Gjennom helgen etter valget fortsatte jeg å kommentere det med tanke på blogg. Kjente at det var noe som lugget. Hadde jeg ikke skrevet dette før? Et par kjappe søk på gamle bloggtekster bekreftet: Det jeg holdt på å skrive likna på noe jeg hadde skrevet ved to tidligere valg. Så jeg stoppet litt opp: Hva er det jeg, kanskje vi driver med? 

Er det slik at politikken og sakene oppe til valg surrer og går uten å forandre seg særlig over tid? Er det politikerne som surrer rundt uten at de helt får tatt fatt i sakene? 

Er det avisenes og medienes kommentariat som jager de samme sakene rundt i de samme flokkene?

Eller det bare jeg som surrer rundt meg sjøl og egne kommentarer? Kanskje det helst er vekselvirkninger?

«Kommentariat» kaller vi gjerne noen som kommenterer saksforhold i politikk og samfunnsliv offentlig. Oftest folk med stor synlighet, innflytelsesrike eller mektige grupper med tilgang til sentrale media, aviser og programmer. De er ikke så mange. Noen få kommenterer som eksperter på ulike områder, dels som faste bidragsytere i media. Spalteplassen er gjerne skarpt redaktørstyrt, vanskelig tilgjengelig.   

«Offentlig» vil si at kommentarene, eller ytringene, er åpne for alle til å lese, ettertenke, kanskje også kommentere i egne kommentarfelt med lav inngangsterskel. Kommentariat og ytrings-muligheter handler om ytringsfrihet, en rett vi har i vårt samfunn.

Rett til å ytre seg om noe, følges verken av noen rett til å bli lest, hørt eller å bli del av en samtale om noe som helst. Kanskje kan kommenteringen slik den gis i media (særlig i sosiale media), bidra til alminnelig sløvhet (tankeløshet) eller avmakt like mye som til utveksling og forståelse.   

I en avstikker moret jeg meg med å leite fram betydning og opprinnelse til ordet «kommentere» i ordbøker og på nett. Ikke uventet havnet jeg i latin, kanskje med lengre røtter både til gresk og sanskrit. Forstavelsen «co- » antyder noe som henger sammen, og «men» viser til å tenke, muliggjøre og huske. (https://www.etymonline.com/word/comment).

Forstavelsen finnes i ord som kommunisere, korrespondere, korrelere, koordinere, og mye annet. Alle viser til samsvar. Det er noe og eller noen som settes i forbindelse med noe eller noen, som meddeles, utveksles, formidles, samvirker eller samarbeider. Dette «noe» kan handle om ulike saksforhold som gjennom utveksling av erfaringer, refleksjoner og meninger kan bli bedre forstått – og kanskje håndtert. Sammenhengene skapes og fortolkes alltid av noen.    

Selve utvekslingen kan innebære at vi spør, svarer hverandre tilbake om noe, en sak. Vi korre-sponderer om saken, muntlig og/eller skriftlig. «Respondere» – den siste delen av ordet «korre-spondere» viser til å reagere, gi gjensvar. «Spondere» kommer av å «love» noe, kanskje inngå en avtale eller kontrakt. Det hinter til samarbeid, eller samtale om felles sak eller mål som kan utforskes gjennom korrespondansen, samtalen – før kontrakt om evt. tiltak besluttes.

Skal utvekslingen lykkes bør nok partene som samhandler være rimelig jevnbyrdige, og trolig ha tillit til hverandre, til at det beste saksargumentet vinner fram i en åpen kommunikasjon. Herredømmefri, åpen kommunikasjon (som Habermas snakker om) er teoretisk og praktisk svært vanskelig å få til av mange grunner. Flere enn vanlig mangel på jevnbyrdighet. 

Det er vanskelig fordi prinsipiell åpenhet forutsetter at det oftest ikke finnes noe fasitsvar på forhånd, og de svarene man kan komme fram til har stort sett midlertidig gyldighet. 

Det kan være vanskelig fordi saker man kommuniserer om gjerne må settes i en kontekst, en sammenheng saken kan være flettet inn i for å gi mening. Nok et co-ord. Sammenhenger kan være materielle og historiske, de kan innebære positive eller negative tilbakekoblingesmønstre. De er tolkbare. Sedvaner, ubevisste mønstre og regler og ritualer kan styre og styrke kommunikasjon og korrespondanse. Den kan rent ut sagt gi føringer for hvordan vi ter oss og tenker, hva slags handlingsrom vi opererer i og gjør mulig. (Slik det framkommer i Bourdieus korrespondanse-analyse av bl.a. smak, preferanser, utdanning, penger og definisjonsmakt).   

Ordet «spondere» er visst opprinnelig også knyttet til ritualer og ofringer. Noe man gir for å få noe igjen. Det kan dreie seg om former for spill, også knyttet til maktposisjoner. Noen blir spillets fariseere og yppersteprester. (De som skiller seg ut ved å ha særlig definisjons- og beslutningsmakt i ulike spill). Makt kan gi «rett.» Kanskje sikrer spillmestrene seg goder eller utbytte som eiendom, penger, prestisje og slaver, seksuell tilgang. (Kopulasjon er også et co- ord som i samleie. Da er vi kanskje i nærheten av uttrykk som er klikk- og salgbare og interessante for et marked.) 

Vi kan dele kommentariatet i ulike grupper, kanskje i en slags næringskjede der gruppene beiter på hverandre:

De få som er synlige. Noen både med store kunnskaper og god formidlingsevne, kanskje med gode forbindelser, og som får spalteplass i sentrale, redigerte avismedier og programmer. De får gjerne tilsvar og nye kommentarer, bidrar til å sette «dagsorden» blant aktører som også kan tenkes å være nær makt- definisjons- og beslutningsmyndighet.     

