Som ungdom for 65 år sida var jeg på kurs i debatteknikk, holdt av Libertas, datidas «tenketank» på ytre høyre. Vi skulle lære å vinne debattkonkurranser, slå ut motstandere enkelt og kraftfullt. Uansett sak.
På kurset traff vi ungdommer som svermet rundt en kar som var hissig motstander av skatter, sosialisme og fellesskap. Opptatt av hunder, jakt, eggelikør og økonomisk frihet etter eget hode: Anders Lange. Svermerne ble kalt «hundeguttene». Opptatt av frihet for seg sjøl; av å slå ut de som sto i veien. Om «føreren» blåste i hundefløyta, hørte de; logret og løp. De kom gjerne fra Bærum og Oslo-Vest. «Økonomisk frihet» sikret at penger fulgte familiene til egne lommer. Vi som kom fra Groruddalen hang ikke med verken når det gjaldt økonomi, ordbruk eller diskusjon, hørte ikke fløyta.
Dette var ti år før Anders Langes parti ble stiftet, forløper til Fremskrittspartiet. Møtet med hundeguttene kjennes igjen i dagens Frp. Egoisme som grunnverdi, Ayn Rand som tankefeste. Hos henne framstår egoisme som en dyd, fellesskap et onde. Fri konkurranse, alles kamp mot alle gir individet «frihet». Den sterkestes rett, forakt for svakhet.
Valgreklamer lokker fram barnehagen som bilde: Unger som griner, slår til seg leker og det de vil ha. «Den er min!» «Jeg hadde det først!» På latin betyr ordet pueril barn eller gutt, og brukes om barnslig, naiv eller enfoldig oppførsel. Uten ansvar for hverandre eller de som ikke er som en sjøl. I barnehage og skole prøver man motvirke slikt, bidra til modning.
De skrikete annonsene for borgerlig valgseier virker enkle og vulgære. Gutta-guttas rop om skattefrihet for de rikeste og sterkeste. Puerilt. Egobasert atferd kan forstås som regressiv. Tilbakevending til barnestadiets enkle «meg først». Voksne folk med rikelige goder framstår som sytende unger.
Den norske samfunnsmodellen har vist at fellesskap kan virke. Grunnlag for individuell frihet, velstand og likeverd. Konkurranse også. Ytrings- og trosfrihet. Vi lever i et av de bedre samfunn verden har sett. Frp tar som eneste parti avstand fra samfunnsmodellen. Kunnskap om klima, økologi, skatt, fordeling, kultur og fellesskap er tull. Sylvi har overtatt fløyta til Anders Lange. Noen hører den, løper og skriker. Regresjonspartiet.
På folkemunne ble hundedagene kalt «røtmåneden.» Når klimaet ble slik at fluer og kryp svermet og ødela matvarer og levevis for folk flest.
Trykket på baksida, Klassekampen 5.9.25
P.S. I går kveld så jeg deler av «diskusjonen» på NRK som skulle avslutte valgkampen. Et trist skue. Som forsterket inntrykket av FrP uttrykt i baksideteksten over. Skriking og beskyldninger om «skremselspropaganda,» «løgn» og «sverting fra Listhaug. Som over åpen mikrofon selv svertet AP-ungdomspolitiker Skjervø som en notorisk løgner.
Hun framsto som slags Trump-kopi. Som mener han er berettiget til å definere sant og usant – eller sverte andre. Om han mener å dra fordel av det. Tviler ikke på at «gutta-gutta» på TikTok, kanskje «sutreklubben» for borgerlig valgseier jublet.
Det er fremtidsperspektivet ved FrP som skremmer. Undertonene (verdier som ligger der), som høres av de som kjenner hundefløyta: Lefling med høyre-autoritære bevegelser, gjenkjennelig fra mellomkrigstida. Lefling med vold,sprit,sex-misbruk, terror. Misbruk av ytringsfrihet, utdefi-nering av grupper som er «annerledes». Mangel på kunnskap, evne til refleksjon. Noen klarte å treffe ungdommen den gangen også. Det råtnet, ble katastrofalt.
Om jeg ikke med dette sverter – utdefinerer FrP? Tja. Jeg vil ikke nekte dem å holde på. Men vil advare mot en form ( verdier og retning) som kan være gjenkjennelig. Dit jeg håper få vil. FrP holder seg stort sett innafor alminnelige demokratiske verdier, men har sprukket jevnlig over mange år, tar seg litt inn og sprekker på nytt. Sprakk litt igjen i går.
Som Gro Harlem Brundtland sa med et vennlig understatement mot slutten av seansen:
«Ikke helt elegant»
D.S.