Dagens kronikk (7.3.) i Aftenposten av NOVA-forsker Svein Olav Daatland er en interessevekkende omtale av en dagsfersk forskningsrapport om familie, velferdsstat og aldring av befolkningen. Kronikken, som sammenfatter rapporten i syv råd om bærekraftig omsorg, treffer meg hjemme akkurat nå.

Den treffer oss vel dobbelt hjemme. Hos oss er både aldring, velferd og oppvekst nært til stede. Vi er selv relativt nyslåtte pensjonister, samtidig som generasjonen over oss fortsatt finnes, med økende omsorgsbehov og i ferd med å gå ut av livet. Generasjonene under oss har tette og spennende løp knyttet til oppvekst, utdanning, karriere, samliv – inn i og midt i livet.

Vi er privilegerte – også i dobbel forstand, minst. Vi nyter godt av velferdssamfunnet og en pensjon det går an å leve av. Vi er velsignet med ulike interesser, en mangfoldig familie, fag, politikk og kultur i brei forstand som vi gjerne vil følge opp så lenge helsa holder fysisk og mentalt. Det er også et privilegium å kunne strekke seg litt, bidra litt i ulike retninger når det trengs. Med rimelig hjelp fra velferdssamfunnets helsevesen, har vi allerede for egen del erfart at det er god (ikke alltid uproblematisk) hjelp å få for fysisk vedlikehold og rehabilitering, til fortsatt å være oppegående. Daatlands første råd er å ta demografien med fatning, det andre å tro at det nytter. Egen erfaring gir støtte – det kan nytte – både for oss selv, og muliggjøre våre bidrag overfor andre.

Det tredje rådet er knyttet til å utvikle alternativer til sykehjem, utsette langtidsopphold i sykehjem. Også dette tiltredes.  Den ene av våre gamle mødre bodde hjemme – med tiltakende hjelp, til det hele ble for komplisert, og hun fikk de siste månedene på sykehjem med god omsorg – og enkelte forhold som manet til ettertanke.  Vår siste i eldste generasjon ønsker selv å bo hjemme så lenge som overhodet mulig.

I disse dager er vi i samspill med bydelen om tilrettelegging for hjelp slik at hun fortsatt kan bo hjemme. Og det er dette fjerde (og dels det sjette og syvende) råd dreier seg om – å bygge allianser mellom familien og nærmiljøet/ kommunen, i vår situasjon bydelen.  (Det sjette handler om å lytte til folkemeningen, som ønsker å kunne kombinere omsorg og yrke, at velferdstjenester er å foretrekke. Det syvende rådet dreier seg om å sette pris på personalet som gjør jobben, gjøre dem i stand til det. Og at det er gjensidig: Familie og velferdstjenester er avhengig av hverandre).

Foreløpig, i vår bydel, ser det lovende ut, selv om vi ser utfordringer. Utfordringene kan ligge på alle kanter. Familier er ikke nødvendigvis enkle å ha med å gjøre, ikke for seg selv heller. Vi har alle våre hangups og idiosynkrasier, individuelt og som grupper. Når barn, barnebarn og andre møtes om vanskelige omsorgsbehov, organisering og ansvar, bortgang, arv osv. kan gammel historie, uløste knuter, misforståelser, savn og usikkerhet bli vanskelig å håndtere.  Det er heller ikke alle nærmiljøer, eller for den saks skyld familier, som har særlig tilgang til nettverk, felleskap og naboer som kan bidra til selvhjelp. Ressurser er ikke likt eller rettferdig fordelt. Familiene kan ikke vente at velferdstjenestene skal rydde opp i alt slikt – men som familie bør vi legge godviljen til, være litt fleksible.  

Samtidig må omsorgstjenestene forholde seg til familiesærheter på et vis. Også her må det tilrettelegges for en viss fleksibilitet, det må gis rom for utøvelse av profesjonelt skjønn.   Noe som også krever en viss kompetanse, øvelse og evne til samspill. Det aner meg også at den interne organiseringen av omsorgstjenestene kan by på utfordringer i forhold til dette.  I møtene med omsorgstjenestene i denne omgang, har vi i hovedsak både møtt velvilje og forståelse av behov for fleksibilitet. Det er en god start.

