Snart legger jeg stemmen min i valgurna. Når jeg avgir stemme, er det med ønske om veivalg som kan være farbare også tre-fire generasjoner framover. Den veien vi kjører på nå ser ikke sånn ut. Vi må ikke bare skifte fil, men retning.
Når jeg skal stemme er jeg ikke særlig opptatt av enkeltsaker som kan gnage og irritere i øyeblikket, eller hva jeg selv kan «tjene på» umiddelbart. Bomringer, kjøtt, vindkraft, el-bil, formueskatt. Om jeg blir opptatt av enkeltsaker er det hvis de ser ut som små steg i et større bilde
Det større bildet kan være satt sammen av verdier, rettigheter og mulighetsbetingelser som henger sammen for meg. Som jeg forsøker å få til å henge sammen ved å lene tanken mot erfaringer gjennom et langt liv – og samtidig retter blikket framover – med sideblikk til aktuell debatt, til hvilke blindveier vi bør unngå når vi skal velge.
I denne bloggen legger jeg ut tanker rundt valget. Gjennom sommeren har jeg puslet rundt tanker og skriving om erfaringer og veivalg, er blitt opptatt av verdier, av hva vi – og jeg tillegger verdi. Mest som ettertanker. Kanskje legger jeg ut noen av tekstene siden.
I teksten oppsummerer jeg noen av de verdiene jeg finner viktige når stemme skal gis.
Som hjelp etter å ha oppsummert, tar jeg en runde med NRK sin «Valgomat.» Ser litt på hvordan egne verdier passer med spørsmål og svar gitt i NRK sin spørreundersøkelse. Jeg tar den i bruk litt fordi jeg tror det er en god del som bruker denne spørreundersøkelsen, eller testen, som veileder fram mot valglokalet.
Verdier som er viktige når jeg skal avgi stemme (altså uavhengig av Valgomat-spørsmål):
- Natur og klima. En grunnleggende betingelse for alt vi driver med er at vi klarer å forvalte og ivareta den felles naturen vi alle er del av, slik at liv kan gå rundt, være produktivt og fornybart også for dem som kommer etter oss. (Grunnlovens §112). Uten en produktiv og fornybar jord blir alt annet meningsløst.
Blindvei: En åpenbar politisk umulighet må være å styre mot å overskride naturens tåleevne. All tilgjengelig kunnskap tilsier at vi befinner oss på en slik vei – og samtidig øker farten.
- Likeverd og rettigheter. Gitt at vi klarer å ta vare på den ene jorda vi har, er grunnleggende verdier: At vi har ytrings- og organisasjonsfrihet, muligheter for medbestemmelse. At vi har rett til helse, arbeid og bolig. At vi har rett til å kunne være informert, utvikle, etter-prøve og dele kunnskap. At alle har disse rettighetene uansett tro, kjønn, legning eller etnisitet, familiebakgrunn. Rett til å være forskjellige men likeverdige.
Blindveier: Når grupper nektes disse rettighetene; defineres som utafor, eller om grupper som nekter andre rettighetene får avgjørende makt. (Hitler ble valgt…)
- Likhet for loven, rettsstaten. At vi har et samfunn der borgerne deler plikter og rettigheter, har rettsvern (også knyttet til eiendomsrett selv om eiendomsretten må begrenses). Rettigheter og plikter balanseres gjennom rettsregler som er offentlig forvaltet. Reglene inngår i samfunnets maktbalanse mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Vår rettsstat er en nokså egalitær, dels liberal innretning som vi bør verne om. Utviklingen av rettsstaten er, og bør være under stadig diskusjon og etterprøving.
Blindveier: Svekking av maktbalanse ved å favorisere grupper når regler utformes, informasjon deles, problemstillinger defineres og beslutninger tas. Svekking av muligheter til diskusjon og etterprøving.
- Relativ økonomisk likhet. Likeverd, kanskje også likhet for loven i en rettsstat, betyr at vi bør ha et samfunn som ikke skaper for store økonomiske forskjeller mellom folk. Økonomiske forskjeller skal ikke kunne omsettes i politisk makt eller som utpressing av andre. (Gjøre andre mennesker til mål for egen vinning).
Blindveier vil være å tillate noen å vokse, definere eller forvalte fellesressurser, goder og makt på bekostning av andre.
- Norsk modell. Norge er en rik nasjon, forstått som rik på naturressurser og forvalter av økonomisk kapital, penger – i internasjonal målestokk. Vi har et velferdssamfunn der fellesgodene er bedre sikret og tilgjengelige enn i de fleste land. Der rettigheter forvaltes av rimelig solide offentlige institusjoner. Politisk og økonomisk makt er tilnærmet balansert. Det er slikt som kan sammenfattes i «norsk modell.» En modell som har tjent oss godt, og som vi bør ta vare på og videreutvikle. Denne modellen kan forstås som en praktisk utmynting av de foregående verdipunktene. Punkter som skal gjøre det mulig å ta vare på oss selv og hverandre – som antydet i den «gyldne regel.»
Blindveier vil innebære at det som gis verdi i modellen domineres av endimensjonalitet ideologisk eller økonomisk. Mest aktuelt nå: At det som gis verdi bare er det som kan måles i penger.
- Velferd knyttet til rettigheter for alle, er verd å forsvare som en grunnleggende verdi.
- Velstand – som forsvar av velstandsprivilegier, økonomisk vekst og pengemakt er noe annet enn velferd. Det er knapt noen grunnleggende rettighet.
Mange av oss har privilegert velstand. Det er en velstand vi ikke kan bruke som mal for «folk flest», den er ikke lett å forsvare. Det ville bli svært ugreit om «alle skulle gjøre som jeg gjør» knyttet til velstand, i alle fall internasjonalt eller globalt. Grensene for egen privilegert velstand kan bli et av de mest konfliktfylte og vanskelige temaene i åra – og for generasjonene som kommer. Veivalgene vi må gjøre for framtida forutsetter trolig at vi tenker helt nytt om hvordan vi skal forstå økonomi, gjøre opp våre regnskaper.
Kanskje er det her de politiske motsetningene og veivalgene står ved Stortingsvalget:
- Et verdigrunnlag som innebærer at vi skal kjempe for å sikre fornyelse og vedlikehold av produktive naturressurser, fordele verdiskapingen jevnest mulig, sikre felles goder og rettigheter gjennom skatter, avgifter og framforhandlede felles regler nasjonalt og internasjonalt. Lete etter bedre økonomiske modeller og forståelse for å forvalte et velferdssamfunn. Videreutvikle vår produktive «norske modell» som mulig bidrag.
