vi omgir oss med til daglig. De er knyttet til materielle og biologiske forhold som næring og ly, sosialt fellesskap der vi er og bor. Selvoppholdelse, det å ivareta eget og nærfamiliens liv og helse ligger dypt i oss. 

Overordnede, abstrakte verdier og mål kan både veilede og tvinge til praktisk handling, utmyntes i produksjon av varer og tjenester, til nødvendigheter og unødvendigheter. Praktiske erfaringer kan bidra til å justere eller revurdere overordnede verdier: Var det dette vi ønsket å få til, eller kanskje å unngå? Ble vi fanget av våre egne midler og metoder slik at vi mistet grunnleggende verdier av syne? 

Verken ytringsfrihet, organisasjonsfrihet eller andre abstrakte verdier betyr noe som helst uten et felles naturmiljø som ivaretar og sikrer helse, produksjonsevne- og mangfold; sikrer liv. 

Grunnlovens § 112 som juridisk og abstrakt rettighet skal sikre natur, miljø og dermed det materielle livsgrunnlaget som vår (og beslektede arter) er avhengig av og innvevd i, skal sikre kunnskap om dette grunnlaget. En bro mellom kunnskap og forvaltning, mellom idé og virkelighet, mellom noe abstrakt og noe konkret og håndfast. 

Det å skulle håndheve et slikt abstrakt ideal politisk og konkret myntet ut, viser seg vanskelig både juridisk, institusjonelt og praktisk. (Jfr. Høyesterettsdom 22.12.20: Stortinget har rett til å dele ut konsesjoner for videre oljeleting og utvinning, uansett kunnskap om at dette bidrar til å true livsgrunnlaget på sikt – foruten å svekke mulighetene til å oppfylle internasjonale forpliktelser om miljø). 

112 er nødnummeret vi kan slå når det er fare på ferde, liv er truet. Et nummer knyttet til offentlig forvaltet helse- sikkerhet og rettighet. Det viste seg at Høyesterett foreløpig ikke var nummeret å slå dersom det livsmiljøet §112 skulle sikre er truet. Det beste som kom ut av rettssaken var kanskje å få stadfestet retten til å prøve samsvar mellom lovens abstrakte mål og de konkrete beslutninger som tas. 

Velferd og velstand.

At man har produksjonsevne som gir alminnelig tilgang til fellesgoder som næring og helse, ly og omsorg er grunnleggende, knyttet til rettigheter. Likeså muligheter til å ta evnen i bruk, som tid, krefter og kyndighet i diskusjon, bruk og tilrettelegging av erfaringer. 

Rettigheter som tilgang til fellesgoder for alle, innebærer likeverd. Det betyr også at vi ikke bør ha for store forskjeller i muligheter til å ta økonomiske ressurser i bruk. Det kan både handle om urettferdighet og urimelige muligheter for maktbruk. (I et samfunn med rimelig likeverd og muligheter bør økonomisk ulikhet bare aksepteres om forskjellen er til størst fordel for de svakest stilte. Jfr. filosofen Rawls – Theory of Justice). 

Muligheten til å få legehjelp, stelt tenner og ha mat til å tygge, husly og restitusjon av rimelig kvalitet er svært konkret. Det å ha utviklet et offentlig forvaltet system for drift og vedlikehold av fellesgoder og grunnleggende livsvilkår for alle, er noe av det som kjennetegner velferds-samfunnet slik jeg forstår det. Institusjonalisert, organisert drift og vedlikehold av fellesgoder har som mål å sikre rettigheter og grunnleggende livsvilkår for alle. Målet er ikke å gi størst mulig avkastning eller fortjeneste for investeringer. 

Velferdssystemets offentlige drift av fellesgoder er i seg selv verdiskaping; gir mulighet for verdiskaping. Velferd og velstand kan vise til ulike sider ved hva vi forstår med verdi.   

Velstand og velstandssamfunn er noe annet enn velferdssamfunn, vil jeg mene. Et velstands-samfunn viser til noe utafor, eller kanskje mer enn det som er nødvendig eller tilstrekkelig for at liv skal gå rundt, kunne vedlikeholdes og utvikles. Velstand er ikke nødvendigvis oppgaver for offentlig forvaltning, ut over å sikre noen felles rammer for marked og produksjonsforhold.  

Produktivitet og verdiskaping i privat, markedsdrevet sektor, kan betyr noe for den rettighets-baserte offentlig forvaltede velferden. Betydningen ligger først og fremst i at noe av overskuddet i det produktive arbeidet overføres til fellesskapet fra arbeidsgivere (kjøpere) og arbeidstakere gjennom skatter og avgifter, men også i rammer for tilrettelegging av arbeid.  

