«Sosiale medier» gjør noe med oss, med meg. Det kan være slik for flere enn pensjonisten at det nesten virker umulig å forstå hva de gjør med oss – og hvordan. For ikke å snakke om å kunne undersøke og forstå hvorfor de gjør det de gjør.

Store medie-selskaper synes å gripe fatt i vårt grunnleggende behov for umiddelbart å bli sett og akseptert. De tar i bruk menneskelig forfengelighet, frykt, naivitet og drømmer og bygger opp avhengighets- dopamin- og «lykke-skapende» mønstre. De gjør det med støtte i psykologisk, økonomisk, teknisk og kanskje biokjemisk kunnskap og forskning. 

Atferdsøkonomi er blitt en ansett forskningsgren. Flere økonomiske nobelpriser er utdelt i grenseområdene mellom psykologi og økonomi. Det finnes tydelige tråder til informatikk, utvikling av kunstig intelligens, til muligheter for organisert overvåking og styring av individers oppmerksomhet og handlingsvalg. Slike innsikter omfavnes av politikere og økonomer i ulike utgaver. Av demokrater og autokrater, av idealister og altruister, av egoister, oligarker og kleptokrater. 

Spørsmålene som kobler hva, hvordan og kanskje hvorfor, treffer ømme punkter. Ømme fordi de berører sterkt personlige tanker og ettertanker om hvem jeg er (er blitt) og ønsker være, eller prøver å framstå som. Det berører forståelse av praktiske og tekniske spørsmål der eget inkompetanse-nivå kjennes faretruende nær der jeg famler meg fram blant lysende små skjermer med knapper og apper i forsøk på å følge instruksene og reglene de byr meg. 

Spørsmål om hva, hvordan og kanskje hvorfor kan kjennes avslørende og truende. Slike som ikke bør stilles. Det kjennes som spørsmål jeg ikke skal eller kan rå med sjøl. De skal overlates til en ansiktsløs autoritet og dommer med makt til å plassere meg i en bås, kanskje støte meg ut.    

Om man ikke kan rå seg sjøl – må andre gjøre det. De store medieselskapene, så vel som offentlige instanser står klar til å råde. De gjør det med smil og forsikring om at de bare vil vårt beste, holder oss i hånden. De passer på at vi fortsatt skal ha fremskritt som vekst, velstand og lykke. Passer på at vi ikke stiller for vanskelige spørsmål om frihet og demokrati, økologisk sammenbrudd, strømpriser eller økonomiske konkurranse- og vekstmodeller med sitt intrikate juridiske vern. Passer på at vi slipper å «tenke sjæl,» følger ordre og ellers bare kan slappe av og nyte. 

I mylderet av oppdateringer av personvern-erklæringer (vi tar personvern på alvor!) og ved å klikke på accept av cookies lover selskapsalgoritmene å gi meg bedre brukeropplevelse, velge ut informasjon relevant for meg. De gjør raskt oppmerksom på at andre liker også.. andre du kanskje kjenner…Noen du gjerne vil bli sett av (..og det er nesten alltid det!) Hva tenker du på Jon Frode? Vi bryr oss om deg, om dine minner, sier Facebook, eller altså algoritmene som forer feeden min med mine egne klikk. De bryr seg om mine brukeropplevelser og minner. Uansett hva slags tjenester jeg har benyttet meg av (offentlig eller privat) dukker det umiddelbart opp spørsmål om kundetilfredshet med noen få graderte tall på «liker – eller fornøyd.» Spørsmålene gir oftest liten mening ut over å kunne overvåke om enkelte ansatte kan kobles mot sure kunder, kanskje registrere hvilke kunder som er vrange.  

Algoritmen slik teknikken, psykologien og økonomien har satt opp ulike regnestykker, regner sammen klikk og setter to streker under svar for hva jeg finner relevant eller liker. Så mater de meg med svarene.

Erfaringen min er at for hver oppdatering blir brukeropplevelsen dårligere. Det regner tettere med påtrengende og innsmigrende reklame på de ulike sendeflatene. Alt går dessuten raskere og raskere. En ustødig finger bærer fort galt av sted.