Tilnærmet motsatt:
- Et verdigrunnlag som innebærer at vi vi skal kjempe for rett (og frihet) til individuelt, nasjonalt og internasjonalt å bruke naturressurser på å vinne konkurranser: Om å bli rike, bruke og ha mest, vokse mest. Et samfunn med velstand som mål. Et samfunn som legger til rette for at konkurransen i ulike markeder skal være friest mulig. Slik at hver og en skal være sin egen lykkes smed, feie for egen dør uten å behøve ta hensyn til lokalt, nasjonalt eller globalt fellesskap og bærekraft.
Partiene og verdiene.
Vi har ni partier som har vært, er over eller i nærheten av sperregrensen på 4%. NRK sin partioversikt gir blikk på partiprogrammene for disse ni i forhold til en del enkeltsaker. «Valgomaten» er et spørreskjema eller test som skal «hjelpe oss» til å finne partiet vi er mest enig i med ut fra sakene.
NRK sin oversikt rammes inn av ni små fargede sirkler som kan antas å representere skiller langs en skala. Fargeskalaen går fra venstre, mørkt rødt – mot høyre til mørkt blått. Ytterpunktene, eller ekstremene er representert ved Rødt og FrP. Fargeskalaen kan gi assosiasjoner til historie, aktuell debatt, temperatur og fargeblanding rundt ulike saksforhold. Fargen på NRK sin skala er ikke nødvendigvis selvsagt.
Mot høyre av skalaen antar vi borgerlig, blå regjering. Mot venstre antar vi rødgrønt regjerings-skifte. På midten finner av skalaen finner vi fargen gul, jeg antar som symbol for KrF.
Gult er en primærfarge. Den kan bidra til alle slags farger, men kan ikke selv blandes av andre farger. Gult kan i mytologi forbindes med egenskaper som makt og guddom – men også med sykdom og falskhet. KrF`s plass på midten kan rettferdiggjøres ved at partiet var splittet i to før regjeringssamarbeid.
I retning mot høyre finner vi først en svak grønnblå farge som jeg antar peker mot partiet Venstre. Grønt er en sekundærfarge. Sjatteringer av grønt finner vi ved å blande blått og gult, en farge med glidende overganger. Grønt kan symbolisere natur og liv, mange partier vil ha litt av fargen.
Videre mot høyre finner vi en klar blåfarge. Den symboliserer Høyre. Blåfargen er en primær-farge. Når solstråler spres i tynn luft i atmosfæren, speiles de i den blå himmelen. Fargen kan assosieres med noe passivt, rolig og litt melankolsk. Den regnes som en kjølig farge, og er noe uvanlig på levende liv, i begrenset grad en bruksfarge. Adelens tydelige blodårer på blek hud kunne være symbol på adelighet- «blått blod.» Hud uberørt av utendørs arbeidsstrev.
Helt til høyre på skalaen finner vi mørkere blått for FrP. Litt mot sort. Sort som farge kan skape kontrast, den kan inngå i variasjoner av duse, brune farger som hevdes å kunne gi et elegant inntrykk. Jo sterkere innslag av sort, dess mer absorberer den andre farger, reflekterer til slutt ingen ting. Sort brukes ofte som sorgens farge.
Til venstre for gulfargen, finner vi to grønnfarger – for Senterpartiet og MDG. Grønt gir signaler om levende planter, assosieres med liv og natur. Jeg er usikker både på rekkefølgen av de to partiene slik de er plassert på skalaen og hvor langt de bør stå fra hverandre. Tydelig grønn antyder jevn miks av gult og blått. Sirkelen nærmest midten er dypest grønn (litt mer blått i det gule) den til venstre litt blekere, med litt mer gult i det blå. Dersom den lengst til venstre er symbol for MDG, ville jeg gitt et godt anstrøk av rødt. I naturen opptrer grønnfarge i mange nyanser, også som giftig mugg eller solanin, en gift som beskytter mot sopp. Det kan være viktig å skjelne.
Videre mot venstre, etter de to, kommer rødfargen. Rød er en primærfarge og kan ikke blandes av andre farger. Den forbindes med blod, kjærlighet og krig. Det er den mest energiske fargen i naturen, stimulerer og varsler. På NRK sin skala antar jeg at det er Arbeiderpartiet som kommer etter de to grønne – på veien mot skalaens venstre side. AP er gitt klarest rødfarge. Dernest kommer SV, med innslag av blått – slik at fargen er litt lilla. Rødt som ytterpunktet er dyprødt nokså mørk, nesten med innslag av sort; fargen som altså absorberer alt.
Valgomatens fargelegging av Høyre og Arbeiderpartiet i de klareste primærfargene blått og rødt blir misvisende for meg. Ut fra de siste tiårenes erfaringer ville jeg blandet dem opp til nyanser av grått og lagt dem midt på skalaen. I mange saker klarer jeg ikke å skille de to partiene. Først og fremst er vel begge garantister for «business as usual». Enten det gjelder klima- og natur-forvaltning, utenrikspolitikk, økonomisk politikk, helsevesen eller utdanningspolitikk. Fra midt på 80-tallet og gjennom tiåra som fulgte, fant de to partiene hverandre gjennom en grå teknokratisk markedsreformisme der det meste de tok i ble varer og regnskapstall, bl.a. uttrykt gjennom NPM, New Public Management.
Slik forstått bidrar de lite til endring av kurs vekk fra det som for meg er åpenbare blindveier knyttet til valgets viktigste tema: Forvalte et produktivt, bærekraftig naturgrunnlag nasjonalt og internasjonalt. Grått oppfattes som anonymt eller nøytralt, og oppfattes i nyanser av omgivelser og lysforhold.
Jeg ville lagt MDG med sin grønnfarge til venstre for AP og midten, SP kanskje midt mellom AP og H. Lillafargen på SV blir feil. Det er åpenbart grønt som sper ut rødfargen, ikke blått- som gir lilla. (Kanskje fargeblanderen vill hinte til lilla 68-skjerf i fortida). Rødt kan nok historisk ha et snev av sort som absorberingsfarge og kontrast. Men altså historisk. Det ligger mer grønt der nå. Rødfargen både til SV og Rødt burde vært de tydeligste på skalaen. Jeg har litt problem med å skille de to også. Begge synes å være tydelige stemmer (sammen med MDG) for nye veivalg og skifte av kurs.
Hvor jeg selv befinner meg på skalaen burde ikke være vanskelig å gjette nå, men det skal ikke legges for mye i disse fargene. Når jeg skråleser partiprogrammene får jeg inntrykk av at alle står rimelig støtt, i alle fall prinsipielt, på alminnelige demokratiske verdier knyttet en liberal rettsstat.
I alle partier har jeg truffet folk av alle slags etter min forståelse. Hyggelige, innsiktsfulle, hjelp-somme og aktive; overfladiske eller kunnskapsløse, foraktfulle eller passive, sjenerte og velvillige, trygge eller redde.
De fleste av oss gjør så godt vi kan der vi er slik vi er og ble. Som velgere løper vi knapt risiko for at samfunnet vårt, slik det er, blir ugjenkjennelig – uansett hvilket parti vi stemmer på eller hvilke fargenyanser som vil være førende for kommende regjering.
