Flaggdag

Fin morgen var det, ugrei forkjølelse til tross. Morgensol over kjølig, klart vårvær og frisk følelse etter gårdsdagen regn. Forsiktige bjørkespirer. Offisiell flaggdag. Noe pensjonisten ikke hadde tenkt på før morgenens tunge avisfangst ble inntatt over kaffekoppen: Dagens Næringsliv, Morgenbladet, Aftenposten, Dagsavisen, Klassekampen. Vi holder oss orientert…

Ingen spesiell dag på DN og Morgenbladets forsider lot det til. Datasikkerhet og film der.

De tre andre avisene hadde ryddet forsidene: Dette er frihetsdag. 8.mai. Feiring av krigen som var over for 70 år sida! Minner.

Som ikke er pensjonistens minner. Han var snautt året da freden brøt løs. Krigen ble ikke noe tema i familien, verken da eller siden. Som sikkert i mange familier, har vi få helter. Den største innsatsen i nærslekta gjorde nok krigsseileren og skipperen gjennom alle krigsåra. Noe han nødig snakket om. Ellers finnes både forsiktig motstand såvel som svik. Spenninger man ugjerne forholder seg til. Det finnes ofre. Nær slekt vi aldri ble kjent med. Som ble drept i tyske tilintetgjøringsleire. Vanskelig tema for familiegrenens ene overlevende.

Dagsavisen har faksismile av hele det første nummeret av «Arbeiderbladet.»Det gikk i trykken en snau uke etter 8.mai 1945. Sterk lesning. Aftenposten har faksimile av egen forside som kom allerede samme dag. Noe de kunne gjøre fordi avisa kunne tilpasses og ble overtatt, kunne trykkes gjennom hele krigen. Mens «Arbeiderbladet» straks ble stanset av okkupasjonsmakta. Klassekampens hovedoppslag er hvordan Norge- og Europa, «begynte på nytt.» Alle henter de fram veteraner av ulik støpning. Som har minner.

De ulike vinklingene og reportasjene i de tre avisene får fram ettertanker. Aftenposten fikk meg kanskje til å heise flagget. Det gamle flagget fra lensmannsgården i Ørsta, som sikkert også var oppe i 1945, heist av våre barns frilyndte tippoldefar, lensmannen og underoffiseren. Dagsavisen har truffet den 100-årige distriktssjefen i Milorg/Gudbrandsdalen, Wilhelm Molberg Nilssen. Egne assossiasjoner vekkes. Nilssen ledet en liten geriljagruppe oppe i fjellet, der adjutanten hans var Einar «Møller» Thorsrud. Pioner i norsk og internasjonal organisasjonsforskning. Han startet forskningsarbeid etter krigen. Ikke minst for å bidra til bygge opp igjen landet. For å ivareta og utvikle demokratiske verdier i arbeidsliv og samfunn. Bygge og trygge freden som var erobret. Som ganske fersk, søkte jeg jobb hos ham på Arbeidspsykologisk institutt. Fikk den, ble der hans tid ut – og nesten i 20 år til.

Jeg heiser flagget litt for den gamle radikale lensmannen. Heiser det litt for stebestefar, skipper og krigsseiler. Heiser det litt for milorgkjemperen- og arbeidslivsforskeren. Heiser det litt for alle oss som ikke alltid er så sikre, men forsøker bidra etter evne likevel. Heiser det ikke så lite fordi jeg har fått vokse opp og leve i kanskje ett av de beste samfunn vi har bygget gjennom noen generasjoner. Selv om det ser ut til at vi sliter med å forvalte det i fortsettelsen.

Tenker på oppropet fra Fagorganisasjonen i faksimilen av «Arbeiderbladet» fra den første frihetsuka i 1945.

Her står det bl.a. at «Æresgjelden til sjøfolkene må innfries.» Slik gikk det ikke helt. Den gamle skipperen og krigsseileren ble mutt når slikt kom på tale. Nektet å motta «ex-gratia» tilbudet da det kom i begynnelsen av 70-åra og han var blitt nesten 80 år gammel.