Ingen er tjent med virksomheter som ikke går rundt, har lønnsomhet. Men handlefrihet bør være noe annet enn frihet til å konkurrere om å bygge så mye rikdom og makt du vil etter eget hode. Selv om det kan være stas. For noen. Eller frihet til å forbruke, handle eller kjøpe det du vil når du vil. Enøyd blikk på økonomi som mer for hver krone, kan fortrenge muligheten til å dekke, vedlikeholde og forstå det nødvendige, til å ta informerte valg. 

Kanskje det var her juristene i mine øyne feilet i saken om §112. Juridisk-metodisk sikret de velstand – som vanskelig kan være en rettighet, i stedet for velferd som er tettere knyttet mot grunnleggende rettigheter. Prioritering av vekst og velstand kan i neste omgang true velferd og et rimelig egalitært, demokratisk samfunn. 

Informerte valg» spør du kanskje? Det sitter hele tida noen på skuldrene mine mens jeg leiter etter ord. Som østkantgutt fra Groruddalen hører jeg de spør i et annet språk enn det akademiske: «Hvem faen er du som tror du kan informere, er så skråsikker på alt, tror du kan alt? Jævla innvikla preik fra akademikere som verken klarer å bruke en spade eller kalle en spade for en spade. Som skriver for seg sjæl og hverandre». Jeg tenker de kan ha litt rett, men ikke helt. Spader er ikke alltid spader, kan ikke brukes til alt. Det enkle og håndfaste kan være det beste, men blir av og til både dumt og upraktisk, kanskje også farlig. Det å avvise «komplisert preik» eller kunnskap kategorisk kan også være en måte å «vite alt» på. Nisseluer trukket ned over hue. Mange av oss i «skravleklassen» er kanskje ikke særlig skåsikre når det kommer til stykket..)

Verdier, rettigheter og mulighetsbetingelser henger sammen for meg når et framtidig samfunn mulig og verd å leve i skal meisles ut. Det er slike sammenhenger jeg vil se etter når stemme skal gis til ett parti. 

Før videre forsøk på å snuble meg gjennom tanker om verdier, muligheter og partivalg, oppsummerer jeg litt av hva jeg har villet vektlegge i det foregående.

  1. Natur og klima. En grunnleggende betingelse for alt vi driver med er at vi klarer å forvalte og ivareta den felles naturen vi alle er del av, slik at liv kan gå rundt, være produktivt og fornybart også for dem som kommer etter oss. (Grunnlovens §112). Uten en produktiv og fornybar jord blir alt annet meningsløst. En åpenbar politisk blindvei er å styre mot overskridelse av naturens tåleevne.
  2. Likeverd og rettigheter. Gitt at vi klarer å ta vare på den ene jorda vi har, er grunnleggende verdier: At vi har ytrings- og organisasjonsfrihet, muligheter for medbestemmelse. At vi har rett til helse, arbeid og bolig. At vi har rett til å kunne være informert, utvikle, etterprøve og dele kunnskap. At alle har disse rettighetene uansett tro, kjønn, legning eller etnisitet, familiebakgrunn. Rett til å være forskjellige men likeverdige. Blindveier er når grupper nektes disse rettighetene; defineres som utafor.
  3. Likhet for loven, rettsstaten. At vi har et samfunn der vi deler plikter og rettigheter, har rettsvern (knyttet til eiendomsrett), selv om eiendomsretten bør begrenses. Rettighetene forvaltes i hovedsak gjennom offentlig forvaltning. I Norge har rettsstaten en relativt egalitær, dels liberal innretning som vi bør verne om. Vi bør etterstrebe et samfunn der makt balanseres, noe som dels ivaretas gjennom rettsstaten. Utviklingen av rettsstaten er, og bør være under stadig diskusjon og etterprøving. 
  4. Relativ økonomisk likhet. Likeverd, kanskje også likhet for loven, betyr at vi bør ha et samfunn som ikke skaper for store økonomiske forskjeller mellom folk. Økonomiske forskjeller skal ikke kunne omsettes i politisk makt eller som utpressing av andre. (Gjøre andre mennesker til mål for egen vinning). 
  5. Norsk modell. Norge er en rik nasjon, forstått som rikt på naturressurser og forvalter av økonomisk kapital, penger – i internasjonal målestokk. Det er et velferdssamfunn der fellesgodene er bedre sikret og tilgjengelige enn i de fleste land. Der rettigheter forvaltes av rimelig solide offentlige institusjoner, politisk og økonomisk makt er tilnærmet balansert. Det er slikt vi kan kalle «norsk modell» – en modell som har tjent oss godt, og som vi bør ta vare på og videreutvikle. Denne modellen sammenfatter en slags praktisk utmynting av de foregående punktene her hos oss. Punkter som skal gjøre det mulig å ta vare på oss selv og hverandre – som antydet i den «gyldne regel.»  

