Dagen ser bra ut så langt for bestefar. Sov lenge. Leste dagens tre morgenaviser langsomt over müslien og kaffen. Krysset av og streket under som jeg pleier. Krysset settes på aviser og artikler som ikke umiddelbart skal i papirsøpla for resirkulering. Men som skal legges til side for mulig sirkling, kanskje resirkulering i egen toppetasje, før eventuell utlegging via samtaler, sosiale media . Kanskje for lette krusninger i den mediale andedammen.

Det ble mange kryss denne morgenen. Fra Aftenposten, Dagsavisen, Klassekampen. Mange kloke, ettertenksomme stemmer der ute, tenker bestefar, som setter seg til PCn for en første oppsummering. Kanskje til bloggen.  Helst raskt, for verden er visst blitt slik at informasjon og kommunikasjon skal skje raskt – raskere. Du bør ikke stoppe opp for å tenke. Du skal klikke for «like,» koble, kjøpe, selge, måle antall klikk og resultatsvar for å sette opp kurver over omsetningsvolum og avkastning før du raskt svirrer videre og det du klikket på forsvinner i nett-tåka, i nett-skogen.

Men sporene du satte er nok blitt utrygt lagret i en parallell til «Tidssparekassen» i «Momo eller kampen om Tiden.» Der intrikat programvare gjør dem om til algoritmer, regneregler som overvåker deg og meg, binder oss til å produsere og forbruke mer, sprelle fortere som marionetter der trådene holdes av en liten enprosents finans- økonomi- og politikerelite…….

Nei – dette skled visst litt ut, ballet på seg som tanker etter å ha lest avkrysset artikkel om hvordan «big data» sluses inn fra alt vi kjøper, formidler, deler. Big data og big business for forsikringsselskaper, globale teleaktører, banker, multinasjonale selskaper. Egentlig er artikkelen en presentasjon av et seminar som går i dag, der Forbrukerrådet skal legge fram en kartlegging av norske selskapers bruk av såkalte «stordata.» Det kommer helst til å gå upåaktet andre steder enn hos Klassekampen.

Men reportasjen snakket også med en annen artikkel med kryss idag. Aftenpostens  «Bakforsiden» – om at «Norges Bank ikke vil redde banker.» Et instruktivt intervju med visesentralbanksjef Jon Nicolaisen i Norges Bank – som viser hvor viktige bankenes funksjoner er. Som mellommenn – der hovdfunksjonen er å formidle betaling og lån fra og til dem som vil produsere varer, kjøpe, selge, som har spart. Sånn bestefar forstår det, er det disse funksjonene som må reddes når banker går av skaftet og løper stor risiko for å tjene kjappe penger til egne aksjonærer i markedet. Når bankene går bankerott og skyver regninga over på alminnelig folk som har spart hos dem, lånt dem pengene sine.

Det er verken bankene eller aksjonærene som i tilfelle skal reddes sier banksjefen. Det er funksjonene og de små innskyterne, skattebetalerne. Deg og meg. Bestefar antar at verken finanseliten eller blå politikere uten videre vil være enig i det. (Om det nå skulle være Erna, Siv eller Jonas).

Visesentralbanksjefen peker på at banker «ikke lager ting vi kan ta på….de er mellommenn..» Men kanskje det er her bankene (og andre) svikter? De synes å se på penger som varer i seg sjøl – til kjøp og salg. Ikke på seg selv som mellommenn for bruk av midler til skaping av verdier i videre forstand, for å ta vare på verdier. Som våre blå økonomer, særlig i FrP ynder å si det: De ser ingen forskjell på produksjon og omsetning av pølser i ei pølsebu, helse i helseinstitusjoner, kunnskap i utdanningsinstitusjoner, eller penger i finansinstitusjoner. Lista kan nok gjøres lenger. Alt og alle skal visst gjøres til omsettelige varer innenfor markedsfundamentalismen. Få størst mulig tall ut av minst mulig innsats. Øke avkastning og vekst målt i penger, gjennomstrømming, testtall – eller altså klikk for innslusing i «big data» til enda større avkastning. Bestefar tror ting henger sammen.

Sammenhenger som bestefar også leser inn i dagens KK – der en sindig rektor skriver om «Den finske Pisa-løsningen» flankert av to artikler: En om FNs bærekraftmål og en om Støres mangeårige arbeid for innslusing i økonomenes pølsebod-tenkning og strukturer gjennom varegjøring- vekst og tallmagi.