Den fortsatt unge milorgkjemperen tok vel imot søkeren til Arbeidsforskningsinstituttet i 1970. Selv om den militære interessen for søkerens del var satt i revers. Riktignok med avtjent verneplikt i HM Kongens Garde, men akkurat da midt oppe i forberedelse til rettssak Staten hadde reist fordi søkeren nektet videre militær deltakelse. Ville ut av rullene. Med økopolitisk begrunnelse. Den største fienden i framtida lå i måten vi anvendte kunnskap på gjennom egen tenke- og virkemåte, som produksjon, forbruk og fordeling. Vi så ut til å være i ferd med å ødelegge vårt eget ressursgrunnlag. Foruten ressurssløsingen, rettet militæret oppmerksomheten mot feil fiende. Mente forskerspiren. Rettsaken ble vunnet. Nok helst fordi anklagede ikke hadde noe mer til overs for Warsawapakten enn for NATO, og fordi han/jeg da som nå har vondt for å svelge autoritative politiske, religiøse eller økonomiske begrunnelser for å snu budet om at «Du skal ikke slå ihjel» til at «Du skal slå ihjel.»

Jeg skriver at det ser ut til at vi sliter med forvaltningen av det vi har bygget opp. Sliter med å trygge og videreforedle verdiene som på et vis feires denne denne dagen.

Jeg heiser ikke flagget for å markere revir: at dette veldrevne landet skal reserveres kristne velstående borgere av arisk herkomst som et bolverk mot innvandrere, muslimer eller andre som måtte antas å skille seg ut fra dem som har bebodd iskanten lenge. Den type verdier var det okkupantene i åra 1940-45 sto for. Som ble nedkjempet.

Friheten som ble oppnådd, slik jeg oppfatter det, var knyttet til likeverd, medbestemmelse, tale- ytrings- og religionsfrihet og rettssikkerhet i de mer abstrakte kategoriene. I de mer konkrete, håndfaste kategoriene som rett til arbeid, utdanning, sosial sikkerhet og beskyttelse. Til rimelig lønn og arbeidsvilkår, til eiendom, hus og hjem, til hvile og fritid, deltakelse i kulturelle aktiviteter, til å være annerledes. Til at ingen skal måtte ha slavearbeid. Mye har vi oppnådd på disse områdene i samfunnet vårt. Frihet som er vunnet, verd å flagge for.

Verdiene kan sies å har som forutsetning formuleringen i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Forutsetninger for fortsatt å kunne forvalte og utvikle frihet. Frihet som må kjempes for i fortsettelsen.

Visst har dogmatisk politikk som i tidligere østblokkland vært på kollisjonskurs og truet slike verdier. Visst truer religiøs absolutisme slike verdier. Den største trusselen mot verdiene – som langt på vei er nedfelt i FNs Menneskerettserklæring, finner bestefar likevel i de store globale handelsavtalene som nå er under oppseiling. I en økonomisk tenkning som er ensidig vekstfokusert, som synes å undergrave slike rettigheter og muligheter for folk flest som vi langt på vei har fått til i nordiske land.

Som kan gjenfinnes i de skjulte «T» – ene i dagens globale forhandlinger. Forhandlinger som unndras demokratisk innsyn og deltakelse: TPP, TISA, TTIP. Gå inn på nettet og bli skremt. Det ser ut til å dreie seg om avtaler knyttet til en økonomitenkning der internasjonal finanskapital skal kunne trumfe nasjonal lovgivning, avtaleverk, arbeidstakerretter osv. for å sikre investeringer, pengeflytting og avkastninger for de få. Der risiko og kostnader skyves over på folk flest- og på miljøet.

Som kan innebære at de multinasjonale (og ta gjerne med det statskapitalistiske Kina) lettere kjøper opp nasjonale råvare- og produksjonsressurser i stor skala, (som de allerede gjør), kan drive på slavevilkår og sluse profitten over i egne lommer. Som fratar innbyggerne i et land muligheter til å dyrke, forvalte og utvikle egne ressurser og økonomi til lokale formål på egne premisser. Som bidrar til elendige arbeids- og livsvilkår, driver folk på flukt, dels til liv som prekariat også i våre velstandsland. Som trolig gir næring til religiøs fanatisme og borgerkrigsliknende tilstander blant de undertrykte i eget land, såvel som underbetalt arbeidskraft og utgangspunkt for innvandrerfrykt hos sindige europeere og nordboere dit de flykter.

Flagget er tatt ned for kvelden. Det skal nok tas fram igjen om halvannen uke. For å feire denne Grunnloven, kanskje Menneskerettighetene. Disse verdiene som jeg er usikker på hvor mye politikere og multinasjonale finansspekulanter egentlig setter pris på. Som vel er vanskelig å prissette og dermed kanskje faller utenfor deres forståelsesramme….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


× 9 = åtti en