Mange av oss har privilegert velstand. Det er en velstand vi ikke kan bruke som mal for «folk flest», den er ikke så lett å forsvare. Det ville bli svært ugreit om «alle skulle gjøre som jeg gjør» knyttet til velstand, i alle fall internasjonalt eller globalt. Grensene for egen privilegert velstand kan bli et av de mest konfliktfylte og vanskelige temaene i åra – og for generasjonene som kommer. Min stemme vil ikke være knyttet til hva jeg tror vil øke egen velstand eller rikdom.

  • Velferd er verd å forsvare som en grunnleggende verdi. 
  • Velstand – som forsvar av velstandsprivilegier og pengemakt er ikke det.    

Med den rollen økonomi har i vårt samfunn, kan det være verd å se litt nærmere på penger og økonomi som verdi. (Avsnittet som følger er skrevet ut fra amatørens erfaringer, betraktninger, litt lesing og undring over år. Noe satte jeg ord på for 25 år sida, i en annen sammenheng.

http://jonfrode.no/tvangen-til-a-forandring-og-muligheten-til-a-ville/ 

Penger som verdi.

Når vi snakker om verdi, tenker vi fort på økonomi og penger. Det er penger mellom hendene (eller nå abstrakt som et tastetrykk unna), det er penger på bok eller i fond, penger som budsjett, regnskap og regnestykker. Noe vi konkret trenger for å skaffe mat, hus og klær. Økonomi betydde opprinnelig «hushold,» knyttet til familieforvaltning, få liv til å gå rundt. 

I uminnelige tider har penger vært preget (myntet ut) som midler og tegn for å kunne sammenlikne og bytte. Penger betegner en relasjon. De gjør det mulig å sammenlikne nær sagt alt mulig – også forhold som ikke skulle være sammenliknbare, får dem til å henge sammen. Penger er både abstrakt, symbolsk og konkret. 

Penger gir ikke innsikt i hvordan verden henger sammen eller kan forstås – ut over det pengene selv muliggjør. Penger er en slags tom bøtte som vi kan putte hva som helst oppi. I utgangs-punktet er det vi putter oppi bøtta helt abstrakt og udefinert.

Noen fasit for hva som kan eller bør puttes oppi den finnes knapt. Men det blir svært konkret når det først er bestemt eller definert hva som kan puttes i bøtta, hvordan det kan forstås og brukes. Alle har ikke samme definisjonsmakt til å bestemme verken hva som skal oppi bøtta, hvor mye – eller hvordan det skal brukes og forstås. (I sitt store verk «The philosophy of Money» (s.401) viser Simmel hvordan folk tilsynelatende frir seg fra slit og binding ved salg av land. De blir pengeeiere og fri. Men denne frigjøringen fra tidligere byrder blir ofte retningsløs. Penger virkeliggjør menneskelig frihet i rent negativ forstand…En frihet som fremmer tomhet og ustabilitet; som tillater noen å kunne fråtse, ha full oppmerksomhet på enhver tilfeldig..fristende impuls). 

Alle må forholde seg til penger slik de blir forstått og brukt. Moderne samfunn lar seg knapt tenke uten penger. Det meste av det vi gjør (som puttes i bøtta) oversettes og formidles gjennom penger. Noe som formidler mellom ulike ting og forhold noen putter inn i bøtta og det noen tar ut av den.Penger som tegn kan f.eks. være middel til å oversette mellom tilgang til og bruk av eiendom og råstoff, tid og ferdighet, krefter (og makt) til å produsere omsettelige materielle produkter og tilgang til noe vi trenger eller ønsker, til varer og tjenester. De gjøres utvekslingsbare gjennom byttehandel på ulike markeder. 

Markeder kan forstås som møteplasser der varer (og bøtter) vises fram og omsettes, uten nødvendigvis å gå veien om penger. Markeder har alltid vært viktige og nødvendige i samfunns-utvikling; viktig for å kunne skape og dele, for at liv skal kunne gå rundt og være i rimelig balanse. Med penger som mellomledd i utvekslingen av varer er balansen avhengig at det ikke er særlig mer penger i omløp enn man kan få varer for, men heller ikke særlig mer varer enn du kan få omsatt. Vi kan ikke produsere mer enn vi har naturressurser og ferdighet til. Penger får sin verdi gjennom relasjonen og balanseres ved mengden av penger i omløp i forhold til produksjon av varer og tjenester. 

Sånn jeg forstår det kan pengemengde i omløp bestemmes på flere måter:

  • Ved penger som er utstedt, satt i omløp via Sentralbanken (hos oss Norges Bank), ved trykking av sedler og mynter, eller som innskudd og uttak i banken fra finansinstitusjonene (bankene).
  • Ved bankinnskudd og gjeld, dvs. penger som umiddelbart gjøres tilgjengelig for kundene, brukerne.

