Hellig uke.

Semana Santa, Sevilla.
Den Hellige Uken, etter norsk gammel tradisjon den stille uken, tilbragte bestefar og bestemor i Sevilla. Med stillferdig våkent barnebarn som skal stå til vanlig protestantisk konfirmasjon om halvannen måned. Som har valgt spansk som ekstra språkfag på ungdomsskolen. En dobbel anledning til et lite møte med valgfagets religion, språk og kultur på hjemmebane. I vår lett økumeniske nærfamilie har også katolsk tro sin plass.
Historie fra de tidligste kjente europeiske bosettinger. Der de tre store monoteistiske religionene i en periode levde fredelig side om side, vitenskap og kultur blomstret under maurisk herredømme. Til korsets menn jaget maurere og jøder ut før de med Sevilla som utgangspunkt «oppdaget» Amerika og endret verdenshistoriens gang.

Påskefeiringen i Sevilla er kanskje uten sidestykke noe sted i verden. Som bestemor hadde møtt da hun var på samme alder som barnebarnet. En ny opplevelse for bestefar. Som han så fram til med nysgjerrig forventning og litt spenning. Spenningen mest knyttet til at han hadde hørt om store, tettpakkede menneskemengder, noe bestefar ikke har hatt for vane å oppsøke.
Opplevelsen ble gjerne litt annerledes for barnebarnet fordi medbragt iPod ble utladet straks etter ankomst. Den lot seg ikke enkelt lade opp igjen og ble liggende i sekken. Egentlig greit nok, tenkte bestefar. Kanskje bedre muligheter for oppladning på annet vis.

Uka ble preget av de mange og lange prosesjonene. Visstnok rundt 50 i alt – som gikk til alle døgnets tider hele uka. (Flere prosesjoner ble stoppet pga regnvarsler i år – en stor snakkis). Mange nok var det. Lange rekker av «nazareere», med høye vokslys, sortkledde korsbærere dels barføtte i botsgangsrekkene. Etter dem de enorme pasoene, «flåter» i gull og sølv, høye vokslys og blomster, som kom langsomt vuggende båret av skjulte muskelmenn inne i flåten. Først tablå med korsfestelse og lidelseshistorie, gjerne fulgt av romerske soldater i brynjer og vaiende fjærdusker, taktfast flamencoinspirert tromming og skingrende trompetorkestre ispedd myke oppspill fra et enkelt instrument. Til slutt i hver prosesjon høydepunktet: tablået med jomfruen i sid brokadekappe under rikt utsmykket baldakin, omkranset av lys og blomster. Milde, sørgende, gråtende jomfrumariaer. Der de hundretusener vennlig tett sammenstimlede lot til å ha ulike favoritter knyttet til, for oss utenforstående, heller subtile detaljer.
Hver av prosesjonene forankret i et kirkelig broderskap, lokal kirke og mobilisering i lokalt distrikt.
Vi bivånte flere prosesjoner til ulike tider gjennom dagene. Fikk med den største og «viktigste» – Macarenaprosesjonen dels gjennom natt til langfredag med den visstnok mest populære jomfruen.
Hun var også vakker og gullpyntet, men så litt strengere og myndigere ut enn de fleste syntes bestefar.
Storøyet vandring i katedraler med preg fra forskjellige stilepoker og religioner, tilbake til maurisk tid. Høytidsmesse skjærtorsdag i den store katedralen. I det kirkeskipet som ble brukt til særlig viktige begivenheter. Storfolk i de fremste benkeradene. Erkebiskopens fotvask av utvalgte ministranter, eller kanskje prestelærlinger, som tegn på ydmykhet og tjenerskap. TV- monitorer på sidene for oss som satt langt bak. Kongelige hager med påfugl og rike kjeramikkdekorerte benker en annen dag.

Det ble også en uke preget av vår i emning. Våkne til svarttrosten som startet hver dag med vakre toner fra patioen utenfor. Finne godt spise og drikke, en vennlig liten lokal restaurant like ved hotellet nær Herkulessøylene som ble «stamsted» for avslutning på de siste dagenes vandringer og opplevelser. Varmt nok til å sitte under store plataner som ventet på å bli grønne. Idyll.

Ankomst og avreise preget av støy og spetakkel i ankomst og avgangshall. Trommer, sirener, taktfast og overdøvende. Streik. Ansatte i flyplassens servicesektor som protesterte mot at arbeidsgiverne gikk fra arbeids- og lønnsavtaler. Mer arbeidspress og lavere lønninger. Slikt kapitalen kan tillate seg når arbeidsledigheten er blitt høy. Etter at finanskapitalens egne spekulasjonsbobler brast. Som over store deler av Europa (og i USA). Paradoksalt nok med arbeidsgivers marked som resultat. Det er folk flest som skal bære tapene. Ikke finansspekulantene. Greit å bli minnet om det, vi som er overflodsturister på gjennomreise og knapt «folk flest.» Sprekker i idyllen. Revner som også kan nå oss.