Jeg forsøker å unngå cookies og accept i den grad jeg kan. For hvert klikk oppleves handlings-rommet både smalere og mindre praktisk tilgjengelig. Jeg vikles inn i en kunstig skog av nettsider eller tastevalg om jeg trenger hjelp til snart hva som helst. Enten det er offentlige eller private behov og oppgaver. Hvis jeg får et levende menneske på tråden etter å ha tastet i ring avbrutt av automatstemmer og dårlig musikk – kjennes det som en lettelse og et friskt pust. Særlig om mennesket synes å forsøke og lytte til en frustrert bruker, er gitt arbeidsrom til å bruke et snev av skjønn og alminnelig dømmekraft.  

Nylig er jeg blitt skjøvet ut av den vanlige FB-profilen min og over på META- koblet til en FB-nettside jeg har hatt en stund, Skråblikk fra et pensjonistvindu. Denne siden er koblet opp mot egen blogg – men brukes mest til lenker og diskusjoner kanskje verd å tenke over, være orientert om. 

Kanskje kom jeg uvitende i skade for å trykke på feil knapp da jeg skulle legge ut ei lenke til en kronikk av Jan Kjærstad om tidens håpløse energipolitikk omfavnet av Arbeiderpartiet og Høyre.

Det kom opp en melding: 

«Du har nå byttet til Skråblikk fra et pensjonistvindu som lar deg samhandle som siden og få alt gjort. Bytt tilbake til profilen din når som helst.» I seg selv en håpløs setning. Hva betyr « …lar deg samhandle som siden og få alt gjort.» ??? Under sto også en knapp med påskrift «Lær hvordan man bytter.» 

Raskt oppdaget jeg at alle kontakter på den private FB-profilen min var blitt slettet, så jeg prøvde umiddelbart å bytte tilbake, følge instruksen. Trykket på knappen for å lære og gjøre det riktig.

Det virket ikke. Det virket kul umulig å bytte tilbake til profilen min. Instruksene om «lær hvordan man bytter» førte meg kjapt inn ulike sløyfer, men bidro verken til å bytte, endre profil eller å lære noe annet som kunne virke rimelig. Alt var altså ikke mulig å få gjort. Men det var mulig å klage, klage ble innsendt. Den ble fulgt av en algoritmisk, automatisk forsikring om at jeg ikke fikk svar….

Meta forutsetter visst at jeg forventes å tenke i utålmodige vekst- og konkurransedrevne business- termer, bruke business-logikk. Det gjør jeg ikke. 

Men Skråblikk- sida synes å virke enda, kanskje også bloggen min på nettet. Internett, e-post og mobil virker, noe de både bør og vel må. Det er få av oss som ønsker full isolasjon. Jeg utveksler gjerne erfaringer med «Vi som vokste opp på Gamle Grorud» på ei FB – gruppe. 

Uten fungerende internett, PC og mobil blir man raskt sluset ut av økonomisk, sosial, faglig, politisk og offentlig kommunikasjon.  Da blir man fort ingen. 

FB sin forretningsmodell er å drive overvåkingsbasert reklame av oss som enkeltindivider. (Gjennom bl.a. Meta, Snapchat, Instagram). Nylig er denne virksomheten kjent ulovlig av det Europeiske personvernorganet (EPBD) – og Meta ilagt en milliardbot. Noe som snaut tilsvarer en dags omsetning for selskapet. https://attac.no/2023/01/17/har-facebook-lov-til-a-overvake-deg-nei/ (Et svar på hvorfor kan ligge i genereringen av enorme summer gjennom pengemaskiner – inn i få lommer.)

Finnes det noe lov- eller regelverk som påbyr alle borgere å ha oppdaterte mobiler, PC-er og bredbånd? Vi er jo pålagt å ta i bruk hurtig trådløst overvåkingssystem for strømbruk. Er pålagt å delta i markedsgamblingen med strømproduksjon – så hvorfor ikke?   

Algoritmearkitektene som tilrettelegger maskinene, skjønner verken hva jeg liker eller ønsker. (Algoritmer og maskiner driver ikke med skjønn). 

Arkitektene bryr seg ikke med at jeg misliker å bli ledet i ring tilbake meg sjøl (ved å trigge og forsterke sider ved meg sjøl som jeg kanskje heller ikke er så begeistret for). 

De bryr seg ikke med at det meste jeg skal klikke accept på, er tilnærmet uforståelig. Trolig er det villet. Av noen. Om jeg skulle protestere er jeg i praksis rettsløs. Ennå gjenstår å se om FB og Meta sine høyt betalte advokater klarer å komme ut av den pålagt boten fra EPBD gjennom tilrettelegging av snirklet juristeri.