Hvis jeg har skjønt dette riktig (det er komplisert..) øker pengemengden dersom finansinstitu-sjonene (bankene) låner ut mer penger enn det som formidles gjennom Sentralbanken. Man kunne si at slike lån, å skape gjeld – er finansinstitusjonenes (bankenes) måte å trykke penger på.

Hvis banken gir meg eller Røkke lån (som summert med andre lån overstiger det som er formidlet ved Sentralbanken) er dette penger som ikke fantes før vi laget en avtale om renter, tilbakebetaling og sikkerhet. I den avtalen sikres lånebeløpet oftest mot eiendom. Slik sett eier banken huset jeg har lånt penger til. Samtidig har jeg i noen grad byttet hverdagstimene mine med tilgang til huset. (Jeg må jobbe for å betale renter og avdrag, er kommet i avhengighets-forhold til banken). Eller: huset og eiendommen var først og fremst en investering for å kunne selge når prisen gjør det gunstig. Selve denne bytteprosessen blir det viktige, kan øke i omfang og hastighet med bankens bistand, trekker stadig flere inn i kompliserte og uoversiktlige nettverk. (Vrimler av derivater, opsjoner, fondstyper, holdingselskaper, juristeri og en hær av advokater..) 

Mer gjeld og penger skapes i noe som kan likne på pyramidespill. Den enkelte belønnes litt ved hver transaksjon så lenge de er med, mens de på toppen av pyramiden får hovedinntekten. Toppene akkumulerer penger som kan øses ut på å følge impulsive innfall, i praksis fråtsing. (Vi lar dokumentasjonen av palasser, yachter, biler, romferder og bling ligge her). En pyramide er kjennetegnet ved få på toppen og økende antall i bunnen. I pyramidespillet får færre og færre nederst mulighet til f.eks. å kjøpe bolig, komme innafor. Eller de faller ut når renter, arbeidsledighet eller sjukdom gjør det umulig å betjene gjelda de måtte ta for å komme inn. Hele systemet kan klappe sammen – også med konkurser og fall fra toppen. (Slik vi så i krakket i 1929, og da storbankene knakk ved seinere økonomiske sammenbrudd).     

Pengestrømmer, både størrelse på strømmen (vekst) og retningen av den, kan dirigeres og sikres ved kontroll over- og eierskap til hele «verdikjeden» – fra råstoff til vare og distribusjon – og finansiering. De kan sikres ved kontroll og eierskap av gjeld, til maskiner og redskap så vel som til arbeidskraftens tid og kompetanse, til utvikling av algoritmer, programvare, patenter og rettigheter til disse. De kan sikres ved oppdeling og sammenslåing av bedrifter, konserner og flere verdikjeder. Etter hvert inngår mye produksjon i kompliserte nettverk av underleveranser til større selskaper, dels globale, og multinasjonale. Strømmene er knyttet opp mot de store finansinstitusjonene, dels gjeldsdrevet. I prosessene og strømmene blir de små spist av de store, etter hvert spist av enda større aktører som legger under seg hele markedsområder. Voks eller dø. Det kalles «konkurranse.» Pengestrømmene sluses inn til stadig færre eierhender og hoder som «vinnere» på en internasjonal kamparena. 

Internasjonale handelsavtaler gjør det nå mulig for multinasjonale selskaper å saksøke nasjoner som vil sikre fellesgoder for å ha hindret selskapenes avkastning. Penger og avkastning sluses lovlig inn i globale selskaper til få hender. Patenter knyttet til medisinske hjelpemidler (eks. vaksiner) og behandling kan tilrettelegges for de betalingsdyktige i et todelt eller privatisert helsesystem. Rask tilgang og hjelp for noen, manglende helsestell for mange. Patenter på såkorn og frø kan frata bønder rett og mulighet til å utvikle egen avling og produksjon for lokal næring, overlevelse og egen fortjeneste. Mat blir globalisert gjennom monokulturer og monopolmarkeder i lange verdikjeder.  

Utforming av regelverk for nasjonale og internasjonale regelverk for marked, konkurranse og finansspill, er i seg selv en kamparena. Mye juridisk kompetanse og ressurser brukes til påvirkning av politikere for utforming av regelverket nasjonalt og internasjonalt. Juridiske og finansielle finurligheter og spissfindigheter pønskes ut for: 

a) enten å omgå de samme reglene slik eiere unngår skatt eller bidrag til stat og fellesskap – og kan fortsette å fylle bøttene «sine» med penger. Penger som stadig blir mer løsrevet fra det produksjonsgrunnlaget som var utgangspunktet.  

Eller b) for å stramme opp markedsaktiviteten slik at det blir bedre balanse mellom penger, produksjon varetilbud, sikre bidrag til fellesskapet gjennom skatter og avgifter til beste for fellesskapet. Det er kanskje her noen av forskjellene mellom «rødgrønn» og «blå» politikk viser seg i årets valg. 