Samtidig aner vi kanskje organisatoriske og logistiske, så vel som logiske utfordringer.  Her savner jeg kanskje et råd blant de syv.  Et råd som er knyttet mot intern organisering av tjenestene, økonomi og regelverk. Eller kanskje det finnes i rapporten som jeg jo ikke har lest.

Omsorg – er et begrep som fører tanken hen mot å ”hjelpe, ta seg av, sørge for, ha omtanke.”  Omtanke for hele mennesker, ikke bare en arm og en tarm.  I den kommunale terminologien er omsorgen organisatorisk delt i en ”Bestillerenhet/kontor” og en ”Utførerenhet”, slik jeg har forstått det. Bestillerkontoret møter i praksis sønn, datter og dels den som trenger omsorg. Med utgangspunkt i samtaler utreder og treffer de et vedtak som utgangspunkt for å få utført ønskede tjenester – og sender bestilling til utførerenheten, også kalt ”Hjemmetjenesten”.  Her jobber de som faktisk utfører tjenestene, vasker, medisinerer osv. Disse synes igjen organisert i to underavdelinger kalt ”praktisk bistand” og ”hjemmesykepleie.”  Det er først og fremst ”utførerne” som møter den omsorgstrengende. 

For vår eldste som trenger hjelp, og oss som familie er det litt vanskelig å sortere dette.  Vi ser at hjelpen i hovedsak er av praktisk art, foreløpig med enkel og praktisk hjelp til mat, hygiene og medisinering. Ikke noe som krever medisinsk kunnskap. (Vår eldste har administrert det meste av dette selv inntil nylig). For oss ser det ut som en (foreløpig) relativt enkel og sammenhengende omsorgsoppgave snarere enn atskilte oppgavebiter. Nå som hun står på kanten til nytt omsorgsregime, er vår eldste opptatt av at hun kan kjenne igjen folk (ikke alltid møte nye mennesker), at det er rom for å snakke litt sammen, bli ørlite kjent, litt mellommenneskelighet. Det siste er kanskje nødvendig for at de som kommer kan få gjort en god jobb også? Selvsagt er hun også opptatt av at medisinering og hygiene og mat holder tilfredsstillende kvalitet.

Allerede kjennes det litt underlig at de foreløpig enkle oppgavene synes å måtte organiseres fra to ulike utførerenheter.  Fra andre områder som vi kjenner bedre, aner vi at det kan henge sammen med bestillings- konkurranse- og økonomi og regnskapssystemer samt regelverk. Kanskje systemer av liknende type som vi møter i skolen.  Systemer som for eksempel gjør det vanskelig å se personaltilsetting i skole og SFO i sammenheng – kunne få til ansettelser i hele stillinger. Som gjør at skolen må forholde seg til evige runddanser med konkurranseutsettinger og prispressing på alle slags tjenester fra binders til PC – er. Regnskapssystemer som synes å gjøre sjukehus til produksjonsbedrifter og underskuddsforetak med like mye blikk for bunnlinje, liggedøgn og inntektsbringende diagnoser som helse i videre forstand.  Systemer som risikerer å sette like mye fokus på kontroll- og regnskapssystemer som på faglig arbeid og å bli blinde for mulige problematiske sammenhenger mellom økonomi og faglighet.

Kanskje er dette bare egne idiosynkrasier og fordommer mot samfunnets alminnelige varegjøring. Jeg kan snu det, og sette opp en hypotese med positivt fortegn før vurderingen av nytt omsorgsregime. Legge velviljen til.  Hypotesen tilser at i tråd med positive erfaringer så langt, vil jeg anta at organiseringen og tilretteleggingen av omsorgen overordnet vil være fleksibel og ivaretakende, gi rom for mellommenneskelighet og kvalitativt godt stell. At økonomi- og regnskapssystemer og regelverk er ikke noe hinder for dette.