De bryr seg ikke med at jeg ikke liker å endre innarbeidede rutiner som har funka greit og enkelt med noe totalt uoversiktlig og upraktisk. Om det gjelder private selskaper eller offentlig sektor. Men de bryr seg nok om en arkitektur som krever at du stadig oppdaterer og kjøper ny program- og maskinvare og avtaler; binder deg opp til ulike pengemaskiner. Uten å skulle kunne forstå eller stille spørsmål ved selve arkitekturen og markeds- eller ideologilogikken. 

Logikken har funnet gjenklang i forvirrende (ofte feilslåtte) og svært dyre informasjons-teknologiske omorganiseringer i offentlig sektor. Satt ut på anbud og sårbare for snarveier og konkurser.

NAV eller helsenorge.no sender oss ut i sinnrike omveier i nettskogen, der alminnelige fagfolk med vurderingsskjønn knapt er tilgjengelige, men virker å være redusert til skjemautfyllende funksjonærer. Det kan kjennes (sitert etter Jon Gangdal i KK 18.1. «Som å gå fram og tilbake over bekken etter vann så mange ganger, at den er tørket inn (les: over fristen) når vi endelig finner riktig sted.» Det kan bli dyrt for alle på mange måter.  

Vidunderlige nye verden?

Jeg kjenner meg fort som en idiot. En idiot var i demokratiets vugge, det gamle Hellas, en ordinær innbygger uten særlige yrkeskunnskaper eller kompetanse. En som ikke var interessert i politikk. Etter hvert betegnet ordet en uvitende og ikke-skolert person. I moderne tid, med måling og kategorisering av mennesker gjennom intelligenstester (måling av IQ), ble det en betegnelse for folk som skåret under 60-70 % av gjennomsnittet på slike målinger. Slike som ikke kunne rå seg sjøl. Som man (les: de med definisjonsmakt) egentlig kunne overse når de var plassert som a-b-c- men særlig d-mennesker. Slike det synes å bli flere av i matkøer og på NAV-kontorer. Mens a-menneskene blir stadig færre og rikere – om enn fanget i samme logikk. 

Målingene, kategoriene med sine telleskritt, sin automatikk er tett knyttet til resultatkrav, konkurranse om vekst og avkastning (større tall ut enn inn). Forutsigbarheten og standardiseringen av kundenes (elevenes, pasientenes, arbeidernes osv.) oppmerksomhet og handlinger gjennom telling og måling er perfekt for å kunne styre, sammenlikne og omsette varer, aksjer og folk i et marked. Til å skape pengemaskiner så vel som  overvåking i ideologiske markeder. Tall kan kastes inn i møteplasser for veddemål og auksjoner i finansverdenens spillebuler. Vi sluses inn i veddemål om- og bud på hvordan strømprisen, lakseprisen eller prisen på medisiner og utdannings- og reisetilbud eller bolig blir. Hei hvor det går! For noen. 

Det skremmer meg å se hvor standardiserte og like en del ungdommer opptrer og er. Som styla tvillinger eller flerlinger på autopilot omgitt av skjermer, «influensere» og dop av ulikt slag.        

Det er åpenbart mulig å la seg beruse og fange i speilflatenes skinn bygget over kalkyler og algoritmer. Numne vennes vi til at livets mening er å konkurrere om å vinne, vokse mest og raskest, nyte og ha mest, kunne nyte eget speilbilde. Lykken er alltid bare et tastetrykk unna. Det er knuste speil også.

Vi kan miste evnen til å undres og forstå. I siste instans kanskje en utvikling der vi til slutt mister oss sjøl, isolert i ulike, men koblede bobler og speilkabinetter som programmerte chatbots – redusert til ingen. 

Det plager meg å bli behandlet som en idiot, både i den opprinnelige betydningen og i den moderne formen som gjør oss til omsettelige, standardiserte og umælende varer i et marked.    

I romjula leste jeg to bøker parallelt. Den første en julegave: Lena Lindgrens svært gode essay om medienes ekkokamre og rå oppmerksomhetskapitalisme i lys av den gamle greske myten om Narcissus og Ekko. Hun minner oss om at det er noen som utvikler speilflater og algoritmer, som tjener på at vi trykker på accept, som venner oss til hodeløst å like det og ønske det.   