Det er på lengre sikt partivalget denne høsten kan bli viktig for en kurs som etter min forståelse må legges om: Vi kan ikke fortsette langs en vei som synes katastrofal for etterkommerne.
Spørreskjemaet i Valgomaten som veileder har jeg forsøk å se nærmere på. I skjemaet, eller testen, blir politiske enkeltsaker stykket opp gjennom en salat av overskrifter og spørsmål. Jeg får følelsen av å stå overfor et vareutvalg jeg skal mene noe om, en «brukerundersøkelse» om hva jeg «liker», er «mest enig eller uenig» i knyttet til vareutvalget.
Klimakutt, Psykisk helse, Kjøtt, Olje, Abort, Innvandring, Vindkraft, Bompenger, Sosial ulikskap, Elbil, Skatt, Skolefrafall, Jobb, Norge i verden, Studielån, Rasisme, Boligkjøp, Sjukehus, Alkohol, Eldrebølgen, Kjønn og legning, Gründere, Religion, Forsvar, Kultur, Idrett, Ulv. osv.
Forenkling i kategorier er nødvendig om spørreundersøkelser skal lages. Hvis temaene blir for breie, blir det umulig å telle og skille på enkelt vis. Skjemaet virker for så vidt godt gjennom-arbeidet, med utgangspunkt i partiprogrammene. Det er også mulig å klikke seg inn på enkel argumentasjon rundt spørsmålene. De fleste spørsmål, med utdypinger, finner jeg rimelig balanserte.
Ett stusset jeg ved: «Det trengs revolusjon for å bli kvitt kapitalismen.» I partiprogrammet til Rødt heter det «demokratisk revolusjon.» «Demokratisk» understrekes i program og debatter. Stående alene minner ordet om «væpna revolusjon osv.» fra en mer ytterliggående fortid. Begreper som sammen med marxisme forsvant da partiet ble stiftet for 14 år siden. En partguide bør ikke søke å klistre noe parti til fortida. Like urimelig ville det være å klistre FrP sin innvandrerskepsis til forløperen, ALP- stifterens rasisme gjennom enkeltspørsmål.
Det blir vanskelig å finne sammenhenger mellom enkeltoverskriftene. Klima er blitt sentralt i valgkampen. Klima er representert ved overskriften «klimakutt» som er en meningsløs overskrift. Ingen kan eller vil kutte ut klima. Å stoppe trenden med global oppvarming og forstyrring av økologisk balanse og naturmangfold er noe annet, men er ikke noen overskrift. Men det henger jo sammen med klima.
Sosial ulikskap er en overskrift i vareutvalget, økonomisk ulikhet er ikke det. Økonomisk og sosial ulikskap og forståelse henger sammen med det meste i mine øyne, som også med økologisk utvikling og forståelse. (Jfr. Wilkinson og Picketts statistikkbaserte «The Spirit Level» 2009).
Svaralternativene som skal klikkes på er delt i fire. Fra «enig» til «uenig» med «litt enig» og «litt uenig» imellom. Noen «vet ikke» – kategori finnes ikke. Firedeling gjør det lettere å lage mot-setninger, «enten-eller,» det blir lettere å telle. Det er anledning til å hoppe over noen spørsmål.
Jeg kjørte testen flere ganger, for litt ulike formål: sammenlikne partiene, se nærmere på testen og hvordan den kanskje kunne brukes for å finne sammenhenger.
Første gang svart jeg så ærlig jeg kunne – selv om jeg kanskje ville spurt annerledes.
Andre gang motsatt – med kryss for det jeg ikke ville svart.
Tredje og fjerde gang forsøkte jeg å være en usikker velger – som først bikket litt til venstre og så til høyre for midten.
En siste, femte test gjorde jeg for å teste partienes «ekstremisme» eller alenegang i politisk forståelse og antatte standpunkt. Hver gang du svarer – blir svaret ditt plassert i forhold til hva de andre partiene er antatt (kanskje av de som har besvart testen) å mene om samme spørsmål.
Du får altså et bilde av hvilke partier som antas å mene det samme om ulike saker, eller som står aleine. Det kan også gi en slags oversikt. (Sjøl svarte jeg så tilfeldig jeg klarte i denne siste runden.)
I den femte runden tellet jeg da opp hvor ofte partiene ble ført opp aleine med sine standpunkt på ulike spørsmål. Et annet mål på «ekstremisme» kunne være å se hvor ofte enesvarene på den firedelte skalaen lå på ytterpunktene: «helt enig» eller «helt uenig.»
Resultatene på de fire første rundene ble omtrent som jeg hadde tenkt meg, den femte og siste overrasket noe.
I første runde kom R, SV og MDG nesten likt ut som mine foretrukne partier.
I andre runde var FrP og Høyre på topp; de som lå meg fjernest.
I begge de to mest «usikre» rundene markerte AP, H, KrF, V og SP seg – som partiene med størst usikkerhet, eller kanskje uklarhet? De partiene jeg ville lagt rundt gulfargen i midten av farge-skalaen.
I den femte runden, var det mulig å «rangere» ekstremisme blant partiene i noen grad.
FrP kom klart ut på topp som mest ekstremt. De hadde 10 enesvar der de altså sto aleine med standpunktene. Oftest også med svarene «helt enig» eller «helt uenig.»
To partier danner så en liten gruppe: På andre plass med 5 enesvar – lå AP. Her var alle svarene «litt enig eller litt uenig,» altså ikke i noen ytterkant. KrF fulgte tett med fire enesvar, også disse litt forsiktige «litt enig eller litt uenig».
I en tredje gruppe, med noe usikker rang, plasserer jeg Høyre med tre enesvar, to «litt enig eller litt uenig,» samt Venstre med tre forsiktige enesvar.
Den siste, og største gruppa med fire partier, framsto som minst ytterliggående og mest forsiktige. Denne gruppa besto, kanskje noe overraskende av Rødt, MDG, SP og SV.
Rødt og MDG hadde to enesvar hver – begge forsiktig «litt uenig eller litt enig.» SP og SV hadde ingen svar de sto alene om og i ytterkant.
Denne øvelsen med utgangspunkt i «Valgomaten» antyder altså ett ekstremt parti (i forhold til de andre): Fremskrittspartiet, FrP.
En annen øvelse kunne vært å summere og sammenlikne svar i ytterkategoriene. Det gjorde jeg ikke, men inntrykket var at det var flere som sto sammen om ytterpunktene enn antatt, og at skillet stort sett gikk langs den etablerte rødgrønn- blå aksen.