Avkastning, fortjeneste eller merverdi og økonomisk vekst målt i penger og pengestrømmer synes å være blitt en grunnleggende verdi: Både for den enkelte, for alle slags selskaper og virksomheter, for nasjoner og markedssammenslutninger. Ikke minst: En voksende finanselite, som bidrar til å styre markedenes spilleregler til egen fordel. Spørsmål når valg skal treffes og noe gjøres, uansett nivå, blir: «What`s in it for me?» Altså- «hvor mye penger kan jeg tjene på dette?» Det er et naturlig spørsmål for markedets menneskemodell: «the Economic Man.» (I Webster`s New International Dictionary defineres dette mennesket slik: «Et hypotetisk menneske som antas fri fra å la altruistiske tilbøyeligheter og motiver virke inn på en rent selvisk streben etter rikdommen og dens gleder.» Med mer hverdagslige ord: «Det egoistiske og grådige menneske.» Dette mennesket søker stadig mer, framtidig vekst, rikdom, makt og kontroll over andre, må ha mer. Større del av markedet. Mer utbytting av natur og mennesker. Flere bøtter, større bøtter. 

Økonomisk vekst måles som økning i produksjon av varer og tjenester (BNP), men kan også forstås direkte som økt velstand, som mer penger i bøtta. De fleste av oss forstår det kanskje slik.

Hvis pengene får «leve sitt eget liv» som en vare løsrevet fra funksjonen som byttemiddel, endrer pengene karakter. De funker ikke som relasjon på samme måte. Relasjonen blir mellom penger og penger. Bøtter fylles med byttemiddelet – penger dels som abstraksjon. De renner over, det må skaffes stadig nye bøtter for å ta imot avrenninga. Det bygges pyramider av bøtter, der de som kommer til sist knapt får tatt del i det som forstås som «økonomisk vekst.» Den som ikke vokser taper konkurranse og kontroll, faller ut av pyramidespillene (dels børsspillene). De på toppen håver inn mest, om de kommer seg ut av spillet i tide, har sikret seg. Før ballongene sprekker og de viste seg å inneholde lite annet enn midler; en tryllestav eller besvergelse med begrenset subsans.   

Byttemiddelet blir i seg sjøl mål, en ustyrlig makt og kraft som trumfer den gyldne regel. Det er kanskje her overmotet, hybris viser seg i samfunnsutviklingen. En tjener sluppet løs og programmert, som løper løpsk for stadig mer, som tvang til vekst. 

Slikt har vært beskrevet i myter og fortellinger. Om Trollmannens læregutt, historien om kong Midas og andre som fikk makt de ikke klarte å styre. Pyramidespill, trolig også i slekt med inflasjon, kan få hele utvekslingssystemet, folk, marked og stater til å bryte sammen. 

Det sammenbruddet vi kan vente ved fortsatt «business as usual» vil vi trolig ikke bare møte i økonomiske kriser og kollapser, men som sammenbrudd i natursamspill og forutsetninger for produktiv virksomhet i det hele tatt, mulige flyktningestrømmer, pandemier og kriger i kjøl-vannet. De mest stabilt voksende markedene synes å være krigs- og våpenmarkedet, dop- porno og informasjonsmarkedet. Markedene og pyramidespillene trenger krig, avhengighet, besvergelser og frykt.

Utålmodig kapital og markedsteknologisk tilrettelegging.

Etter hvert som markedene mettes og noen bøtter renner fulle, blir det vanskelig å finne virksomhet å omsette, vokse og tjene penger på. Det må jobbes for å hindre eller utsette neste sammenbrudd. Utålmodig kapital søker mot nye markeder å vokse i og på. Markeds- konkurranse- og vekst-økonomien spiser seg først inn i den offentlige forvaltningen av rettigheter, fellesgoder som naturressurser, infrastruktur og fellesinstitusjoner. Vår kanskje viktigste naturresurs vannkraften ble sikret for fellesskapet gjennom Konsesjonslovene (1909 og 1917). Den sikret hjemfallsrett og var uvurderlig i tidlig industribygging så vel som i oljepolitikken. Sikret nasjonal råderett – og var dels en forsikring mot markeds- og finansspekulasjon. I 1991 ble vannkraften sett som del av et «kraftmarked» avhengig av tilbud og etterspørsel som i vanlig markedsøkonomi, men i fortsatt i offentlig regi gjennom Statkraft. Statkraft ble dernest omorganisert fra statsforetak til statlig eid a/s, drevet etter markeds-økonomiske prinsipper. (En parallell til omorganisering av Televerket og det Statlige olje-selskapet, Statoil, og vel et stykke på vei Helseforetak, Vegvesen osv.). De markedsliberale partiene (H, V, Frp) har jobbet for privatisering eller delprivatisering av virksomhetene. Det er usikkert hvor lenge fellesskapet får ha hånd med i energi- helse og kommunikasjonssektoren, og vi mister nasjonal råderett og vern mot internasjonal finansspekulasjon. 

