Valget nærmer seg. Trolig er det omtrent 20% av velgerne som ikke helt har bestemt seg for hva de vil stemme. Bestefar er nesten en av dem. Andelen hjemmesittere ved valget vil sikkert også ligge på rundt 20%, men bestefar tror ikke han blir en av dem. Mange av oss virrer litt rundt i det politiske landskapet, eller kanskje bare i deler av det.
Dagens forsøksvise bidrag til retning i virvaret er inspirert av et par formiddagslesninger via nett forleden. Den første, en morsom twitterlenke fra barnas gamle naturfaglærer Steineger om virrevandring. Den andre en kronikk i Klassekampen der nye allianser kan bære løfte om nødvendig skifte av politisk, økonomisk retning: Den Norske Kirke sammen med LOs største fagforbund, Fagforbundet og Norsk Tjenestemannslag, Natur og Ungdom samt bekymrede naturvitere.

Nå er ikke virrevandring et begrep myntet på forvirra velgere som surrer rundt. Det er visst et alvorlig fysisk begrep knytta til statistiske beregninger og snedige modeller innenfor fysikk, biologi,økonomi og allslags. Bestefar, som er mer nysgjerrig enn skolert i forhold til naturvitenskap, synes det er et morsomt ord, og bruker gjerne litt formiddag til å leite og leike.
I fysikken snakker man visst om bitte små partikler, atomer og molekyler og sånt som beveger seg aldeles tilfeldig og uforutsigbart. Men ikke helt uforutsigbart altså. Sånne små partikler som finnes i og vel dels utgjør væsker og gass, dytter borti hverandre. Du veit ikke når og hvor dyttene kommer, men veit likevel at de kommer. Og denne dyttinga bidrar til ulike prosesser som i noen grad kan forutsies om nye partikler kommer til, når registrerte dytt blir mange nok. De som har forstand på sånt kan visst modellere prosessene matematisk, enten det gjelder popping av popkorn, global oppvarming, hvordan hanmyggen får ferten av en hunmygg å ha seg med, en snegle finner veien til noe spiselig, eller sannsynligheten for at økonomien går i stå. Om sannsynligheten for plutselige store ulykker og avvik fra statistikkens normalfordeling som kan medføre at forsikringsselskapene går konk, eller at bolig- og finansboblene sprekker og aksjemarked raser. Sånne avvik fra normalen betegner visst statistikerne som «tykke haler» på normalfordelingskurven.

Noen av disse prosessene er selvsagt veldig kompliserte. Stokastiske kaller man visst sånne blandinger av tilfeldighet og forutsigbarhet. Orden og kaos. Altså sånn at man ikke kan forutsi akkurat når det enkelte popkornet popper, men være nokså sikker på når alle er ferdig etter at omtrent halvparten har poppa. At man ikke kan forutsi akkurat når bolig- eller finansboblene sprekker, men kan være ganske (u)trygge på at de gjør det når lån hoper seg opp og betalingsevne svikter. At man ikke kan forutsi akkurat når det økologiske sammenbruddet kommer, eller hvor. Men at signalene etterhvert er mange nok til å sannsynliggjøre større katastrofer og sammenbrudd i barnebarnas levetid om vi fortsetter med «business as usual.»

Fram til valget virrer vi mer eller mindre rundt som velgere. Vi beveger oss ikke helt tilfeldig, men dels nokså usikkert fram mot stemmeurnen. Litt som en sånn liten partikkel som snart blir dytta hit og dit, som tiltrekkes av dufter, lyd og bilder, fagre løfter og fett flesk, alt etter hva slags mottakerapparat vi er utstyrt med og hvordan vi har peila det inn. Det finnes visst matematikere som har forsøkt å modellere virrevandringen fra partikkelens synspunkt. Partikkelen som blir dytta og dytter. Som gjennom samvirke med andre partikler kan få nye sammenhenger til å oppstå, en helhet som vanskelig kan forklares ut fra egenskaper i den enkelte partikkel, men gjennom relasjoner.

Bestefar forsøker å forestille seg at han er en partikkel på en slags virrevandring mot valget, og hva han dyttes og dytter mot. Han kjenner seg vel ikke som en mygg eller snegle som blindt følger luktmolekyler som fanges opp. Ikke helt. Han hører med til en art som tror seg å kunne bruke sunn fornuft, tenke rasjonelt rundt valgene og bevegelsene vi foretar oss på andre måter enn mygg og snegler. Kanskje gjør vi det for lite. Kanskje vi egentlig er blitt nokså dårlige til å vurdere hva slags rasjonalitet vi holder oss med. Har den kanskje nokså lite med sunn fornuft å gjøre?

Bestefar kjenner sterkt at politikerne fra nesten alle partiene, men særlig fra de tre største, dytter i samme retning. Det er ikke forskjellene som er mest slående. Det virker som om politikerne (og deres presteskap økonomene), beveger seg systematisk etter en bestemt lukt, beveger seg etter gitt liturgi: Lukta av olje, av vekst, flere poeng, mer avkastning. Blikket stivt festet mot taktfast marsj i samme retning under et slags felles motto som ingen flagger, men som kanskje kan formuleres omtrent sånn: «Pass på veksten, pass på takten, takt og vekst skal gi oss makten, vekst og takt er fremtidspakten.» Vekst, takt og makt som krever tilnærmet liturgiske knebøyninger gjennom planlegging, omorganisering og finmåling i forhold til økonomisk produktivitets- og resultatvekst. Alt vi driver med, om det så er helse eller utdanning, må forstås som omsettelige varer i et marked. Målført i New Public Managements nytale. Eller som dagens versjon av kirkelatin som var uforståelig for folk flest.