Øvelsen var vanskelig, bl.a. fordi det ikke var de samme spørsmålene som kom opp de fem gangene. Noen egentlig sammenlikning var knapt mulig. Jeg forstår det slik at spørsmålene etter hvert styres noe av hvordan tidligere svar er gitt. De tidlige «svarene» mine i den siste runden gjorde trolig spørsmålet om revolusjon uinteressant for Valgomaten. Det dukket ikke opp denne gangen. Fordelingen av enesvar mellom partiene hadde trolig vært annerledes om jeg sjøl hadde svart annerledes. Fordelingen trolig noe annerledes gjennomført av andre på samme måte.
Mitt råd: Valgomaten gir nok en pekepinn, men ta den med en klype salt. Du bør «tenke sjæl».
Tettere på partiene.
I en uhøytidelig partigjennomgang skraper jeg litt på fargene i skalaen til NRK. Gir min egen oppfatning i forhold til den foregående sammenfatningen av verdier og veivalg. (Til tross for at jeg misliker terningkast og rangeringer, fordeles 5 poeng på pluss- eller minussiden i forhold til de fem første verdipunktene (s.1-2 ) på hvert spørsmål – i forenklingens navn.) Høyest skåre vil da være 25 og et ubestemmelig midtpunkt 13.
Jeg starter lengst til høyre, med de partiene som helt sikkert ikke får min stemme.
FrP sin farge kan jeg oppfatte mørk blå med en blank ferniss som dekker og herder under-liggende farge. Den blanke overflaten kan speile både det ene og andre som driver forbi, eller det som kommer forbi preller av. Den mørke fargen under viser nyanser av brunt når man skraper litt. Anders Lange som stiftet partiet i 1973, hadde rasistiske synspunkter (bl.a. som støtte av apartheid). Han skrev «Hundeavisen» og ble tiljublet av en støyende, dels voldelig ungdoms-gruppe kalt «hundeguttene.»
Partiet i dag er verken rasistisk – eller oppfordrer til rasisme. Men folk med slike tanker er sjelden langt unna. Hundefløyta blåses jevnlig og fanges opp. Ledende partifolk peker oftest mot Ayn Rand, Thatcher og Reagan når de skal navngi litterære og ideologiske forbilder. Rand leser jeg som egoismens og egeninteressens profet, gjerne representert ved en «sterk mann.» Som ideolog tar hun skarp avstand fra fellesskap og offentlig organisert velferd, forfekter en slags frittflytende (laissez-faire) form for økonomisk liberalisme. I nyere politikk med ekko hos Reagan og Thatcher – og altså FrP. Thatchers utsagn «there is no society» peker mot at det bare finnes individer, og de er først og fremst opptatt av seg selv. Ikke noe samfunn eksisterer som kan gjøre noe uten ved disse individene. (Thatcher, M 1987. ‘Interview for “Woman’s Own” in Margaret Thatcher Foundation: Speeches, Interviews and Other Statements.)
Et driv mot selvoppholdelse finnes hos alle, og kan være besnærende som grunntanke. Men ingen kan heller leve- eller overleve aleine. Vi er avhengige av å kunne se hverandre, vår neste, forsøke handle til hverandres beste; vi er avhengig av former for organisert felleskap og sam-arbeid snarere enn en «individuell kamp alle mot alle.» Nestekjærlighetsbudet som i litt ulik form finnes i praktisk talt alle religioner og livssyn, «den gyldne regel,» står i motsetning til egoismens budskap om å være seg selv nærmest.
Kunnskap om natursamspill og klima som truer framtida, eller kunnskap om de gode sidene ved velferdssamfunnet og «den norske modellen» oppfattes i FrP å stå i veien for egen frihet til å nyte her og nå. På FrP-landsmøtet i 2013 utbasunerte leder Siv Jensen at: «Den norske modellen står i veien for det norske folk!» Kunnskap om- og mulige tiltak for både å komme i inngrep med vår tids mest presserende problemer og samtidig ivareta velferdssamfunn og demokrati på rimelige måter, preller av. Partiet er det eneste som er nær ved å være klimafornektere.
Forskning og kunnskap synes ikke å ha status i partiet, blir nærmest vurdert som suspekt. Internasjonal forskning omkring klimautvikling og advarsler om økologisk sammenbrudd på vår felles planet, betraktes ofte som hysteri eller politisk spill. I partiet er det kort vei til ulike konspirasjonsteorier knyttet til klima, vaksine etc. Det var kort vei til ego-dyrkeren Trump i USA. (FrP-stortingsmann Tybring-Gjedde ville gi ham Nobels fredspris.)
Partiet har nok ikke noe ønske om å verken å ødelegge velferdssamfunnet eller jordas felles livsgrunnlag. Men måtene FrP – talsmenn framstår på, får meg til å tenke på en slags blanding av kunnskapsløshet, slagordmessig gatesmarthet og umodne holdninger. Umodne fordi ego-dyrkingen er så åpenbar.
I flåsete form kan jeg tenke på FrP som en litt ugrei ungdomsgjeng opptatt av «fri fart og fyll» eller «tur og kjør» for seg sjøl mens de klager på voksne som vil sette grenser, prøver lure seg unna om de blir tatt. Natur, samfunn (og oljefond) er en slags godtepose man loves å grafse fritt i, som det skal legges til rette for å grafse i – for noen. Når godteposene er åpna skal de som tillates å grafse mest beholde godteriene sjøl. Naturressurser, jordbruksland, kulturlandskap, klima og framtid legges brakk for stor fart og breie motorveier. Skatteregler, fartsgrenser, eller grenser for omsetning av alkohol og annet kan man drite litt i. En slik innstilling er bekreftet over år av partitopper. En Carl I. Hagen som ble tatt i litt skattejuks, sa med et smil på TV: «Det er lov å prøve seg!» Nei – det er ikke sånn at juks er greit bare man ikke blir tatt. Heller ikke for en Petter Myhre som smuglet øl over svenskegrensa eller en Keshvari som jukset med reiseregninger.
Rekken av justisministre (og deres nærstående) fra FrP på kort tid, med sine mange underlige krumspring, tyder verken på godt politisk lederskap, kunnskapsgrunnlag eller gangsyn. De har bidratt til å svekke tilliten som er bygd opp rundt norsk samfunnsforvaltning. Eksempler på feiltrinn finnes i alle partier, men knapt av slikt omfang og i slik bredde som i FrP. Det likner på ukultur.
Grovere tegn på ukultur er det å spre falske utsagn som kan dekke over en svært vanskelig virkelighet. Carl I. Hagen offentliggjorde i sin tid et falskt brev fra en muslim som skulle vise deres skumle hensikter. Hagen ble sitert på at «Ikke alle muslimer er terrorister, men de fleste terrorister er muslimer.» I norsk sammenheng ville det i dag vært sannere å hevde at: «Ikke alle FrP-ere oppfordrer til terror, men det meste av terror på norsk jord er utøvd av hvite nordmenn med slektskap til FrP sin idéverden.» Slektskapet blir tydelig når partiet skaller av grupper på ytre høyre fløy med fascistiske islett. Kanskje ett av de mest urovekkende trekkene i det politiske landskapet i dag både nasjonalt og internasjonalt.