Velferdssamfunnets institusjoner bygd opp av fellesmidler (utdanning, skatter og avgifter) har i utgangspunktet ikke hatt privat avkastning som mål, men sikring av grunnleggende rettigheter velferd for alle. Som offentlige institusjoner har de representert kompetanse, store verdier og økonomisk forvaltning utenfor markedet.  

Når disse samfunnsområdene legges om til markedsøkonomisk forvaltning og prinsipper (slik det bl.a. ble gjort rundt 2000-tallet ved omlegging fra kontant- og anordningsprinsipp til regnskaps-lov her hos oss), og New Public Management, åpnet man for at rettigheter og forvaltning langsomt ble spist opp og satt i finansspill. Det er mulig å se denne omleggingen som EU-tilpassing.  

Fellesmarkedet, eller EU- og med den EØS-avtalen er vanskelig å diskutere når verdier, veivalg og penger er tema. Unionen har de rene markedsverdiene «fri flyt av varer, folk og penger,» konkurranse og vekst som grunnlov – verdier som et stykke på vei sikrer «den sterkestes rett.» 

Som sentral handelspartner i dette markedet, viser tall at omsetning og fortjeneste for norsk næringsliv er betydelig. Det er god business for mange. Det kan sikkert den lange rekken av andre land (utafor EU) også vise til, men disse avtalene innebærer ikke som EØS-avtalen at landene må underlegge seg EUs lover og direktiver. EU- grunnloven voktes gjennom et omfattende byråkrati, detaljert lov- og regelverk. Det er et system med innebygde motsetninger, ikke minst i forhold til demokratiske verdier, til arbeidstaker-rettigheter og fagforenings-virksomhet, til «norsk modell,» nasjonalt selvstyre og offentlig ressursforvaltning. Det er heller ikke gitt at Norge med dels råstoffbasert økonomi har samme økonomiske interesser som EU. Tall og statistikker kan være usikre hjelpemidler. 

Balansen mellom stat og marked (og den «norske modellen) synes langsomt å ha blitt svekket i frimarkedets og pengesamlernes favør gjennom slutten av 80-tallet fram til i dag. En vei vi har slått inn på, helst vil øke farten langs. Konkurranseutsettingen åpner for nye aktører. Eksempler på oppkjøp av internasjonale konserner med forventning om stor avkastning knyttet til eien-domsforvaltning og uoversiktlige finanstransaksjoner innafor velferdstjenester dukker opp oftere selv om de søkes skjult. Men mye er intakt! Velferdstjenester drives enda stort sett av det offentlige sammen med grupper av ideelle organisasjoner.

Den norske modellen er tett knyttet til sterke fagforeninger som i noen grad kan balansere eiermakt. Stor makt og frihet for eiere kan innebære arbeidstakernes ufrihet om de blir stående aleine hver for seg. Det kan innebære at grunnlaget for et offentlig forvaltet fellesskap med ansvar for hverandre forvitrer. I dagens samfunn (nasjonalt og internasjonalt) trues fagforeninger når det åpnes for multinasjonale eierkonglomerater, penger og folk dels i «fri flyt.» Mye- og mer penger på få hender gir makt og innflytelse på marked, politikk og samfunnsstyring til få. En utvikling mot ulike former for oligarki (fåmannsvelde) og undergraving av demokrati, marked og velferd, og på sikt utarming av felles naturressurser og livsmiljø.

Kanskje tenker jeg – er det slike spørsmål som burde markere skillelinjer ved årets valg. Hvordan balansen mellom offentlig forvaltning og marked skal forvaltes. Etter min forståelse kan ikke balansen mellom offentlig forvaltning og marked ordnes av et marked i «fri flyt.» Velferden vi har klart å bygge, er tuftet på maktbalanse mellom marked og stat, på samarbeid og kamp mellom organiserte arbeidstakere og arbeidsgivere (eller -kjøpere). 

Når balansen tipper (som jeg mener den er i ferd med å gjøre), risikerer vi å miste grep om forholdet mellom velferd og velstand. I vekst og velstandsforståelsen risikerer vi å ødelegge vårt eget natur- og produksjonsgrunnlag og å svekke offentlige velferdstjenester. 

Vi kan også miste råderett over oss selv når vi blir forstått (og forstår oss selv) som varer på et marked. (Samtidig som frimarkedet utbasunerer det som frihet til å velge og bestemme selv).   

Når du og jeg, meningene og handlingene våre blir varer, forstår vi oss snart selv som varer..

