Det svirrer av spørreundersøkelser rundt oss. Avisene har store oppslag om meninger og trender, om beste barnehager og sjukehjem.Best i spørretest, brukerundersøkelser, kundetilfredshet. Er det informasjon og kunnskap om meninger og erfaringer som legges ut for diskusjon. Eller er det manipulering inn i kunde- og markedstenkning? Falsk informasjon og reklame?
Forleden ble bestefar bedt om å være med i en stor kulturundersøkelse. Lenke til skjema og elektronisk avkrysning av 50 spørsmål med ørten alternativer. De fleste knyttet til kultursmak og kulturbruk. Her kunne hukes av for hva bestefar liker å lese og lytte til. Sjangre og favoritter. Opplisting av forfattere, musikalske artister som DDE, Celine Dion, Odd Nordstoga, Anne-Sophie Mutter på en skala fra 1-6. Dessuten Arne Nordheim i kategorien «artister»? Kunstner og komponist, men ikke så ofte på artistscenen?
Det kan veksle på hva bestefar liker å lytte til eller lese. Det kommer an på tid- sted- og situasjon. Noen ganger kan ei Rythm and Blues- låt treffe et ømt punkt, men like gjerne en leken modulering fra Keith Jarrett, en inderlig salme ved en båre, Prøysens «Nøtteliten bor i toppen av et tre» framført av barnebarnet.
Kulturundersøkelsen endte med å liste opp poengsetting av TV-programmer samt en rekke designmerker og butikkjeder. Hvilke kjeder synes best, hvor liker du å handle?
Opplegget, liknet brått på flommen av de utallige «brukerundersøkelsene» som bestefar pleier å skygge unna. Oftest handler spørreskjemaene om omdømme- og markedsføringstiltak. Slike «undersøkelser» florerer ikke bare i forretningslivets markedsstrategier, eller Listhaugs konsulent- anbefalinger til kommunepolitikere for opinionsmanipulering. Etterhvert framstår de som standard for mål- og resultatstyring i hele offentlig sektor, i helse- og utdanningssystem. En ugrei blanding av fag, konsulentvirksomhet, politikk og butikk.
Gjennomsnittstall med to desimaler blåses opp for å rangere barnehager, skoler og sjukehjem selv om tallene saklig sett verken kan sammenliknes eller kobles til klare sammenhenger mellom årsak og virkning. Vi lures til å tro at tilsynelatende presise, enkle tall kan forstås som uttrykk for kvalitet i helse og utdanningsarbeid. Tallene framstår som udiskutabel varedeklarasjon, reklame og «kundeinformasjon:» Kjøp best barnehage, skole, fesitval, sjukehjem, politikk!
Som man roper i skogen får man svar. Vi svarer slik spørsmål og kategorier ber oss om. Under tynt dekke av informasjons- og kunnskapsinnhenting, læres vi samtidig opp til forventningen om at alt kan stykkes opp, prises, kjøpes og selges i markedet. For den som har råd. Som det het i barneregla: «Har du penger så kan du få, har du ingen så må du gå.»
Trykket på baksida Klassekampen, 10.3.14