Poeng: Natur og klima: 0. FrP er for meg en klar politiske trussel mot nødvendig forvaltning av natur og miljø. Likeverd og rettigheter: 2. (Partiet gir rom for folk av mange slag, men er tvetydig i forhold til praktisk håndtering av likeverd og rettigheter for alle grupper). Likhet for loven, rettsstaten. 2. (Gir dem poeng fordi jeg tror de ønsker likhet. Men i praksis vil de svekke rettighetene for norske statsborgere med innvandrerbakgrunn ved lovbrudd). Økonomisk likhet: 0. Med sterk markeds- og konkurranseideologi er økende forskjeller uunngåelig. Forsvar av den norske modellen: 0. Partiets politikk undergraver norske verdier knyttet til likeverd, relativt små økonomiske forskjeller; til felles rettigheter, liberalt rettssamfunn og en «norsk modell.» Partiet lefler med udemokratiske, dels voldelige internasjonale tendenser. Totalt: 4 av 25.
Høyres blåfarge har skiftet noe gjennom historien. Kongeblått har vært symbol for rikfolks klesdrakt. Historien kan også vise interessante filosofiske diskusjoner om frihet og økonomi, om fellesskapelige institusjoner og individuelle muligheter. Før siste krig dekket brunfarge noe av det blå, men etter krigen kom et svakt islett av rødt. Etter et USA-opphold nevnte daværende Unge Høyre – leder Kaci Kullman-Five litt for spøk, at «mange der betraktet henne som kommunist.» Høyre slutter sterkt opp om EU/EØS sin byråkratisk-teknokratiske sikring av markedsliberalisme som grunnlag for økonomisk vekst og velstand, «business as usual.»
Pluss for Høyre: Det er deler av Høyre jeg har hatt og har sansen for: Forsvar av liberal rettsstat og ytringsfrihet, kanskje med Francis Sejersted som tidligere fanebærer. De beste av dem i mine øyne, har forfektet en liberal kulturkonservativ holdning jeg tror alle samfunn trenger noe av. Blant dagens politikere forsøkes den kanskje gjenopplivet av Røe-Isaksen. Flere i partiet synes innforstått med at markedet ikke kan operere «helt fritt,» om de enn er forsiktige med å si det. Sentrale politikere er opptatt av klima, av at vi ikke må leite etter mer olje, at offentlig forvaltning av fellesgoder ikke bør markedsutsettes. Kanskje nødvendig for kunne «forandre for å bevare.» I dag burde endring for bevaring av felles natur- og produksjonsgrunnlag stått høyt.
Minus for Høyre. I noen grad har Høyre fremmet politikk (særlig skatte- og boligpolitikk) «for de rike, av de rike og ved de rike» for å sette det på spissen. Partiet flagger ikke forskjeller som mål, men det er vanskelig å unngå at partiets politikk øker forskjellene mellom folk både økonomisk og sosialt. Vekst for de rike, stagnasjon eller tilbakegang for mange. («Trickle-down-økonomien» – når det regner på presten drypper det på klokkeren – har lite substans).
Partiet fremmer privatisering av fellesressurser (hav- fiske og energi), konkurranseutsetting og varegjøring av samfunnsområder knyttet til offentlig forvaltning av fellesgoder som utdanning og helse. Privat vekst bygget på fellesgoder og overtakelse av fellesmidler er tvilsom politikk i mine øyne. Laksebaronenes frislipp til utnytting av felles naturressurser for egen formuesopphoping kan sees som et brudd på styringen av oljeutvinning på samme fellesområde.
En velferdspolitikk som sluser offentlig forvaltede rettigheter over mot privat fortjeneste, skattelette, arvefritak og økte forskjeller, innebærer fort å «skape uten å dele,» undergraver en norsk modell.
Poeng: Natur og klima: 1. (Gitt under tvil. Mens dette skrives, varsler regjeringen endring i petroleumsskatt og mindre insitament til letevirksomhet). Likeverd og rettigheter. 3. Det er liten grunn til å tvile på at partiet slutter prinsipielt opp om like rettigheter. I praksis kan likevel noen framstå som «likere» når regler skal uformes. Likhet for loven, rettsstaten: 3. Prinsipielt er det lite tvil, mens praksis viser at det litt for ofte kan bli «penga som rår» – noen får lure seg unna. Økonomisk likhet :1. Partiet har aldri sett økonomiske forskjeller som noe problem, snarere tvert om. Likevel et 1 – tall fordi det aksepteres en viss progressiv beskatning. Norsk modell. 3. Usikker poengiving. Samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er viktig i modellen, og Høyre som «arbeids-givernes parti» har bidratt til utformingen. Totalt: 12 av 25.
Venstre er landets eldste parti, stiftet i 1884 og har vært betegnet som sosialliberalt. Det har hatt grønt som sin farge, men burde kanskje hatt gul som grunnfarge. En primærfarge i norsk politikk. «Moderpartiet» er utgangspunkt for mange seinere splittelser, fargeblandinger og partidannelser. Partiet var dels forløper for sosialdemokratiet så vel som for Sp og KrF.
På 60-tallet (da jeg var aktivt medlem), var det innslag av rødt og grønt. Partiet ønsker å framstå som grønt, men ser ut som et markedsliberalistisk parti med «menneskelig ansikt» utlagt som sosialliberalisme og klimapolitikk. Grønt synes i dag å være en slags ferniss der blått skinner tydelig igjennom og er den fargen som blir fremmet og bevart.
Pluss for Venstre.
Partiet ønsker ikke at det skal bores etter mer olje, søker å ta klimautfordringene på alvor.
Minus for Venstre.
Partiet samarbeider med partier som vil bore etter mer olje, som går for en økonomisk politikk som gjør det vanskelig å ta klimautfordringene på alvor. Det er knapt noe nytt at Venstre er i strid med seg selv. Partiet framstår også som negativt til fagforeningsarbeid. Slik blir det vanskelig å forsvare vår «norske modell.»
Poeng: Natur og klima: 3. Plusspoengene gitt ut fra hva de sier, fratrekk for praksis som regjeringspartner. Likeverd og rettigheter. 4. Jeg ser liten grunn til å tvile på partiets politikk. Likhet for loven, rettstaten: 4. Heller ikke her grunn til å tvile særlig. Økonomisk likhet. 1 – partiet står vel i praksis på linje med Høyre. Den norske modellen: 2. Svak uttelling fordi partiet har framstått som nokså fagforeningsfiendtlig. Totalt: 15 av 25.
