Fredag 7.9. skrev Erna Solberg kronikk i Dagbladet om den «gode lærer.» Et tidlig oppspill fra Høyre til neste stortingsvalg for å satse «knallhardt» på den gode lærer. Oppspillet er, slik jeg ser det, en blanding av feillesning, selvfølgeligheter og enkle svar. Noe av det viktigste er kanskje likevel det som ikke omtales i utviklingen av skole og utdanning de siste tiårene.http://www.dagbladet.no/2012/09/07/kultur/debatt/kronikk/skole/hoyre/23294466/

Skole og utdanning er gjerne høyt oppe på dagsorden når det stunder til valg. Det er få politikkfelt som angår så mange direkte. Det angår fordi alle vet at utdanningsinstitusjonene dels virker som sorteringsmekanismer for utdanning, jobbmuligheter. De angår fordi vi har erfart at skolen ikke bare sorterer etter eksamener og karakterer, men også er en sosial institusjon. En møteplass der vi blir sett eller oversett. Der vi blir oppmuntret, støttet og motivert for å lære, få tro på oss selv, til å omgås andre. Men også for noen av oss et sted der vi blir passivisert, mister tro og tak på oss selv og omgivelsene. Skole- og undervisningsarbeid er mangfoldig, utfordrende og givende. Det er neppe oppgaver som innbyr til enkle fasitsvar og kvikke løsninger.

For riktig å gi satsingen smell, viser Solberg til «verdensledende» forskning, og New Zealenderen Hatties liste over 138 faktorer som i ulik grad påvirker elevenes læringsutbytte. Den «knallharde» satsingen knyttes videre i kronikken først og fremst til å satse på læreren gjennom kompetanseheving, etterutdanning og fagspesialisering.

Det er interessant at hun skjevleser forskningen hun viser til. «Av 138 faktorer er kontakt og interaksjon mellom lærer og elev den aller viktigste,» skriver hun. Altså rangert først. Men det stemmer ikke. De to faktorene som rangerer høyest i den siterte undersøkelsen, er først elevers egen forståelse og selvrapportering av hva de oppnår og har oppnådd av læringsresultater. Dernest kommer elevenes utviklingsstadium i forhold til logiske og formelle operasjoner (knyttet til Piaget). Læreren må kunne sette seg inn i elevens tenkemåte og nivå.

Når det gjelder den effekten læreres utdanning og treningsprogram har på læringsutbytte er den nærmest fraværende om en ser på rangeringen av faktorer i undersøkelsen (rangert som nr.124). Lærerens fagkompetanse kommer enda dårligere ut.(Rangert som nr. 125). Likeleledes kommer hyppig kontroll og testing dårlig ut når det gjelder effekt for læringsutbytte. (Rangert som nr 79). Det siste har både Høyre og Arbeiderpartiet satset «knallhardt» på under ulike regjeringer, ivrig støttet først og fremst av FrP.

Skal man tro på den verdensledende forskningen (noe man bør være varsom med), vil Solberg og Høyre altså satse knallhardt på noe som har udokumentert virkning på læringsutbytte.

Løfter man blikket fra Hatties faktorer og rangeringer, ser man likevel at han i drøftingene løfter fram interaksjonen mellom lærer og elev som sentral for læringsutbytte. Han vektlegger tilbakemeldinger, drøftinger av undervisningserfaringer, muligheter og evne til å ta tak i dem som viktig i undervisningsarbeidet, sette konkrete læringsmål. Egentlig nokså selvsagt, og verken faglig eller politisk kontroversielt. Få lærere, skoleledere (eller forskere) er i tvil om at slikt er viktig.

Det vil nok være større tvil blant medarbeiderne i skolen om hvorvidt sterkt fokus på testresultater, spørreundersøkelser og formalrapportering gir god og dekkende informasjon om læringsutbytte og kunnskapsnivå, eller bidrar særlig positivt til godt læringsmiljø.

Kristin Clemet lanserte et politisk slagord om at «skolen vet best,» formodentlig for å signalisere tillit til skolen og de som arbeider der. Utviklingen verken under Clemet, blå eller rødgrønn ledelse synes å vise skolen eller lærerne slik tillit. Lærere druknes snarere i testing, detaljkontroll og rapportering med tvilsom metodisk gehalt. Testresultater og «brukerundersøkelser» for individuelle skoler publiseres og blåses opp av media for alt de ikke er verd. Det hausses opp konkurranser om «best i test» og «her er verstingskolene» fra klasse – til nasjonsnivå som misforstått «åpen informasjon» til foreldre. Formodentlig underforstått som «forbrukerveiledning» til foreldre som kjøpere på et tilrettelagt kunnskapsmarked. Gjennom mange år er dette i noen grad blitt skolens versjon av mål-resultatstyringen i offentlig sektor, også kalt NPM. Skolereformer har kommet på løpende bånd. Mål – og resultatstyringen, har i ordskiftet om skolen fått overskygge mye godt og viktig arbeid i skolen, og har kanskje også skapt unødige hindringer for undervisningsarbeidet, for gode lærere og godt læringsmiljø.

Det er en utvikling der særlig Høyre, Arbeiderpartiet og FrP synes å stå sterkt samlet og enige, og de andre framstår som mer eller mindre villige medløpere. Det dreier seg om en «knallhard» satsing over nokså lang tid som Solberg ikke tar opp, og som hun kanskje heller ikke ønsker å sette spørsmålstegn ved?

Forskning bør brukes forsiktig og kritisk, også slik forskning som Hattie står for. Den opererer med en vanskelig blanding av generelle antakelser og tilsynelatende presis måling av enkeltfaktorer. Noe som lett gjør den blind for det kompliserte samspillet i skolens undervisningssituasjoner, for samspillet mellom skole, hjem, fritid og påvirkninger utenfor skolen. (For en kritisk gjennomgang av denne forskningen: http://jonfrode.no/om-gyldig-forskning-og-bruk-av-forsknings-og-testresultater/ ).

Forskningen til tross, tror jeg det vil være klokt å satse på læreren og undervisningsarbeidet. Politikernes oppgave er å gi så gode rammer og retning som mulig for dette arbeidet. Ikke å detaljstyre og kontrollere det. Gi rom, ressurser og ro til å ta egne erfaringer i bruk, systematisere dem, prøve dem ut i samarbeid med hverandre, med elever og foreldre – og sikkert også forskere. Gi gode eksempler og muligheter for å koble dem, lære av hverandre på tvers av skoler og fagmiljøer. Her hører selvsagt også gode etterutdannings- og kompetanseutviklingstiltak hjemme. Det kan dreie seg om å vise skolen og lærerne tillit i det viktige arbeidet de gjør.