Den andre var en gammel pocketbok lest for snart 40 år siden: Aldous Huxleys «Brave New World.» Den gamle dystopien fra 1932 (min utgave er fra 1963), virket skremmende aktuell og nær – i slekt med Lindgrens «Ekko.» Ved biologisk og psykologisk betinging (kondisjonering) dyrkes de ulike mennesketypene fra a-d (eller fra alfa til epsilon) fram i svære fabrikker, styrt av et lite «verdensråd.» Et autokrati. (Tilløp til autokratier og svekking av tilnærmede demokratier finnes i de fleste land og verdensdeler. Fra Russland til USA – gjennom Europa, Midt-Østen, Asia og Afrika. Også i samfunn nær oss.)

Et blikk på Huxleys tekst: 

Fra en omvisning på en fabrikken der individer «kondisjoneres» – altså flaskes opp til ulike plasser i hierarkiet, fra alfa – til epsilon-mennesker, redegjør direktøren: «Og det» innskjøt direktøren i sitat-tone..»..er hemmeligheten ved lykke og dugelighet – å like det du er nødt til å gjøre. All kondisjonering tar sikte på det, å folk til å like sin nødvendige sosiale bestemmelse.» (s.19)… «Vi kondisjonerer massene til å hate landsbygda,» sluttet direktøren. «Men på samme tid kondisjonerer vi dem til å like all slags landlig sport, samtidig som vi passer på at all slik sport skal drives med dyre apparater.»…»Tenk hvor tåpelig det var å la folk drive på med de mest innviklede spill uten å gjøre noe for å øke forbruket. Det er galskap.» (s. 24ff)

Mot slutten av boka (kap 16) utspilles samtaler mellom «alfa»- forskerne Bernhard Marx og Helmholtz Watson, den ukondisjonerte «villmannen» John fra bygda – samt verdenslederen Mustapha Mond. Han er en vitenskapsutdannet ideolog som i sin tid fikk valget mellom fortsatt «fri forskning» på en isolert øy – eller å bli medlem av «Verdensledernes råd». Han valgte makten. 

De to forskerne, en «hypnopediker» og en «følelsesingeniør» er gjennom boka kommet i tvil om det de gjør. De lager slagord og stimuli for folks nytelse, forbruk og neddoping, men får en økende følelse av at dette ikke gir mening Det er ingen ting under overflatene. Man holder kunst, kultur og vitenskap, tanker og drømmer, følelser og smerte i standardisert sjakk for å bevare et stabilt, forutsigbart og «lykkelig» samfunn styrt av en liten gruppe.

Mustapha Mond: «Det er ikke bare så at kunst er uforenlig med lykke, det er vitenskapen også. Vitenskapen og forskningen er farlige saker, vi må holde dem meget omhyggelig bundet og kneblet.»

«Hva for noe?» sa Helmholtz forbauset. «Men vi sier jo støtt at vitenskap og forskning er alt. Det er en hypnopedisk banalitet.» «Tre ganger i uken mellom tretten og sytten år,» innskjøt Bernard. «Og hva med all forskningspropagandaen vi driver på skolen?»

«Ja,, men hva slags forskning?» spurte Mustapha Mond sarkastisk……Jeg interesserer meg for sannheten, jeg liker forskning. Men sannheten innebærer en trusel, forskningen er en offentlig fare….Derfor er det at vi så omhyggelig begrenser området for den fri forskning- derfor var det på at jeg på et hengende hår ble sendt til en øy. Vi tillater ikke forskningen å arbeide med annet enn øyeblikkets mest aktuelle problemer. …Det er pussig å lese hvordan folk på Vår Fords tid kunne skrive om forskningen og fremskrittet. …Kunnskap var det høyeste gode, sannhet den høyeste verdi….Sant nok, oppfatningen begynte å forandre seg allerede den gangen. Vår Ford selv gjorde meget for det, for å flytte vekten fra sannhet og skjønnhet over på velvære og komfort….»

Det er ikke første gangen jeg skriver om slikt. Har spredte forsøk gjennom mange år. Kan velge meg en gammel artikkel som eksempel, lagt ut på bloggen. http://jonfrode.no/markedssprak-fri-konkurranse-og-avmakt/ Et slags varslingsforsøk som ikke virker mindre aktuelt over 20 år seinere. Dystopien til Aldous Huxley synes å ha kommet atskillig nærmere nå.