De som måtte ha vært inne og tittet på disse sidene, vil vite at musikk har vært og er viktig i familiens liv. I alle generasjoner.
I går var pensjonistene til julelunsj på Ammerudhjemmet hos mor, familiens eldste og siste i sin generasjon, straks 93. Et treff vennlig tilrettelagt av stab og frivillige ved hjemmet. Julesang, aldrende stemmer – litt mer usikre nå, med minneglimt som synger med fra de tidligste år, fra alle år. Som også dukker opp i de små samtalene.
Oldemor mintes en førjulsprat med barnebarnet for kanskje 25 år sida, da han var skolegutt. Hun hadde lurt på hva han syntes var finest med jula, hva han gledet seg mest til? Jo, hadde han svart. Det var nå ikke så mye maten, kanskje heller ikke gavene selv om det var fint. Det han gledet seg mest til var sangen. At vi sang sammen.
Og det gjør vi fortsatt for hverandre, for andre. Lytter til hva andre gjør – på profesjonelt eller amatørt nivå. Ulike formater. Barnebarnet, sønnen, laget for moro skyld en liten oversikt over hva nærfamilien deltar aktivt i på musikkfronten fram mot jul. http://musikant.no/aktuelt/
Det likner på høysesong – også for pensjonistene, som har benyttet innspurten til å slå ut håret – gjøre noe nytt.
Høysesongen ble innledet på Ringen kino lørdag kveld. Direkteoverført opera fra Metropolitan, Mozart «La clemenza di Tito.» Operaen i New York er vel i noen grad, som operaen i Oslo – institusjoner man oppsøker for å se og bli sett. (En slags markering av tilhørighet og plassering i Bourdieus distinksjonsmatrise). Skjønt på Ringen går man i liten grad for å bli sett. For egen del kanskje først og fremst av nysgjerrighet på direkteoverføringen som fenomen. Uten særlige forventninger for såvidt. Sjekket ikke engang solistene på forhånd. Forestillingen var flyttet til mindre sal, glissent besatt. Opplevelse av filmet opera, ikke opera «live.» Likevel: De to keiservennene Sesto og Annio sunget av mezzoene Elina Garanca og Kate Lindsey gikk gjennom lerretet. Utstråling og vokalkunst på sitt ypperste.
Derfra dro pensjonistene nesten direkte til Händel-happening i London søndag kveld. «Messiah from scratch» med «The Really Big Chorus» i Royal Albert Hall. Ikke for å høre eller gjøre stor musikk – men for deltakelse i massemønstring omkring den. Oppleve sangnomsuste Royal Albert Hall live. Forventning om en slags parallell til «The last night of the Proms.» Londons sommerlige parkkonserter som toner ut med felles avsynging av Elgars «Pomp and Circumstance» og «Auld Lang Syne» når høsten kommer til syne.
Massemønstring som i en cupfinale. Nesten 4000 sangere fra hele verden. Som gikk rett på framføring av hele oratoriet (et par timer) uten et minutts forhåndsprøve og uten en gang å ha varmet opp… Som nesten alltid i godt voksne kor flest alter, her i rødt. Sopranene i blått, tenorer og basser i svart. Alle vakkert dandert øverst og nederst i den svære salen som tar 7000 og var fullsatt. Publikum nede i midten foran orkesteret, og på sidene. Flere sangere enn publikum. Da vi kom til «Hallelujah»- koret reiste også publikum seg og sang med. http://www.youtube.com/watch?v=nQ-P9TctQU8 (fra fjorårets forestilling).
Selvsagt tilløp til møljesang, men forbausende mye på plass. Dette var noe mange kunne. For egen del var kanskje sosiologiopplevelsen sterkest. Fordi vi var litt seint ute med bestillingen, fikk vi restplasser i små losjer i tre etasjer mellom de øvre og nedre nivåene der de fleste sangerne var. Litt dyrere. I en midtlosje der jeg hadde fått sete, var vi 12. Slett ikke bare basser, men alle stemmer. Elegant kledd, uten noen åpenbar tilknytning til arrangementets stemmemessige fargekoder. Egen garderobe og anretningsbord. Høy partyfaktor, der man bragte med vin, i nabolosjen også store picnickurver med ost og frukt. Joviale in-grupper med vennlig inkludering av tilreisende nordmann og tilbud om hvitvin mellom korsatsene.
Flere av mine medsangere hadde dette som fast førjulstradisjon, uten å være korsangere. Noen sa de hadde sunget sunget i kor for lenge siden, kanskje på overklassens «Public schools ?» En eldre distingvert herre ved siden av meg hadde deltatt årvisst siden hans mor hadde tatt ham med som ung mann for rundt 38 år tilbake. Stilte, som de andre – ivrig med tykke notehefter. Men lært seg stemmene sine hadde de ikke – alle årene til tross….Det var vel helst losjedeltakerne, med tradisjon, distinksjon og høy partyfaktor som i første rekke ga bidrag til møljesangstilløp. Moro var det lell.
Den påfølgende ekstradagen i London med pubrusling, buss- båt- og togturer på dagskort, titting på opplyste jule- handlegater dels oppkjøpt av norsk oljefond. Juletreet på Trafalgar, hogd i nærliggende skogsområde her i Groruddalen og behørig omtalt i lokalavisen før vi dro, sto høyt og mørkt bak admiral Nelson. Skulle først tennes torsdag.
En velsignet shoppingfri helg, med litt unntak for musikk. Foyles bokhandel, med velassortert musikkavdeling, hadde notene vi lette etter i anledning tilstundende sangutfordringer ut over våren. I en annen butikk playalong for nyervervet altsax, der Dave Brubecks «Take Five» særlig lokket. (Tenker alltid på låta som Brubecks – men han gjorde den først og fremst kjent gjennom kvartett-innspillinga si. Den er skrevet av Paul Desmond).
En tett musikkuke avsluttes med kammerkorets lokale julekonsert søndag, der «Hallelujah» – koret også står på programmet.
Det kan bli en smule kontrast fra Royal Albert Hall sine nesten 7000 (og kanskje 500 basser) – til en framføring med snautt 30 i koret, hvorav forhåpentlig tre basser. Ikke nødvendigvis dårligere. Et annet format og uttrykk, en annen opplevelse. Framføring i samme kirken der pensjonisten sang julesanger med mor for 65 år sida.