Mange ytrer seg i avisenes kommentarfelt med lav terskel for å komme inn. De fleste av oss bruker sosiale media med ytringsflater som er lettest tilgjengelig, som krever lite. Der deler vi ytringer ved smile- og surefjes, tomler opp eller ned, «lik og del.» 

Slike ytringer betyr oftest lite i politisk sammenheng. Hvis da ikke tomler og fjes samler store flokker, kanskje rundt skarpe og enkle påstander eller påtrengende behov. («Fuglene flyver i flok – når de blir mange nok») Flokkytringer kan dekke over verdier og meninger som vanskelig tåler nærmere ettersyn, men kan også åpne frustrasjon og erfaringer som står seg ved etterprøving.  

I kraft av omfanget kan flokkene fanges opp av sentrale medier. Kanskje samles også tomler til flokker av ulike kommunikasjonseksperter. Slik at påstander, tilhengere eller motstandere kan anrettes på politikernes bord i et aktualitetsprogram som «opprør,» «leserstorm» eller annet. Så kan tomlene få politisk betydning likevel – ved plutselig offentlig synlighet. Eller også: prosessen slik den anrettes, bidrar til at mer kompliserte saks- områder skyves ut av det offentlige synsfeltet.     

Kommentarene mine legger jeg dels ut på egenredigert blogg. Den er offentlig tilgjengelig uten at innlegg fører verken til sjenerende respons eller innflytelse i noen retning. Kommentarene blir mer monolog enn dialog og utveksling.   

Når kommentarene mine likner seg fra valg til valg, kan det jo bety at jeg først og fremst korre-sponderer med meg sjøl og egen forståelse der jeg er. Snurrer rundt i et Bourdieusk sosialt felt- eller rom definert av kulturell og økonomisk kapital. Det er jeg neppe aleine om.

Kanskje partiene også først og fremst korresponderer internt med seg sjøl i sine felt om de samme sakene, med de samme sponsorene og lobbyistene? Flokker som danser rundt seg sjøl? Sakene og problemstillingene som man skulle respondere på, samhandle om, muliggjøre løsninger for – blir like uløste for dem utafor flokkene. Det kan saktens være «folk flest.» Det er rundt 97% av oss som ikke er medlem av noe parti. 

Presse og media er institusjonelle baser for kommentariatet som formidler, tilrettelegger og serverer det partiene internt sier. Som mangslungne institusjoner kan de være både på inn- og utsida av partier og saksforhold – også som kommunikasjonseksperter. Gjennom avisoppslag, medieshow i TV-kanalene kommenteres politikernes gjøren og laden. Oppmerksomhet trekkes mot personer, knyttet til stil, opptreden og framtreden, til feiltrinn og medietekke mer enn mot utdyping av saksforståelse og løsninger. Gjerne skal de settes til veggs gjennom forenkling av kompliserte spørsmål: Svar «ja eller nei!» Så deles det ut terningkast eller tomler opp og ned etterpå. Brød og sirkus for folk flest. (Det er vel det vi vil ha, blir oppdratt til å ville ha..) Sammenhenger blir lett borte. 

TV-verter, kommentatorer og media utsettes selv (og utsetter hverandre) for klikk og tomler opp og ned som deltakere i det utålmodige oppmerksomhets-markedets runddans. 

Pressen omtales gjerne som «den fjerde statsmakt.» En uformell myndighetsrolle som samfunns-overvåker ved siden av de formelle lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter. En over-våking som er knyttet til ytrings- og pressefrihet i utøvelsen. De skal se til at det er sammenheng mellom det politikere lover og beslutter og det de gjør. At «som sagt blir gjort.» 

Om presse og media både næres av og forer den nederste delen av kommentariatets næringskjede med brød og sirkus, kan demokratiets vilkår bli svekket i runddansen. Som velgere kan vi bli mer interessert i show enn i sak; mister evne og interesse for å forstå og bidra.

———–

Kommentaren på denne bloggen likner ikke lenger så mye på noe som er skrevet før av meg. Det ble en slags meta-kommentar; en kommentar om kommentering.  

Mens jeg lette litt rundt etter ord og innspill, fant jeg en 12 år gammel artikkel. «Kommentariatets diktatur.» Den var skrevet av to (den gang) unge fremadstormende politikere på hver sin fløy: Audun Lysbakken og Thorbjørn Røe-Isaksen. Kanskje litt forstemmende at den synes like aktuell, men først og fremst nok et lovende tegn: At politikere (nå i sin beste alder) kunne (og kanskje fortsatt kan) kommunisere konstruktivt om kommentariatet og andre saker. https://www.idunn.no/file/ci/7737355/samtiden_2008_01_kommentariatets_diktatur.pdf

I ferd med å legge kommentaren om kommentering ut på blogg, leser jeg at SV i denne omgang har trukket seg fra videre sonderinger om å delta i regjering. Kanskje var partene for lite jevnbyrdige. Heller hadde de ulike syn på hvilke sammenhenger som bør være viktige. https://www.facebook.com/audunlysbakken/photos/a.199584616729383/4596687967019004   

Det kan være klokt at de trakk seg, åpne for at de tre mindre partiene SV, R og MDG kan jobbe strategisk sammen for å muliggjøre en reell kursendring i et større bilde. (Jfr. forrige blogginnlegg:  http://jonfrode.no/skrablikk-dagen-derpa/): At de ser nærmere på MØKKA – slik Linn Herning skrev i en kronikk, gjør det gjennom små gjenkjennbare dreiinger på en vei fra «egosamfunnet» til et fornybart og bærekraftig demokrati, ny økonomisk forståelse. Samle større flokker. Mitt håp er at de kan klare det, kan hvis de vil og prøver. Det kan bli interessant å følge kommentariatets kommentering i tida framover.