Under Cubakrisen i 62 var bestefar vernepliktig på Evjemoen. Troppens yngstemann, nettopp fylt 18. Stridende A MP+ uten å være særlig stridslysten. Krisa blei ett av flere referansepunkter for seinere tanker om krig og vold. Om å drepe og dø.
Ved overflytting til Garden blei jyplingen plukka ut til korporalkurs. Var både litt stolt og flau. Stolt over å bli plukka ut, flau fordi stripene på armen fort blei betrakta som strebermerker, tvilsom status som «fornærma menig» og ikke lenger en av gutta. Slikt er ikke greit om du er fra Grorud. «Korporal» er utledet av «hode» på latin, viser til en anfører. Bruke hodet som lagleder for åtte eldre kamerater i troppens minste enhet. Sikkert etter gammel romersk legioninndeling for kriging. Det kunne være utfordrende for tanken.
På korpkurset ville en våken ingeniørstudent diskutere organisering av forsvar. Norsk forsvar virka bygd opp etter gamle tanker om krigføring på Europeiske slettelandskap blant småkonger og adelsfolk? Det passa vel dårlig i norske landskap og med norsk historie? Slikt var ikke diskutabelt. Her fulgte man ordre.
På morgenoppstilling sto korporalen foran det lille laget og meldte til kompanisjefen at alle var på plass – eller ikke. En morgen forsov han seg. Hadde oljet geværet for vedlikehold om kvelden, men rakk ikke å pusse ut. Kompanisjefen valgte akkurat dette geværet for inspeksjon. La tommelen bak sluttstykket for å speile om løpet var reint og så ingen ting. I raseri slengte han geværet bortover plassen og brølte at «dette er hærverk!» «Er det noe som er hærverk her – er det å kaste geværet slik» sa korporalen.
Han ble belønnet med tre stolte døgn i «bua» på grunn av «manglende vedlikehold.» Som var tullball, det var jo omvendt. Refs for ikke å ha våkna i tide, eller for å ha vært oppkjeftig mot en offiser, kunne vært forståelig. Det var noe som sladret om et autoritært system uten autoritet.
Etter år i ulike tenkebokser, ba korporalen om å bli slettet av militære ruller. Som forsøk på å bruke hodet. Han hadde fått barn å bære på armen. Verdier, tenkemåter og ideologier var omskiftelige, virket ikke verd å drepe og dø for. Tenkemåtene- og praksisene våre var i ferd med å ruinere de økologiske, naturgitte livsvilkårene for nye generasjoner. Opprusting, og krigshissing var skarpe bidrag til slike ødeleggelser; rettet oppmerksomheten mot feil fiende. Nektingen på økopolitisk grunnlag førte til rettssak. En rettssak som ble vunnet. Et tegn på et ikke-autoritært system verd å forsvare. Men ikke med mer vold. Romerriket falt i år 476, vi burde klart å tenke bedre i 1973. Eller i 2022?
Under Grorudbrua hadde noen en gang malt to løsslupne setninger med store bokstaver. Utopiske opprørstanker kanskje skrevet med uro og kjærlighet i en regnfull tid: «Mer sol til norske rumper!» Det milde kravet ble fulgt opp med: «Tenk om det ble krig og ingen møtte opp!»
Trykt på baksida Klassekampen 22.3.22