I disse livsomformende VM-dager, foreslår sportsanker Saltvedt i NRK en vri på grunnsetningen i Descartes sitt filosofiske system: «Cogito ergo sum.» «Jeg tenker, altså er jeg.» Det var det eneste filosofen var sikker på etter å ha tvilt mye.

Saltvedts latinske vri er: «remigo ergo sum.» «Jeg ror altså er jeg.» Morsomt. Oldefar tvilte, prøvde å vri videre: «Remigamus ergo sumus.» «Vi ror, altså er vi.» En vri med felleskap som grunntanke: Det er laget og lagspillet det handler om, formodentlig i Solbakkens ånd.

Datteren mente at fellesskap og individualitet ikke er motsetninger i det store bildet: Burde vi ta nok en vri på setningen, da formulert som: «Remigamus ergo sum?»  «Vi ror, altså er jeg?»

Latin er ikke oldefars hjemmebane, Vibeke Roggen var ikke tilgjengelig, men KI ble spurt: Kunne «vi» erstatte det første «jeg» i Descartes sin ene setning på riktig vis? KI fant visst ingen gyldig latinsk grammatikalsk kobling, men kommenterte forsøket på å snu Descartes sin grunnsetning: «Dette er en interessant vri som kan tolkes filosofisk i retning av at eksistensen vår bekreftes ikke bare av individet, men gjennom den kollektive samhandlingen og tenkningen vår.»

Det kan man jo grunne litt på.

Oldefar er rimelig sikker på at rein egeninteresse, egoisme blir feil i det store bildet: «først meg sjøl og så meg sjøl og så min neste hvis det til fordel for meg sjøl.» Da blir ikke liv laga for noen. En knusende dom på fotballøkka i Groruddalen var å bli kalt «egospeller.»

Ingen er, får til noe eller overlever bare for seg sjøl og egen vinning. Fellesskapet er nødvendig for at den enkelte kan være. Den enkelte er nok ikke like nødvendig for fellesskapet, selv om vi individuelt kan gjøre stor forskjell både på godt og vondt. Men ingen motsetning.     

Solbakken og laget har vist at det er mulig å gi ro og rom for å tenke sjøl og sammen. Spille hverandre gode når det gjelder og bidra til å bli et større «vi»: Remigamus ergo sumus» 

Innlegg trykket på Klassekampens debattside 7-7-26.