Kr.F ønsker vel ikke framstå som et blått parti (eller omtrent halvparten av medlemmene gjør ikke det). De har hevd på gulfargen på den politiske fargeskalaen, men jeg tror få forbinder noen særlig farge med partiet. Det er fristende å liste inn litt svart (som i prestekjole eller de mørkeste menighetene i Agder). Kanskje er det bare dekkende for mindre grupper og noe de ikke bør klistres opp mot. Familie og vern av liv står langt framme i partipolitikken. Viktige saker som mange kunne sluttet opp om. Likeverd og velferd, relativ økonomisk likhet burde stå sterkt for å kunne verne familie og liv – men er ikke tydelig i partiets politikk.
Kr.F oppsto vel som et religiøst opprør mot sekulariseringen i Venstre. Det framstår fortsatt som et dypt splittet parti kanskje også religiøst, skaller fortsatt av.
Pluss for Kr.F.
Tros- og ytringsfrihet hører med til grunnleggende rettigheter. Et stykke på vei tror jeg på deres intensjoner om nestekjærlighet. Bibeltekster og andre religiøse tekster (og musikk) kan være inspirerende i mange sammenhenger også i familiære. Flere i partiet (i alle fall i kirkelige kretser) er aktive i klimaarbeidet – som nødvendig forvaltning av vår felles eller «Guds natur». Det er bra.
Minus for Kr.F. Samfunnets offentlige institusjoner og fellesgoder bør være sekulære for å sikre felles rettigheter. (Når religiøse eller ideologiske trossetninger og tekster blir styrende for tanker, verdier og selvoppfattelse; for politikk knyttet til hvordan verden er og må være, kan det gå riktig galt. Enten setningene er kristne, muslimske, markedsliberale, marxistiske – eller andre.) Nestekjærligheten svekkes gjerne om den neste kommer for langt unna trosgrunnlaget. Man slår andre i hodet med et krav om å «ta fornuften fangen i troens lydighet.» Det har tidvis kommet leit til uttrykk i KrF i forhold til liv og samliv, til kvinnelige prester, til homofili eller også abort. Abort vil, bør eller skal ikke være enkelt. Men det kan bli uholdbart å se vekk fra kontekstuelle forhold i mors eget liv; å sette liv opp mot liv på vonde måter. Som manglende nestekjærlighet og respekt for liv.
Poeng: Natur og klima: 3. (Jeg finner det ikke tydelig på partiets dagsorden.) Likeverd og rettigheter: 3 (Jeg er ikke overbevist over forholdet til dem som ikke deler troen). Likhet for loven. Rettsstaten: 2. (Minus i forhold til mulig innskrenking av kvinners rettigheter.)
Økonomisk likhet: 3 (Usikker poenggiving – jeg tror de vil dele, men ser det ikke så tydelig).
Den norske modellen: 2 (Igjen blir jeg usikker på hvor partiet står.) Totalt: 13. «Verdipartiet» KrF blir for meg utydelig på verdier.
Sp
Av de tre partiene Sp, V og MDG med grønt som farge, er Senterpartiet det klart største. Det har vært landbrukets parti siden stiftelsen i 1920 – Bondepartiet, som tok et steg til høyre fra Venstre.
Siden har partiet tatt steg til venstre og forbi Venstre igjen mot venstre. Lokalt selvstyre og vekt på å «ta hele landet i bruk» står sentralt. En god landbrukspolitikk og politikk for distriktene er viktig i et langstrakt og grisgrendt land. Skraper man litt på grønnfargen dukker det opp litt brunt i førkrigstiden. Men kanskje også litt rødt – som da Bondepartiet inngikk forlik med Arbeider-partiet midt på 30-tallet. «By og land hand i hand.»
I aktive ungdomspolitiske år kalte vi Senterpartiet for «Villmarkskonservatismen i Norge.» Storbøndenes parti er det nok mye enda, med konservative og kanskje nasjonalromantiske trekk. Partiets klare motstand mot EU (EØS) er rimelig: Med sin «frie flyt» i skarp byråkratisk dressur blir det vanskelig å «ta hele landet i bruk» – ikke minst landbruket, som presses av dagens EØS-avtale. Hvordan partiet kan mene at fortsatt leting etter (og dermed produksjon av) mer olje skal ivareta klima, økologi og natursamspill er vanskelig å forstå, men har kanskje noe med Ola Borten Moe å gjøre. Partiet har historie for regjeringssamarbeid både til høyre, venstre (og i midten) i nyere tid. Partiet framstår litt som en politisk potet som jo er en allsidig og næringsrik matvare, men grønt i skallet kan være et varsel om potetgift. Av politikerne har jeg sans for Lundteigen, Toppe og Arnstad.
Pluss for Sp
Ta hele landet i bruk, gi rom for å jobbe på lokale premisser, minske økonomiske forskjeller. Mindre sentralisering. Alt står høyt på min saksliste. EU – motstanden veier i dette perspektivet.
Minus for Sp
Olje- og klimapolitikken tar ikke tidens største utfordring på alvor.
Poeng: Natur og klima: 2. (Ikke bare p.g.a. oljepolitikken, men også fordi de kanskje ikke er konsekvente nok forsvarere for småbruk – om hele landet skal tas i bruk. (Med unntak for Lundteigen.) Likeverd og rettigheter: 4. Jeg ser ingen forskjell i forhold til Venstre. Likhet for loven, rettsstaten: 4. Heller ikke her ser jeg noen forskjell fra Venstre. Økonomisk likhet: 3 (Her er poengene usikre, men jeg oppfatter partiet som mer opptatt av økonomisk likhet enn H og V.)
Norsk modell: 3. (Jeg oppfatter at partiet har noe bedre organisasjonsforståelse (LO) enn Venstre).
Totalt: 16 poeng.
MDG
Jeg har valgt å legge det yngste grønne partiet til venstre for Sp. For MDG er grønnfargen ingen dekkfarge eller moteretning. Alle partier (bortsett fra FrP) vil i dag gjerne ha litt grønnskjær. Det virker utdatert å lukke øynene for nasjonal og global klima- og økologiutvikling. Den dokumenterte forskningen er sterk, lite omstridt og vanskelig å avvise. MDG er nok det eneste partiet som har miljøtruslene som sin hovedsak, men uten at det lenger kan sies å være noe ensaksparti. De ser på menneskelig virksomhet som innvevd i det globale økologiske samspillet. Skal vi unngå miljøtruslene må vi få økonomisk systemendring, en økonomi som ikke er basert på vekst, men som synes å være en tilnærmet sirkulær blandingsøkonomi. Partiets forståelse av økonomi synes jeg både virker spennende, nødvendig og uferdig.
Partiets uklare forhold til EU/EØS er vanskelig å forstå – med unionens vektlegging av markeds-konkurranse og vekst. Gode isolerte opplegg for å senke CO2 utslipp i EU synes jeg ikke blir tilstrekkelig for å gå inn i folden.
