Flagget er heist i skogkanten. Det gamle flagget som tidlig på 1900-tallet vaiet fra stanga i lensmannsgården i nasjonsbyggingstid. Nå blafrer det forsiktig fra velstandssida i drabantbyen.
I tilbakeblikk på oppvekst og skolegang i Groruddalen og landet slik det er blei, beskriver jeg i ei bok utviklinga gjennom tre innvandringsbølger til Grorud. (Se lenke). Den første bølgen rullet langsomt gjennom bygda fra midt på 1800-tallet til andre verdenskrig.
Avsnittet avsluttes slik: Bølgen ga «….rom for framtidsdrømmer. Knytta til eget husvære, til kjæreste og familie. Å kunne berge livhanken for kjerring og unger på lang sikt. Drøm om å kunne overleve sjukdom, at unga fikk skolegang. Drøm om ikke å skulle stå i gjeld, med lua i hånda overfor de bedrestilte, drøm om respekt. Første mai blei en lokal kamp- og markeringsdag med demonstrasjoner og plakater; slagord om «hele folket i arbeid» og «by og land hand i hand.»
Den andre bølgen kom til bygda etter krigen. Folk kom, som våre foreldre, fra hele landet. Den varte fram til midt på 80-tallet. «Gjennom den andre bølgen blei tilgang til rettigheter bedra og utvida. Skattesystem og lønnsforhandlinger sørga for at stort sett alle kom med. Slikt visste vi lite om. Men vi visste at 1.mai på Grorud var en festdag med flagg og faner, hornmusikk og taler på idrettsplassen. Vi visste at Gerhardsen nesten alltid var statsminister. Det var ikke lenger så mye kampdag; kanskje med unntak for enkelte velstående hageeiere som passa på å demonstrere ved å bruke dagen til å gå i arbeidsklær og rydde for seg sjøl.» Avsnittet avsluttes slik: «Gjennom den andre bølgen, mens vi blei unge voksne, gikk fortsatt enkelte lokale 1.maitog med paroler øverst i Groruddalen. Men preget av felles festdag med flagg, faner og taler på idrettsplassen var blitt borte. Det var blitt flere villahager og hytter å stelle.»
Den tredje bølgen bragte verden til drabantbyen, fra ca 1990. Avsnittet avsluttes slik:
«I villaområdene dit vi har flytta, blir befolkningen langsomt blanda. Mange av nykommerne er driftige, driver gode forretninger, tar utdanning og får profesjonelle karrierer; blir middelklasse slik vi blei. De hjelper hverandre inn i bolig- og arbeidsmarked. Familier med tette bånd stiller opp for hverandre, litt som annengenerasjonen i de gamle store arbeiderfamiliene gjorde i sin tid. Som også norske utvandrere/innvandrere til USA gjorde på siste halvdel av 1800-tallet. Litt som når nybyggerne i borettslagene stilte opp til dugnad på 50- og tidlig 70-tall.
Første mai feires knapt lokalt ut over enkelte lukkede partimøter – ved siden av fellestoget i byen. Men det flagges tverrpolitisk. Mange tar ovale fridager hvis det er mulig, drar på hytta. Kanskje henger flagger fortsatt når helga er over som en identitetspolitisk markering.»
I år som i fjor går feiringa digitalt – på nett, med taler innspilt på forhånd. Bjørnar Moxnes fra Rødt har valgt å holde sin tale på Grorud. Et fint valg. Han står like ved idrettsplassen, den gamle festplassen brukt 1.mai. Han står foran de to arbeiderboligene, restaurert og dels driftet med kommunale bidrag. Den ene rommer et lite steinhoggermuseum som viser arbeid bygda vokste ut av. Den andre rommer den trivelige kaféen Steinbra som nettopp er blitt redda for videre drift gjennom lokale aksjoner. Som minner oss om at aksjoner kan nytte. At vi må passe på. Det har aldri vært noe som kommer av seg sjøl – for folk flest.
Lenker til taler for dagen: Moxnes, Lysbakken, Støre : https://frifagbevegelse.no/nyheter/vi-er-ikke-alle-i-samme-bat-sier-rodtlederen-i-sin-1-maitale-6.490.786838.85f7e01d11
https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/view/715
(Lenke til bok).