Kristin Clemet gjør iherdige forsøk på selv å definere skolehistorien for den perioden hun hadde politisk ansvar. Det inviterer vel mange til deltakelse. Det er bra. Men vanskelig. Som annen historie er skolehistorien sammenvevd, kompleks – med lange linjer. Hennes sveipende utsagn er problematiske. Ikke minst fordi hun synes å bruke forskning som forankring av politikk slik det passer henne. Nå i KK.

I et innlegg (7.7.) listes en rekke undersøkelser, evalueringer og tester opp. Disse påberopes som grunnlag for egen politikk, dokumentasjon for at «oppsiktsvekkende fremgang i lesing» skyldes Kunnskapsløftet. Hun avviser historisk forskning som ikke støtter hennes forståelse – fordi begreper brukt i analysen ikke er å finne i hennes egne politiske dokumenter. Argumentasjonen holder ikke vann.

I Clemets ministertid ble en offentlig styringsfilosofi knyttet til mål – resultatstyring, konkurranse om testtall og rangeringer festet. Et tidlig grep i hennes ministerperiode var å sikre en utredning av et «Kvalitetssystem» (ledet av Astrid Søgnen) som fastslo målstyrings- innretningen. Systemet forelå i god tid før Kunnskapsløftet.

Samfunnsforskning, om enn belagt med måltall og statistikk, kan vanskelig brukes som årsaksforklaringer, verken politisk eller i målstyringssammenheng. Gjennom 2000-tallet har Clemet (og mange andre) ivret for å sammenlikne og konkurrere om testresultater. Tallene gir salgbar informasjon på mange nivåer, politisk og markedsmessig. Om man nå skulle tape eller vinne et par tideler på rangeringene, hausses det opp som støtte til egen politikk.

Selv om resultatene er gjennomsnittlige, om forskjellene statistisk sett er små, om slike tester ikke kan si noe om årsak-virkningsforhold, om det åpenbart kan være misvisende å sammenlikne tall mellom skoler, kommuner, land – eller tall over tid. Clemets påvisninger av tilbake- eller fremgang i forhold til Kunnskapsløftet har lav gyldighet.

Clemet påberoper seg evalueringen av R94 og L97 i forankringen av Kunnskapsløftet. Som forsker hadde jeg ansvar for større prosjekter innenfor begge disse evalueringene. Visst lærte vi mye om norsk skole. Ulike funn ble presentert. Analysene var ikke entydige, kunne begrunne ulike problemstillinger, selvsagt også for seinere reformer.

En rekke kritiske perspektiver ble reist, bl.a. i forhold til gjennomføringstempo, medvirkning, forhold mellom teori- og praksis, lærlingeordning. Funn kunne leses som kritikk av den nye styringsfilosofien, dels under Hernes og Søgnen sin ledelse når det gjald R94. Gjennom evalueringen av L97 reiste vi empirisk begrunnet kritikk mot bruken av lesetester som var under oppseiling. Ministeren la den til side, den ga vel lite forankring av testregimet som fulgte. Evalueringene kan vanskelig brukes slik Clemet gjør.

En undersøkelse Clemet ikke viser til er PIAAC. En undersøkelse for voksne (16-65 år), bl.a. knyttet til leseferdigheter. Her har voksne nordmenn- og kvinner ligget klart over internasjonal snitt. De fikk sine ferdigheter lenge før Kunnskapsløftet. I den siste undersøkelsen, publisert i 2014, synes norske leseferdigheter å ha blitt dårligere siden 1998. De yngste aldersklassene 16 – 25 år leser dårligere. De yngste har noen års erfaring med Kunnskapsløftet. Uten nødvendig sammenheng. Clemet, som andre politikere velger helst forskning, resultater og informasjon som det passer dem, bruker det retorisk. Igjen og igjen. Slike undersøkelser bør nok tas med klype salt. Også av politikere.

P.S.

Ovenstående innlegg er knyttet til en ordveksling i Klassekampen, om norsk skolepolitikk. Innlegget ble sendt avisa, som vel ikke finner plass til det. Vekslingen startet med en artikkel i KK 27.juni av Ivar Bjørndal, tidligere skoleadministrator på nasjonalt nivå. Han omtalte en fersk bok «Kritiske blikk på skolen» der han bl.a. viser til artikler av Ole Briseid der kritisk søkelys settes på målstyring, tester og kontroller. Clemet følte seg angrepet – fikk svar av Svein Sjøberg – og angrep på nytt i innlegg 7.7. Clemets lite vederheftige bruk av forskning jeg sjøl har deltatt i, fikk meg til å gripe tastaturet.

Bjørndal svarer selv i dagens avis14.7. jeg deler hans forståelse. Han trekker også inn mitt navn – benevner meg riktignok som «hovedansvarlig» for evalueringen av R94. Det var jeg nok ikke – men var prosjektansvarlig for et av de omfattende evalueringsprosjektene.