Partiet har en relativt kort politisk historie og erfaring. Dette kan komme til uttrykk ved at ulike fargenyanser kan slå inn – både blått og rødt. Det kan være utfordrende for mange – også for partiet selv slik jeg ser det. Kanskje er de, uten helt å være klar over det som noen har sagt, et borgerlig parti. Det må selvsagt kunne være greit nok. Min betraktning etter dels å ha fulgt partiet på nokså nært hold (med sønn som aktiv lokal-politiker) er likevel at det i dag er grunnleggende sosialdemokratisk, på selvstendig og nokså liberalt vis, på enkelte områder nesten revolusjonært. Tenker at det kan likne litt på det Unge Venstre jeg forlot mot slutten av 60-tallet og det Venstre kanskje kunne blitt..
Pluss for MDG
At det tar miljøspørsmålene på høyeste alvor. Også når det gjelder å legge om økonomien til å bli mer sirkulær, ikke basere den på vekst. Det er vel partiet nesten aleine om. De vil klart ha mindre økonomiske forskjeller. Slikt gjør at jeg setter partiet høyt. I Oslo, der partiet har vært i en slags posisjon, synes jeg de har vist at de kan stå oppreist også i vanskelige saker og under urimelig motstand. (Lan Marie Berg).
Minus for MDG.
Partiet kan dels framstå (eller blir framstilt som) moralistisk. I debatten kan de komme med forslag til relativt detaljert styring av folks handlinger, noe jeg synes er unødvendig og ukledelig. Man kan vri forbruk i ønskede retninger ved å styre rammer og systemer bedre, uten å bruke pekefinger. (Om naturforvaltning og klima raskt eskalerer, er jeg litt redd partiet kan komme til å vise autoritære sider, noe som nok hefter ved de fleste partier.)
Det er vanskelig å forstå MDGs relativt positive holdning til EU og EØS med sin grunnleggende markedsliberalisme, gitt ønsket om ny ikke- vekstbasert økonomisk politikk.
Poeng: Natur og klima : 5. (Det er vanskelig å gi mindre). Likeverd og rettigheter : 4 (Liten grunn til tvil – som V og SP, men det flagges ikke sterkt). Likhet for loven. Rettsstaten : 4 (Skiller ikke fra V og SP). Økonomisk likhet : 5. (Litt usikker på full score. Men partiets ønske om å nytenke økonomien, kanskje prøve ut borgerlønn osv synes jeg er spennende). Norsk modell : 4. (Har ikke særlig grunn til å tvile, men ser ikke at partiet har vært tydelig opptatt av dette.) Totalt: 22
Arbeiderpartiet
På NRK sin fargeskala står AP godt til venstre for midten, med den klareste rødfargen. Det opplever jeg som misvisende. På min skala ville partiet vært plassert på midten, til venstre for Høyre, kanskje med KrF som en smal skillelinje imellom – for symmetriens skyld.
Rødfargen til AP oppfatter jeg mer som historisk enn samtidig. Historisk – fram til 80-tallet ga partiet mye av grunnlaget for det velferdssamfunnet vi har, en liberal rettstat med felles rettigheter og muligheter gjennom oppbyggingen av det vi kaller «norsk modell.» Fra midten av 80-tallet, mellom EU-avstemmingene i 1972 og 1994 og seinere, bidro partiet både til å vedlikeholde modellen – og til å svekke den, etter min forståelse. Kanskje er partiet i ferd med å snu.
Modellen vedlikeholdes bl.a. gjennom bl.a. lønnsforhandlingssystemet og forvaltning av ulike rettigheter (Arbeidsmiljøloven), dels gjennom relasjonen til LO.
Ved omstillingen av offentlig sektor til nye beslutningslinjer, styrings- og regnskapsformer tilpasset privat næringsliv, ble modellen svekket i praksis. Vi fikk «New Public Management» og åpning til privatisering og konkurranseutsetting av sektoren; områder som omsorg, helse, energi og kommunikasjon. Investeringer, kompetanse og kultur stedig bygget opp for skattemidler kunne sluses over i private hender, dels internasjonale storkonserner. Med Ap`s velsignelse.
Gjennom EØS-avtalen ble vi tett knyttet til EU-systemets frimarkedsideologi og arbeidslivs-politikk gjennom utallige direktiver det knapt har vært diskusjon om- og forståelse av. En utvikling noen (Høyre og V, KrF og AP) så som en «modernisering» av norsk modell. Jeg forstår det som en langsom svekking av den norske modellen med sine demokrati- og samarbeids-erfaringer. Utviklingen kan forstås som en måte omgå folkeavstemningene om EU på.
Konkrete konsekvenser kan ligge i jernbanekaos der fellesskapets investeringer og kompetanse er stykket opp i «konkurrerende» ansvarspulveriserte småbiter det nesten er umulig å finne ut og inn av- enten det gjelder billetter, reisetider og informasjon, vedlikehold og drift – eller regnskaps-førsel. Energipolitikk og strømpriser som er kommet i fri flyt, som også svart og midlertidig tilsetting i mange bransjer. Sosial dumping. Velferdstjenester satt i finansspill. Noen tjener på utviklingen, knapt kunder eller arbeidere, folk flest.
Mellom AP og Høyre har det vært vanskelig å skille politikken knyttet til klima og forvaltning av naturressurser (bl.a. olje- fiskeri- og landbrukspolitikk). Det gjelder også utenrikspolitikken. I stor grad synes begge partiene å legge seg tettest mulig på de beslutninger som til enhver tid råder i EU og USA. AP er som H i hovedsak en garantist for «business as usual.»
Pluss for AP
Partiet har gjennom lang tid bygget mye kompetanse i styre og stell gjennom tilrettelegging av institusjoner og forvaltning. Det kan være viktig ved nye veivalg. Partiet ønsker nå bedre statlig styring med økonomien, å snu utviklingen mot større økonomiske forskjeller som har pågått i flere år. Det finnes (eller fantes) yngre krefter å tro på: Som Hadja Tajik og Marianne Marthinsen (men den siste har gitt seg?)
Minus for AP
Som den blå regjeringen (samt SP) synes et flertall i partiet ikke å ville ta den kritiske utviklingen av natursamspill og klima på alvor. Her skal mer olje letes og svis av – om det enn er økonomisk risikabelt på kort sikt- og kan bidra til katastrofal utvikling for generasjonene etter oss på lengre sikt. Samtidig som partiet har mange gode enkeltsaker på programmet, synes det å ha mistet evne til å se større sammenhenger og slik også behov for nye veivalg.
Poeng: Natur og klima : 1 (Jeg ser ingen grunn til å skille i forhold til H). Likeverd og rettigheter: 4 (Tror mer på A enn H). Likhet for loven, rettsstaten: 3. (Små tendenser til å favorisere egne, legger dem på linje med H). Økonomisk likhet: 4. (Her er partiet ganske tydelig – og skiller seg klart fra H og borgerlige partier). Norsk modell: 3. (Poeng gitt under tvil. Skulle gjerne gitt mer ut fra historiske suksesser – men det var den aktuelle politikken da…) Totalt: 16. (Likt med Sp, men med noe forskjellig profil.)