Tilbake i Groruddalen hilste jamen også svarttrosten her morgenen velkommen med sine vakre fløytelåter. Vår på vei, selv om snø og is ennå har godt tak i skogkanten. Skarp påskesol over skaren. Idyll.
Bestefar hører på den hjemlige svarttrosten før han kommer ut av senga. Den har en litt annen dialekt enn sin sørlige frende. Lar ettertankene etter turen sildre inn sammen men morgensola.
Det er noe her med denne påsketurens kobling mellom jomfudyrking, pine og henrettelse. Mellom børs og katedral. Mellom overklasse og underklasse, makt og avmakt. Religionenes ugreie relasjon til seksualitet, til undertrykking og makt – både økonomisk og fysisk gjennom historien.
Men – det er også noe med nytt liv, oppstandelse, reise seg. Om å gå videre, om unnfangelse, glede – om tilgivelse og håp.
Skjærtorsdagsmessen i Sevillas katedral var en litt blandet opplevelse, om enn bestefar prøvde å følge den med andakt.
Katedralens overflod av gull og sølv, fremvisning av prakt og makt. Den store sarkofagen med antatte levninger av den store korsfarer og erobrer Columbus bak oss. Starten på en ufattelig undertrykking, ran og voldtekt av det amerikanske kontinentet, folket der, deres kultur og rikdom. Fraktet hjem for den overdådige utsmykkingen av katedaler, pasoer. Også en måte å framvise makt på. En historie som heller ikke er fremmed for seksuelle overgrep fra øvrighet og maktpersoner.(Og dagens klerikale og økonomiske ledere er visst ikke unntatt.)I nærfamilien har svigersønnen, med katolsk forankring, nylig skrevet en sterk roman knyttet til indianernes historie.(«Fortellingen om sju bål.» Aschehoug). Erkebiskopens ydmykhet ikke så enkel å tro på. Siden vi som satt bak kunne bivåne sermonien via store monitorer – kunne det vel virke som om andre også hadde litt problemer. Storfolket på de første benkene ble av og til fanget inn av videokameraene, satt elegant uforstyrret og småpratet, kniste og lo mens biskopen leste sine bønner, demonstrerte sin ydmykhet. Et kirkekor i sideskipet hadde vesentlige bidrag, og var åpenbart uvant med kamerafølge. Med heller tvilsom musikalsk standard (Grorud kirkes kammerkor synger bedre…), blandet oppmerksomhet om noter og dirigent ble det først og fremst et sjarmerende innslag i messen. Kanskje det mest folkelige.

På et vis møtes så mange av disse spenningene i påskefeiringen, tenker bestefar videre. Eller burde kunne møtes. For de gjør vel stort sett ikke det i vår sekulære dans rundt ulike gullkalver. Var det ikke i påsken at Jesus renset tempelet? Hev pengevekslerne ut? Knuste ikke Moses gullkalven som ble tilbedt da han kom ned med budene på steintavler? Gode historier til ettertanke, om enn bestefar har problemer med alle slags autorative krav om tilbedelse.
Historiene knyttet til påsken forener liv og død helt bokstavelig. På sitt vis gyldig for hver og en av oss. Jesu død og lidelseshistorie er lagt til påskedagene, omtrent til vårjevndøgn. Samtidig som han dør snur sola og nytt liv spirer. Historien om Jesu fødsel er lagt midvindters, nær vintersolverv. Så selve unnfangelsesøyblikket, knyttet til seksualitet og kjærlighet, glede og håp for mange av oss – må jo også ha vært rundt vårjevndøgn, påske. Utgangspunktet for den gledesfylte, angst- og pinefylte, forunderlige vandringen mellom liv og død som vi deler, og som blir så forskjellig. Trolig mer forskjellig enn nødvendig. Kanskje burde vi gi litt mer rom for usikkerhet og tvil. Ikke gjøre mot andre hva vi ikke vil andre skal gjøre mot oss. Unngå å tråkke på. Pirke borti maktas og ideologienes skråsikkerhet, bidra til nødvendig rom for at tillit og allsidig liv skal kunne holdes ved like, leves sammen.

Store ord, og fett flesk tenker bestefar på sengekanten.
Kanskje skrive ned noe lell. De fleste av oss kommer uansett til kort, svikter tillit, må ha rom for anger, for å få og gi tilgivelse. Vi kan ikke gi oss. På tide å komme seg ut av senga. Ut i sola. Komme igang med oppvask og rydding i eget hus etter turen. Tilbake til den hellige alminnelige hverdag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


tre × 3 =