Det snakkes lite om denne STORE koalisjonen i norsk politikk før valget.
De tre store partiene, altså Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet (og med småpartiene mer eller mindre motvillig på slep) synes alle å formulere samme overordnede politiske problemstilling og mål:
Hva er det som tjener økonomien og velfungerende markeder best? Statens institusjoner (helse, utdanning, transport osv), det representative demokratiet, omformes og reduseres til hjelpestrukturer for økonomisk verdiskaping, lønnsomhet og internasjonal konkurranseevne. (Denne beskrivelsen av de nye samfunnsmålene har bestefar stjålet fra den internasjonalt anerkjente forskeren professor Johan P. Olsen).
Økonomisk vekst som grunnleggende mål er like tøvete som å tro at det er mulig å blåse en ballong i det uendelige uten at den sprekker, tenker bestefar. Som å tro at du kan spise og drikke mer og mer uten å sprekke. Som å tro at du bare kan puste inn – eller bare ut. Som å tro at framskritt og vekst er det samme. En stilltiende ideologisk pakt som forutsetter at produksjon, forbruk og økonomi kan vokse kontinuerlig på jordklode som ikke vokser. Bestefar synes det er nokså dumt å organisere og tilrettelegge all virksomhet i samfunnet for konkurranse om å få størst mulig økonomisk omsetning og avkastning, størst mulig kake. Det rimer ikke med rasjonell tenkning eller sunn fornuft.

Det er rart å lese regjeringens perspektivmelding. Der presenteres en formodet dobling av verdiskaping, og forbruk i OECD – området, en syvdobling i Kina og India de neste 30-40 år. Stabil økonomisk vekst tenkes også for Norges del, og drøftes med fortsatt oljesatsing som gitt. I 2030 regner man med like stor grunnrente fra oljeutvinning som i år 2000.
Innretningen av økonomien sees helt løsrevet fra bærekraftig miljøutvikling. Man tar en dobling (eller syvdobling) av økonomien for et gitt, uproblematisk mål. Man gjør det fra en posisjon der vi nasjonalt stort sett har klatret opp på den internasjonale vekst- velferds- og også fordelingstoppen. (OECD indikatorer for livskvalitet, fig.5.12 og Gini-indeksen for inntekt og ulikhet fig. 5.1 i meldingen). Man legger opp til vekst fra denne posisjonen, til å ta Norge videre i samme spor. Det likner veldig på en planlagt katastrofe. Hvor tar de det fra? Fra Finansdepartement og SSB-økonomer?
Finansdepartementet har hatt en ekspertgruppe i sving med å utrede «Katastrofer og irreversible virkninger.» (NoU 2012:16.) En slags økonomisk tenketank. Bestefar har forsøkt å forstå hva utrederne skriver om kost-nyttebetraktninger i forhold til noe de egentlig ikke tror kommer til å skje, men som man nok aner er på vei likevel. Et par løsrevne sitater fra utredningen kan illustrere hvorfor bestefar klør seg i hodet mens han leser. (Fra kap.8):
«Den globale oppvarmingen er en menneskapt prosess med irreversible virkninger som kan vise seg å bli katastrofale.» I argumentasjonen understrekes kan, mens det siteres fra eksperter som sier at økonomifaget «er så og si taust i møte med behovet for å analysere beslutninger som involverer et virkelig katastrofalt utfall med svært lav sannsynlighet en gang i fremtiden.»
Det registreres altså et slags behov her – fordi det kan tenkes at beslutninger (og de er gjerne politiske?) kan innebære irreversible virkninger. Katastrofer altså.
Men ekspertene trøster oss med at fornuften bør råde, også når man er usikre: «…irreversible beslutninger under ufullstendig informasjon bør være rasjonelle.» Formodentlig den rasjonaliteten som ivaretar økonomiske verdier og vekst.
Det var nok verken i utvalgets mandat eller mulige forestillingsverden at økonomi- og veksttenkning, slik vi kjenner den, kan ha noe med økt sannsynlighet for global klimakatastrofe å gjøre.

En ny allianse av kirke og fagbevegelse er verd å merke seg, synes bestefar. Innenfor rammen av Klimavalg 2013. Hør hva de sier:
Vi må omstille Norge, tenke nytt. Det dreier seg om etisk bevissthet, om å ta vare på skaperverket. Om å gjøre det ved å utvikle grønne arbeidsplasser istedenfor fossile. Om å sette nye bevegelser i sving, knytte nye forbindelser, skape nye relasjoner. Om å muliggjøre andre politiske hovedspørsmål, på sikt kanskje en annerledes rasjonalitet. Det kan være makt både i de foldede hender og de knyttede never.

Valget nærmer seg. Landsmøtene er igang. Klimavalg 2013 har fått over 60 medlemsorganisasjoner. Sist er også Norges Bonde- og småbrukarlag kommet med. Det begynner å likne en folkebevegelse.
Når de to store LO – forbundene knytter nevene kan det bli vanskelig for Arbeiderpartiet ikke å lytte. Når kristenfolket folder sine hender, forsikringsbransje og næringsliv, landbruk, begynner å forstå at fossil energisatsing kan bli et flerdobbelt tapsprosjekt, kan kanskje også borgerlige partier vurdere å tenke seg om.
I første omgang dreier det seg om kontrollert nedtrapping av oljevirksomheten istedenfor å jage rundt etter den siste olje. Ta grep for å la olja bli liggende. Det partiet som skal ha bestefars stemme må være tydelige på at de vil ta slikt grep i kommende stortingsperiode.