SV
Partiet er klart i forståelse av klima- og oljepolitikk, i bedre økonomisk fordeling, i motstand mot NPM- regimet i offentlig forvaltning. Partiet framstår som en tydelig forsvarer av norsk modell og en forsøksvis selvstendig linje i internasjonal politikk og handel. Det finnes mange gode enkeltsaker på programmet. Partiet flagger et tydelig alternativt veivalg i forhold til gjeldende politikk, veivalg som samsvarer godt med et verdigrunnlag jeg også hevder.
Sosialistisk Venstreparti er det eldste av de tre yngste partiene vi kan stemme over, og det eneste med regjeringserfaring. Erfaringen viste at partiet var like ansvarlige som et hvilket som helst parti når de kom i posisjon. (I ettertid synes det ikke så enkelt å se forskjellene mellom finans-ministrene Halvorsen (SV) og Jensen (FrP) i sin stort sett stødige forvaltning av «business as usual.») Som særlig interessert i utdanning fant jeg ingen markerte endringer i utdanningspolitikk med SV-ere i ministerposisjon gjennom flere år. SV fulgte USA og NATO inn i Afghanistan, gikk inn for bombing i Libya.
Som medlem av partiet i mange år, lot jeg medlemskapet dø ut. Nok mest på grunn av utenrikspolitikk, men også fordi det virker nokså nytteløst å legge om kursen og samtidig være tett koblet mot nyliberalismen i AP. Partiet er uansett blant mine «tre på topp.»
Pluss for SV
Partiet står etter mitt syn for en fornuftig politikk på de fleste områdene jeg synes er viktige og tillegger verdi. Her er mange flinke, dyktige folk. Lysbakken har jobba bra. (Fiskaa, Kaski, Knag Fylkesnes og Karin Andersen er blant mine favoritter). Ikke bare er de flinke, de virker snille, skikkelige og veloppdragne også.
Minus for SV
Skikkeligheten kan være en utfordring. SV-ere kan mye, bruker mange ord. (Akkurat som meg sjøl). En del velgere synes nok ikke møter, seminarer og mange ord (kanskje fremmedord) er særlig stas. Det kan virke litt prektig, litt «jeg – vet – best.» Men noe saklig argument mot den overordnede politikken de står for er jo ikke det.
Poeng: Natur og miljø: 4 (Liten grunn til å skille mot MDG – bortsett fra AP-følget). Likeverd og rettigheter : 5. (Finner lite å henge meg opp i). Likhet for loven, rettsstaten: 5. (Ingen minus) Økonomisk likhet : 4 (Tydelig – egentlig litt bedre enn AP, men svekkes ved å trekkes med i regjering.)
Norsk modell : 4 Forsvarer bra, men svekkes ved AP- samarbeid. Totalt: 22 – som MDG.
Rødt
Med sin politikk vil rødt kunne bidra litt til å endre kurs. Det tydeligste alternative veivalget blant partiene.
Ut fra mine forhåndssonderinger, gjennomgang av Valgomaten osv. synes det nokså åpenbart at partiet ikke er noe ekstremt parti knyttet opp mot politiske saker. Selv om standpunktene deres innebærer et ønske om å revolusjonere samfunnet. De vil gjøre det tydeligere rødt, mindre klasseskiller. Men uten at noen behøver sove dårlig om natten, verken for bil, hytte eller personlig frihet. Snaut nok Petter Stordalen, Røkke eller lakse-Witzøe. Ingen av dem vil mangle inntekter, salt til maten dyre biler, hytter eller hus med Rødt tydeligere ved roret.
På ulike saksfelt har jeg vanskelig for å skille partiet fra SV, dels også fra MDG. Partiets talsmenn virker dyktige, redelige og også direkte i form. Fra en ryddig, insisterende og saklig Moxnes, til økonomisk (forenklet) pedagogikk ved Sneve Martinussen og den frittalende Mimir Kristjansson. De kan verken klistres opp mot Sovjetisk Gulag eller Kinesisk kulturrevolusjon, framstår ikke som «kadere» i disiplinert marsj. De står for forsvar av en demokratisk rettsstat, med ytrings- og trosfrihet og tilrettelegging av fungerende markeder for produksjon og varebytte. De tar tydelig avstand fra veivalg som kan lede videre mot markedsfundamentalisme, oligarki og sammenbrudd av natursamspill, har blikk for folks hverdagsvalg.
Pluss for Rødt:
I min forståelse er Rødt, ved siden av SV de fremste representantene for et moderne sosialdemokrati, forsvarere av viktige sider ved og mulig utvikling av «norsk modell.» Bjørnar Moxnes har gjort en formidabel jobb på Stortinget.
Minus for Rødt: Usikker på hvor ensporet partiet vil være i praktisk politikk på Stortinget, kanskje særlig i forhold til eiendomsrett, men for det store flertall neppe noe usikkerhetsmoment.
Poeng: Natur og miljø: 5. (På linje med MDG, og fristilt fra AP). Likeverd og rettigheter: 4 (Hvorfor ett fratrekkspoeng? Kanskje vil eiendomsrett kunne bli i overkant svekket?) Likhet for loven, rettsstaten : 5. (Setter dem på linje med SV). Økonomisk likhet :5. (Her er kanskje partiet det klareste). Norsk modell : 4. (En klar forsvarer av modellen – og det skal være plass til arbeidsgivere.)
Totalt: 23. (Jeg gir dem et lite poeng mer enn SV og MDG).
Skifte av veivalg og politisk kurs: Regjering og styringsdyktighet.
Dette er vanskelig å vurdere, blir taktiske og strategiske overveielser. Problemet mitt her blir forståelsen av at et skifte av politisk kurs er svært viktig. AP vil i alle fall bidra litt til å starte oppbremsing for å kunne skifte kurs, men er først og fremst garantist for «business as usual.»
De tre prioriterte partiene vil alle, i min forståelse, kunne bidra til det nødvendige skiftet. Da er det først og fremst viktig å få dem alle over sperregrensa. SV synes sikrest på rett side.
Bidrar man best til skiftet ved å sitte i regjering sammen med AP og Sp? (Om man slipper inn). Jeg tror kanskje nei. Den beste regjeringa (som også kan være sannsynlig) er AP + SP. Støre har dimensjoner til å fungere som statsmann. Sp tilfører rimelig bredde- og bakkekontakt med hele landet, kanskje særlig på helsesida. La oss få Kjersti Toppe som helseminister.
Utafor regjering er det min drøm at de tre partiene R, SV og MDG vil klare å finne tydeligere sammen i arbeidet for en ny kurs. Partiene kunne hatt et aktivt valgsamarbeid – kanskje til og med felles lister. I dag vurderer jeg nok Rødt til å ha det skarpeste blikket og tydeligste energien for et skifte og gir dem min stemme denne gangen. Under tvil.