Rektoren viser til skoleforskning, der den siterte finnen slett ikke står aleine: Som peker på at internasjonal skolestyring er basert på tre elementer: Standardisering – grunnleggende ferdigheter – ansvarlighet med konsekvenser.

I praksis, tenker bestefar, (slik han i og for seg har forsket og skrevet gjennom 40 år) betyr standardisering varegjøring og testing/telling og sammenlikning av ferdighetene for omsetning. Som mål på den «gode skole.» Ansvar hos lærere og ledere om avkastning/produktivitetsmål ikke nås. Der praktiske og kreative fag og aktivitet blir taperne. Hva finnene har gjort? Gitt blaffen i standardiseringen og testingen. De har satset på tre andre elementer: fleksibilitet og variasjon – et bredt kunnskapssyn – tillit gjennom profesjonalitet. Tillit til lærerne.

Forsker Jerven, går i rette med FN- sambandet, indikatorer og bærkraftsmål i FN(UNDP), et arbeid forskeren selv har deltatt i. Han viser hvordan en lang global liste med indikatorer som måles med dårlige eller manglende tall kan gjøre mer skade enn gagn for fattige land som kunne trengt gode tall og indikatorer. Ikke bare i sånne sammenhenger tenker bestefar da. Men i mange sammenhenger. Som i de store markedsavtalesystemene, EU, EØS, TTIP, TISA, you name it. Tema for Nygaards spalte helt til høyre. Systemer som synes å sørge for lovfesting, standardisering, varegjøring, testing telling og måling til økt avkastning for de store markedsaktørene. Som frigjør de store finans- og markedsaktørene fra demokratisk innflytelse. Som helst binder både politikere og folk flest til masta, mens  finanseliten har frihet til å plassere ressursene der de spekulerer i at avkastningen blir størst. Mens risikoen helst skyves over på skattebetalere, folk flest.

Men kretsløpsøkonomi? Det er jo ikke tema i noen av artiklene? Nei det er et begrep som økonomiprofessor Ove Jakobsen i Bodø bruker. Han har ikke skrevet i dag. Men det har nesten en agrar og sosiolog Bjørn Egil Flø. «Av jord lyt det kome» heter den store artikkelen i KK. Om at monokulturelt industrijordbruk utarmer jordas fruktbarhet, tapper oss for organisk materiale – blåser det ut som klimaforurensning gjennom drenering, avskoging, unødig transport. Det dreier seg om big business, big data. Om vekst. Som Flø er inne på i jordbrukssammenheng, settes økologisk systemkunnskap til side. Kunnskap vi egentlig har og har hatt gjennom småskalabruk, lokal ressursforvaltning. Burde kunne ta i bruk igjen.

Det er nok dårlig i tråd med Big business. Det er ikke bare kyllinger, griser og kyr som tvangsfores gjennom industrijordbruket, tenker bestefar. Agrobusinessen er helst del av systemer som tvangsforer oss alle, tenker han. Vi må over til mer lokal ressursforvaltning knytta til naturens nødvendige og sårbare kretsløp, til at liv skulle kunne gå rundt, gå videre. Globale rammer som sikrer slikt heller enn fri flyt og vekst.

Vi tvangsfores med en forståelse av hva som skal være viktigst, tenker bestefar. Den viktigste, grunnleggende verdien og ferdighetene knytta til den skal være: Vekstøkonomi, økt avkastning. Vekst knytta til vareomsetning, der det som telles er det som teller. Telling og produktivitet er knytta til standardisering av varer, til å måle og konkurrere om å få mer ut enn vi putta inn, raskere – mer effektivt. The winner takes it all – eller det meste. Nærmest det motsatte av kretsløpsøkonomi. Ordet «økonomi» kommer visst av hushold. Vi må lære å husholde med de begrensede ressursene vi har. En ny økonomi som først og sist skal ivareta funksjoner for at liv skal kunne veksle, gå rundt – fornyes.

Men nå går jeg videre i dagen, ut å synge i kor, kanskje legge ettertankene ut på bloggen. Det er jo slikt bestefar, jeg, i dels hverdagslige former har skrevet om før også. I nyutkommet bok som jeg reklamerer for på på egen nettside….Jo da, vi er alle fanget på vårt vis, speider etter flere klikk….Ikke nødvendigvis for bli større, men altså kanskje bidra til noen krusninger.