For over 40 år sida fikk vi valp i rekkehuset øverst i Groruddalen. Uten at vi hadde hatt planer om hund, så blei det slik likevel. Fordi nesteldste jenta i 2 – års alder brått blei redd for alt som gikk på fire etter å ha blitt løpt ned av naboens dachs. Beste måten å kurere det på er få hund sjøl tenkte vi. Et uventa kull dvergpudler (dog med stamtavle) dukka opp hos noen venner, og tilbud om valp. Det virka. Redselen ble kurert med oppvekst i felles fordragelighet. God investering.
Valpekullet var blitt ukyndig håndtert av en veterinær ved fødsel. Han hadde sneia halene helt av. En kyndig hundeeier på besøk, koste med vår lille angstfordriver da han plutselig kom med et forskrekket utbrudd: «Men den er jo ikke noe verdt!» Og mente at den ikke kunne konkurrere på utstillinger. Uten hale. Dårlig investering i markedet. Men det var jo ikke derfor vi hadde tatt i mot det lille nøstet.
«Jeg er glad huset vårt ikke er verdt noe!» Sa bestemor for en tid tilbake – og fortsatte: «for vi har jo ikke tenkt å selge det!» Vi slo til på et generøst tilbud for rundt 40 år sida om å kjøpe en liten gammel hytte i skogkanten. Den hadde vi mye glede av. Etter rundt 10 år undersøkte vi muligheter for å bygge hus der. Det kunne vi. Fikk lån. Bank- og finansinstitusjonene ville låne oss dobbelt så mye som vi ba om. Syntes vi var tåpelige som ikke lånte, investerte mer.
Men lån er jo ikke noe man «får.» Det er noe man kjøper til svingende priser. Som finansfolk investerer og spekulerer i både lokalt og globalt. Vi var i begynnelsen av ei boligboble den gangen for snautt 30 år sida. Det visste vi ikke. Hva med finansfolka som pusha boliglån? Hadde vi fulgt deres råd, ville vi ikke hatt noen sjanse til å betjene det lånet de ville selge oss. Hadde kanskje måttet selge til banken for underpris. At finanseliten kan spekulere i og tjene penger på dårlige lån de sjøl har lagt til rette, har vi lært i det greske EU-dramaet de siste åra.
Huset ble både stort og godt nok. Bygd omtrent som vi ville, innafor rammene vi hadde valgt og kunne overskue. Vi investerte ikke i huset for å kunne sette det i spill i markedet. Vi investerte i å bo godt, litt i tilhørighet til Groruddalen der bestefar vokste opp. Vi fikk hus og hytte i ett, nok å pusle videre med så lenge vi har helse, krefter og lyst.
Kanskje fordi vi ikke lånte øre til finansinstitusjonene og deres verdier.
Trykket på baksida Klassekampen 30.7.15.