Da bestefar skrev på en tekst om hvordan oppdatering av ”venner” på ”sosiale medier” løp løpsk for ham forleden, lette han etter et passende ord noe som knyttet sammen det å ”løpe løpsk” med stram standardisering og krav om forutsigbarhet. Uttrykket ”fri dressur” dukket opp, men ble foreløpig lagt til side. Jeg hadde ikke riktig begrep om hva det sto for og Sylfest Lomheim var ikke umiddelbart tilgjengelig.
Så dukket uttrykket opp i minnet igjen, og jeg søkte på nett, i Riksmålsordboka uten å komme raskt i havn. Men Rytterforbundet ga en fin forklaring:
Det dreier seg om å skolere hesten slik at den utfører sine øvelser i perfekt harmoni med sin rytter. Tillitsfull og oppmerksom skal den undergi seg rytterens kontroll, gi inntrykk av at den utfører øvelsene selv gjennom frie, spenstige gangarter, frihet i utførelse av øvelsene. Men selvsagt skal hesten akseptere bittet.. ”med ettergift gjennom hele kroppen, og uten spenning og motstand”.
Når jeg tar det fram igjen, er det på bakgrunn av dagens avislesning, Aftenposten, Dagsavisen, Klassekampen, ja også til et blogginnlegg fra Maddam. ”Fri dressur” slik det defineres hos Rytterforbundet er nesten en perfekt beskrivelse av systemene vi omgir oss med tenkte bestefar. Systemer der usynlige finansryttere holder i tømmene. Helst koblet opp mot ulike presteskap som forvalter underliggende strukturer. Som rammer inn snedige løyper i tett veksling med overnasjonale organer, som OECD, IMF, WHO. Som knyttes opp mot politikk for dataovervåking, kontroll- måle- og rapporterings- og belønningssystemer. Der vi, altså hestene, elevene, lærerne, forbrukerne, forventes å vise at vi fritt og tilsynelatende utvunget konkurrerer oss stadig raskere og mer elegant rundt i løypa slik rytterne vil. Enten vi nå løper rundt i utdanningssystem, helsesystem, kjøpesenter, ulike kommunikasjonssystemer eller på treningssenteret. Gjør de foreskrevne knebøyninger til rett tid på rett vis. Og ellers holder kjeft.
Politiske og finansielle ryttere som holder tøylene heiser individualitetens frie flagg i enhver sammenheng, mens de vender oss vekk fra forståelsen av løypas systemtvang og struktur, bruker sporer og pisk om nødvendig. Men bare da.
Avislesingen begynte med skolebyråd Anniken Hauglie som i Aftenpostens Osloutgave slår fast at ”Osloskolen er på rett vei”. Hun slår en lærer i hodet med OECD- rapporter som viser at ”for mange unge rekrutteres til trygd og ”naving” på grunn av frafall i skolen og manglende ferdigheter i lesing og regning. Læreren har tillatt seg å kritisere Osloskolens mål og fokusering på høyere karaktersnitt, målstyring og måten ledelsen holder tømmene på.
Hun insinuerer (sier ikke direkte) faktisk at omtrent 20% av den norske voksne befolkningen knapt kan lese og trues av trygd og ”naving.” I et land som har noe av verdens laveste arbeidsledighet, høyeste produktivitet, best fordeling. Som omtrent kan skilte med høyest livskvalitet i verden. Et internasjonalt forskningsprosjekt utroper Norge til et forbilde i et stort oppslag i en annen av dagens aviser (Klassekampen). Byråden (skolebyråd!) legger for dagen en forståelse av kunnskap og læring som tett koblet mot resultater på tester og målinger uansett noen myke formuleringer mot slutten av artikkelen.
Om man hever blikket en smule over små tallforskjeller og ut over manesjen, kikket seg rundt, aner man at byråden bruker tall til tull, eller kanskje heller til å akseptere bitt, tøyler og sporer.