Et utviklingstrekk ved markedsvendingen er at hver og en av oss blir å betrakte som varer for omsetning i ulike markeder; utdannings- og kunnskapsmarkeder, informasjons- oppmerksom-hets- og atferds-markeder. I disse markedene selger og omsetter jeg meg selv som vare i konkurranse med andre til høyeste- eller laveste bud. Jeg må selge meg selv. Det blir en del av min selvforståelse så vel som mine oppfatninger og meninger om alminnelig fornuft. Det blir samfunnets rasjonalitet og udiskutable grunnverdi. Det som bare «er som det er» – og som de gamle grekere (og Bourdieu) kalte «doxa.» 

Sterke økonomiske interesser styrer langt på vei utforming av algoritmer, formulering og omsetning i informasjons- medie- og oppmerksomhetsmarkedet. Når de i økende grad synes å styre tidsbruken vår, kunnskaps- og selvforståelsen vår, sluser de oss også inn i ulike former for avhengighet; former for dop drevet av penger. Forfatteren Marques skal en gang ha sagt om det latin-amerikanske svarte narkotikamarkedet at det ikke er dop folk er hekta på, avhengig av. Det er penger.

Informasjonsteknologi gjør det mulig effektivt å overvåke, påvirke og standardisere handlingene våre, valgene våre. Standardisering, overvåking og utvikling mot oligarkier snarere enn demokratier finner vi ikke bare i samfunn med tilnærmet markedsfundamentalisme (autoritær tro på frimarkedet). 

Speilbilder av slike verdier og utvikling finnes i autoritære stater (tidligere og nåværende «kommunist»-stater, teokratier og oligarkier. De kan være like effektive for standardisering, overvåking, for utvikling av oligarkier der få tar seg til rette fordi de kan, der ufrihet rår. (Shoshana Zuboff:  «The age of surveillance capitalism.» Profile books 2019, anbefales for grundigere lesing.)  

Om vi erstattes av algoritmer eller roboter, ikke er salgbare eller billige nok, mister kjøpekraft, blir vi fort uinteressante for markedene og skyves ut, som tapere i en individuell konkurranse vi kanskje ikke visste vi var med i. Som dissidenter i en autoritær stat blir vi farlige for den herskende ideologien. Det er vårt eget ansvar å holde oss inne i markedene, holde oss inne med de som har makt. Ulike markeder. Vi blir fortalt og lært opp til at vi har oss sjøl å takke om vi taper eller feiler. Om vi skyves ut, blir sjuke, kanskje tyr til juks, bedrag, vold – eller går inn i sirkler av rus, gjeld og avhengighet er det vårt valg, vårt eget ansvar og skyld. Vi prøvde ikke hardt nok, manglet drivet til å vinne, få makt – eller følge ordre. 

De som faller helt ut av markedet kan sees på gata med tiggerkopp eller overlatt til veldedighet. De kan sees på anstaltene, i fengslene. De kan iakttas på egne svarte markeder i ulike bransjer, omsetning av dop, sex og vold. Baksida av frimarkedskapitalismen kan være stor ulikhet, mafia og korrupsjon, vold og ufrihet. Baksida av statskapitalisme kan være Gulag, korrupsjon, vold og ufrihet. Oligarkier i ulike samfunn er nok vanligere enn tilnærmede demokratier. 

Maktmisbruk og korrupsjon, ulike former for oligarki og prekariat, kan være felles nedsider ved samfunn drevet av markedsideologi eller ulike former for stats- eller religiøs ideologi. (Med prekariat forstås en underklasse, nærmest slaveklasse -uten materiell eller sosial sikkerhet og velferd. (Flere av Gulf-statene, India, noen Afrikanske stater, Latin-Amerikanske kan ha slikt preg. Men også stater i egen «vestlige verdikrets» kan ha islett – som USA og Storbritannia, deler av EU). 

I noen tiår er vi langsomt drevet inn på en økonomisk vei som peker mot «fri flyt» av penger, individuell konkurranse om vekst og økt forbruk som det vi vil, bør og må. Den «..draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje», er å bli rik. Dette vidunderlige som kan skje er noe vi skal konkurrere om og oppdras til. Det som gir meg verdi er det jeg kan vinne og kjøpe. Frihet er å kunne kjøpe hva jeg vil når jeg vil. En slags pervertering av innholdet i Olav H. Hauges dikt.

Tid, arbeid (og penger) brukt på fellesgoder gjennom skatter og avgifter blir formidlet (og av mange forstått) som innskrenking av min frihet til å delta i kjøpefesten.) FrP er svært tydelige på å formidle dette. 

Vi har både erfaringer og etter hvert nasjonal og internasjonal kunnskap om at små forskjeller, økonomisk og politisk likeverd og maktbalanse gir bedre frihet og goder, tryggere velferd enn markedsfrihet og økonomisk ulikhet. Erfaringene våre er knyttet til utvikling av den «norske modellen» for samspill og samarbeid, produktivitet og fordeling. 

