Jubileum

Dagen derpå. Mindre som hangover enn som ettertankedag. Et slags behov for å tenke gjennom skoletreffet forleden. Kvelden, folka, stedet, tida. Femti år siden avrunda gymnas i Groruddalen. Jubelår. Da – og kanskje nå. Da jubel for å slippe fri, fylle ubeskrevne blad, prøve ut drømmer. Nå kanskje jubel over fortsatt å være her, glede over blad som er skrevet, ennå drømmer om noe ugjort.

En av jubilantene ymta på å tromme sammen et band til begivenheten. Basert på vekslende band-sammensetningen som fire av oss var innom den gang da. Spilte litt på dansekvelder, soireer, fester, revyer. For femti år sida. Mailet litt, tente på ideen, utveksla mulige spillelister. Hadde jo holdt horna litt ved like, et par av oss, blåserne med trompet/flygelhorn og klarinett/sax helst på amatørbasis. De andre to, kompet på bass/sang og trekkspill/piano mer semiprofesjonelt som attåtnæring gjennom mange år. Møttes for en times forsiktig prøvespill i forkant samme dag. Funka rimelig brukbart, og ikke minst moro. Forsøksvis plan om å stille med litt mjuk musikk mens folk kom sigende til velkomstdrinken, komp til allsang og mulig litt kveldsdans?

Første del av planen revidert da drinkene ble servert ute. Pensjonistene stiltret sammen i strålende ettermiddagssol og mildvær over Groruddalen. Fotografering på plenen. En av gutta kan sånt, kjapt gjennomført. I løpet av et par timer lå proft opptrykte bilder i A4-format på bordene. Vakre, stort sett nyslåtte pensjonister. En av gutta er plassert akkurat i bildets gyldne snitt. Kanskje ikke tilfeldig. Gutten som hadde kunstnerklo og ble mannen bak Evergoods velkjente reklamegullkopp.

Bandet kjapper inn etter fotoseansen og slår opp «I can`t give you anything but love» mens folk siger inn. Vi tar et par låter til. Takker for kommentaren om at «dere speller jo bedre enn den gangen!» Sjøl har jeg litt trøbbel med å være for sein eller tidlig på innspillene. Mister eneren. Enten fordi jeg suger og holder litt på en akkord, frasering eller lyden i en tone og kommer på etterskudd. Eller fordi jeg skødder litt, blir utålmodig og vil for fort videre. Men finner tilbake så lenge de andre, særlig kompet er på plass – de mest proffe blant oss. Som fikser sånt. Flere hyggelige tilbakemeldinger etterhvert.

Ramma som den lille festkomiteen har lagt opp er god. Kompetanse det også. Plassering ved fem bord fordelt etter de tre klassene. Småretter til sjølservering, medbragt drikke. Velkledd, men løs snipp – lite formaliteter og mye rom til småprat. Historier, liv, erfaringer og kunnskaper begynner å putre. En fellessang med god tekst sitter bra – også med bandfølge. En tale for dagen avsluttes med norskpensum, Wergelands «Mig selv.» Glitrende fremført. Det kunne være himmel over fortidens avispolemikker! Som vi kanskje ikke hadde samme sans for dengang. Diktet kan høres som et hint til vårt møte: Meg og de andre. Oss, vi som delte noen år her oppe i Groruddalen.

Nå kommer vi fra hele landet, ja fra mange land. Vi kommer vel både med forventning og litt usikkerhet både om de andre og oss sjøl. Nå som da handler det kanskje noe om å se og bli sett, betrakte og bli betraktet. Hvem vi ser, hva vi vil vise fram eller gjemme. Vi er gjenkjennelige i kroppspråk, mimikk, tonefall. Noen er fortsatt blant de stillere, men ikke mindre spennende for det. Et par av oss oppdager under praten at vi begge var litt forelska i samme jenta dengang da, uten at vi eller hun visste det. Uten at vi våget da. Og forelskelsene tok andre veier. Hun er jo der nå, like flott! Vi holdt det vel fortsatt for oss sjøl.

Jubelårene var hellige etter gammel skikk, og blei innleda med basuner (jubel betyr basun). Passer gjerne bra med band-bidraget. Vi feirer oss sjøl, andre og hverandre. Hører med til en generasjon som stort sett hadde hell med oppveksttida, muligheter for utdanning og greie jobber. Tilgang på rimelige boliger sponsa av felleskapet da vi kom så langt. Men ikke dessert – generasjon, mente noen. Vi har jobba, bidratt med vårt for å holde hjul igang! Kanskje har generasjonen også forsynt seg heller grådig av alle slags retter i felles matfat. Så mye at det kan bli næringsfattig dessert og oppvask igjen til kommende generasjoner?

Fellesnevner for småsamtalene virket først og fremst preget av glede over å være og ha vært, uaktet reservedeler, samboer- og familieformer, ulike ting vi måtte ha slitt med. En slags vennlig forsoning med at ting ble som de ble og er som de er. Så får vi heller fortsette diskusjonene om oppvasken i andre sammenhenger.

 

 

9 tanker om “Jubileum

  1. Takk for veldig fine og gjennomtenkte ord om arrangementet og anledningen, Jon Frode! Er veldig glad for at jeg fikk med meg dette.

  2. Kunne dessverre ikke være med på festen denne gangen, men som Ingegjerd sier over: Briljant – og til ettertanke. Ja, så briljant at også jeg sitter og kjenner på fellesskapet isteden for å gruble over eget fravær. Det må virkelig kalles inkluderende skrivekunst. God og stor hilsen både til deg, Jon Frode, og til vennene fra den gangen. Har russelua enda, jeg, ifall vi skulle finne på flere sprell. Klem fra Gro

  3. Du har virkelig fanget «ånden» fra festen vår på lørdag…Utrolig hyggelig var det, – og stedet kunne ikke vært bedre…

    • Mest fest, litt alvor. Tid som var og ikke er, samtidig som vi er blitt litt det vi var….Og alt behøver en heller ikke si, så kan du jo fortsette å lure….Ferdig med russetida nå vettu!
      Kommentaren virker gjenkjennelig i tone og form….du burde vel vært der for sjekking. På en måte ble du jo nesten lurt til å være litt med likevel… Oppfordres til å stille neste gang!

  4. Satt i sene kveldstimer i går og leste. Blir berørt av måten du skriver på – om oss alle og om jubileumstreffet. Det er fint å ha en sånn dyktig skribent blant oss. Regner med at det blir en ny fest en gang – det gleder jeg meg til.

  5. Takk for sist! Takk for at du bidro til å skape nostalgisk stemning sammen med bandgutta.Det var en overraskelse av de store. Det ble en kveld som vil bli husket, til vi sees igjen om to år.(?) Du kan også virkelig kunsten å formulere deg!
    Var på Jazz på Vardehiem i går med min kusine Gro. Hun fortalte at du hadde kjøpt piggskoene hennes. Det har gått meg hus forbi at du drev aktivt med friidrett.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


6 × = tretti seks