Også i dag, i Aftenpostens hoveddel, slår professor i matematikk ved Norges Handelshøyskole, Jan Ubøe, fast at PISA ikke er noe fyrtårn. Også han viser til OECD – rapport som påpeker urovekkende feilkilder ved testene. OECD – tester er bygget på store tall, svært store tall. Som professoren sier: Alle som har jobbet med statistikk vet at enhver forskjell, uansett hvor ubetydelig den enn er, fremstår som signifikant hvis vi har mye data. Derfor bør vi spørre oss om forskjellene er store nok til å ha praktisk betydning. ” Det har de ofte ikke. Han viser at sånne resultater må tas med en klype salt. ”PISA er ikke noe fyrtårn som lyser i mørket, og det er ikke natt. På godt og vondt må norsk skole finne sin egen vei. Vi må finne tiltak som passer til norsk kultur og til norske behov. Naturligvis skal vi se hva de gjør i utlandet, men å gjøre som alle andre er trolig en sikker vei til tap.” Bestefar er enig og tenker at skole er noe annet en dressurridningskonkurranse.
Professoren sier også at ”Et middels resultat på PISA har den underfundige bieffekten at den skaper politisk vilje til å ta viktige grep i skolen. Det bør alle som er opptatt av kvalitet i skolen utnytte for alt det er verd.”
Det kan gjøres på mange måter. Skolebyråden i Oslo gjør det nærmest ved å rope at natten er kommet, og at vi må stramme tøylene for måling i skole og barnehage.
Den tredje artikkelen er også skrevet av en professor, emeritus i musikk Jon-Roar Bjørkvold i dagens Dagsavisen. Det er en vakker artikkel om å respektere barndommen. Om å protestere. Ta til motmæle mot overstyring og skjemavelde som invaderer skoler og barnehager. Som tapper for energi. Når barn leker, fylles kropp og tanke med energi, sier han. ”Lekende læring skjer sponant, den er sosial og kulturelt forankret i barnas liv. Veien går fra opplevd til forstått. I tidlig barndom skjer læring med stormskritt – og all hovedsak ubevisst. Språk læres uten forøvelser i grammatikk og fonetikk.” Han slår fast at målstyring ikke bare skaper tidstyver, men det som verre er – energityver. Han formulerer et forsiktig håp til den nye utdanningsministeren som kan synes kritisk til massiv målstyring, til språktesting av alle barnehagebarn. Kanskje han bør snakke med skolebyråden. Kanskje begge burde lese hva de to professorene har skrevet i dag. Prøve å forstå.
Dagens lille medievandring avsluttes med Maddambloggen. http://maddam.no/2014/03/kulturelitens-han-over-venstresidas-posorer/ Den er en kommentar til liberalisten Meisingset som synes å ha lest en bok i lys av sin egen om ”Kulturbløffen.” En bok der han trekker opp enkle motsetninger mellom folket og kultureliten. Han markedsfører et individualisert verdensbilde og synes ikke se strukturene og systemene som dresserer oss. Vil ikke se dem. Vil ikke se at boka til Brostrup Müller om ”kjedet rekkehus” også kan forstås som en kritikk av slike strukturer og systemer.
Bestefar har gjort et og annet forsøk både på å beskrive, forstå, kritisere og endre slike systemer opp gjennom åra. En lengre artikkel fra ”Sosiologisk Årbok 2013” ble lagt ut på bloggen i dag – som ”fagprosa,” og tar opp noe av det. Det jeg har vært opptatt av er dels i tråd med noe av det den amerikanske evolusjonsbiologen hevder som vil ha Norge som forbilde i dagens oppslag. Knyttet til oppslutning om beslutningsprosesser, til medvirkning, til handlingsrom, til opplevelse av identitet, formål og mening. Selvsagt også regulering av handlinger, av læring. Læring som sosialt og kulturelt forankret, som utspilles i nære miljøer i omgangen med hverandre. Heller enn dressurridning etter internasjonale kriterier.
Bravo Jon Frode!!
-Denne går videre til hele slekta.
Var for øvrig på Manifest-dag i går. Målstyrings-case fra Sandefjord, presentert av avskjeds-truet lærer, ga fullsatt Sentrum-scene latterkrampe. – Selv dagens kunnskapsminister syns dette var for drøyt.