Den store internasjonale (og statistisk baserte) undersøkelsen til Wilkinson og Pickett «The Spirit level» (Allen Lane 2009) viser at god distribusjon av verdiskapingen, relativt små forskjeller mellom folk er knytta til det meste vi setter pris på; god helse og et langt liv, trivsel og trygghet, høyt kunnskaps-nivå, lav kriminalitet osv. Funnene har likhetstrekk med «norsk modell», hva jeg liker å kalle «våre norske verdier.» En liberal rettsstat, rimelig maktbalanse, distribuert velferd – der de alle fleste er med. Nordiske land kommer godt ut i undersøkelsen, har ligget bra «i vater.» Den har tjent oss godt.

Fri flyt, vekstkonkurranse og store økonomiske forskjeller står i motsetning til denne kunnskapen, eller for så vidt enhver tendens til oligarki og maktkonsentrasjon.

Blant norske partier tar FrP avstand fra «norsk modell.» På partiets landsmøte i 2013 utbasunerte lederen, Siv Jensen: «Den norske modellen står i veien for det norske folk!» Det er vel snarere FrP sin politikk som kan «stå i veien for det norske folk…»

Samfunn drevet av markedskonkurranse om vekst og mest penger, knyttet til ideologibasert og teknologidrevet varegjøring av folk enten den er markedskapitalistisk eller statskapitalistisk, kan få utilsiktede utrivelige konsekvenser. Slike kan være «robotisering» og overvåking som total umyndiggjøring. Versjoner av Orwells og Huxleys dystopier om «1984» og «Brave New World» kan være nærmere enn vi liker å tenke på.   

Likeverds- og likevektssamfunnet.

Sammenbruddet i klima og natursamspill som følger denne festen er vond å ta inn over seg for mange. Vi lukker øynene, for flom, klimakaos og insektsdød; fornekter vitenskap og kunnskap.

Kanskje er det her de politiske motsetningene og veivalgene står ved Stortingsvalget:

  • Et verdigrunnlag som innebærer at vi skal kjempe for å sikre fornyelse og vedlikehold av produktive naturressurser, fordele verdiskapingen jevnest mulig, sikre felles goder og rettigheter gjennom skatter, avgifter og framforhandlede felles regler nasjonalt og internasjonalt. Videreutvikle vår produktive «norske modell» som mulig bidrag.

Tilnærmet motsatt:

  • Et verdigrunnlag som innebærer at vi skal slåss for retten til individuelt, nasjonalt og internasjonalt å bruke naturressurser på å vinne konkurransen om å få makt, bli rike, , bruke og ha mest, vokse mest. Et samfunn som skal legge til rette for at konkurransen i ulike markeder skal være friest mulig. Slik at hver og en skal være sin egen lykkes smed, feie for egen dør uten å behøve ta hensyn til nasjonalt eller globalt fellesskap og naturens bærekraft. 

Det første verdisettet eller verdigrunnlaget, vil finne sin vesentlige støtte i rødgrønt regjerings-alternativ, men trolig med tilhengere litt inn i andre partier (bortsett fra FrP). 

Det første verdisettet innebærer andre veivalg enn de vi tar i dag. Et slikt skifte av veivalg, som jeg mener er nødvendig – særlig på litt lengre sikt, finner vi i «rødgrønt» alternativ – først og fremst ved de «unge» partiene Rødt, SV og MDG. Vi finner det dels i Senterpartiet som motstand mot sentraliserende tendenser og ønske om å ta «hele landet i bruk,» vi finner det dels i Arbeiderpartiet med ønske om mindre økonomiske forskjeller, med forankring i fagbevegelse og tydelig rettighetsforankring der «alle skal med.» De to siste partiene vil kanskje først og fremst bidra litt til å bremse farta langs veien vi nå løper, og kan trenge de tre «unge» for faktisk å skifte retning. 

Det andre verdisettet deles i hovedsak av blå regjering ved Høyre og Venstre. (Og kanskje KrF.) Business as ususal. Det finnes nok støttespillere i Arbeiderpartiet, knyttet til markedsteknologiske strukturer som uttrykt i New Public Management, gjennom EU og EØS. Kanskje begynner de å tvile. 

Den mest fritt-flytende (og usjenerte) støtten for individuell egoisme som politisk grunnlag kan man nok finne i FrP: Det beste for alle er at enhver først tenker på seg sjøl. Noen i partiet vil mene at markedsteknologiske strukturer (som i EU) kan begrense friheten til kortsiktig og nytelse og egendyrking – samtidig som de ikke gir nok vern mot innvandring. 

FrP til tross: Min forståelse er at vi ganske trygt kan gå til stemmeurnene og legge hvilken som helst av de utlagte partisedlene i konvolutten uten at samfunnet slik vi kjenner det vil bli endevendt i kommende periode. Det vil nok først skje langsomt og noe seinere – om vi fortsetter langs den politiske veien vi har valgt de siste par periodene. Godt valg!  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


8 + = fjorten