Rommet bestefar hinter til er «det store rommet»: «Kloden (som) dreier stille rundt» slik forfatterdebutant Kjærstad navnga novellesamlingen sin i 1980. Smårollingen fra borettslaget vårt på Grorud vokste som forfatter siden; med utforskning av historier, hendelser og muligheter som kan forme liv, vedlikeholde liv og ødelegge liv. Mye å lære og undres over. 

Kloden dreier stille rundt selv om vi som bebor denne ene planeten strever iherdig med å lage bråk; tror vi må «ta rotta på hverandre» og konkurrere: Om økonomisk vekst og avkastning, må angripe hverandre som måkene i Odd Børrezens vise: «Skal-ha-skal ha!» Eller som smårollinger i barnehagen som skriker om spaden – «den er min!» og truer med at «faren min er sterkere enn faren din!» Om de ikke får det som de vil – der og da.

Internasjonal politikk synes å mangle voksne til å forvalte både små og store rom. Enten det dreier seg om nødvendig natursamspill på en klode som ikke kan vokse, eller det dreier seg om fastlåste ideologier, normer og krav med ulike historiske røtter. Ideologier, normer og krav har gjerne feste i jord, i en materiell verden; i den produksjonen som muliggjøres ved tilrettelegging, fordeling og vedlikehold så liv kan gå rundt. For det er vel noe av vitsen og meningen? 

I barnehagen er voksne til stede, kan gripe inn og sørge for at alle får muligheter, at konflikter kan sorteres. Hjelper de som skal vokse opp til å lære og lytte til hverandre, dele og hjelpe hverandre slik at alle kan være med, ha det rimelig bra uten for mye bråk.

I øyeblikket er det mye bråk i Ukraina. Slik bestefar ser det står de på ulike sider og skriker som unger til hverandre: «Denne er min!» «Jeg sa det først!» «Jeg kom først!» «Du jukser!» «Faren min er sterkere enn faren din!» «Jeg har mye større og finere bil enn deg!» «Du snakker så rart!» «Du ser ikke ut som meg!» «Du er slem og får ikke leke med oss!» «Jeg vil ikke leke med deg, nå skal du få juling!»  

Som det het i det gamle «Tramteateret»: «Det går alltid et korstog,» Kanskje vi er for raske til å stille opp i ulike korstog. Noen av oss kanskje fordi vi er sinte, kjenner oss ydmyket, foruretta eller tråkka på – eller bare redde. Noen av oss kanskje fordi vi veit vi har makt, kan gjøre som vi vil og diktere hva andre skal, eller hvor de bør forvises. 

Eller fordi vi ønsker oss makt, kanskje mer makt; vil bli «konge på haugen» som i barndommens store snøfonn i skolegården. Litt som «Padda Sifadda» i Dr.Seuss sin sprelske barnebok: Som kravlet opp på en stadig høyrere pyramide av padder; tråkket dem ned for sjøl å kunne se ut over hele verden. Til den nederste padda ikke klarte mer og hele pyramiden raste. 

Kanskje noen av oss bare tror vi veit best – eller i alle fall heier når kampen er i gang, holder kanskje med den vi tror er sterkest. Slåsskampene i barndommens skolegård ble ganske sikkert muliggjort ved alle tilropene: Heiagjengene rundt kamphanene som oppildnet til mer slåssing og neseblod. Oftest var det en lærer der som kunne rydde opp, i alle fall midlertidig, så det ikke utartet i mer voldsbruk. Som Pelle Parafins Bøljeband sang: «Det enkleste er pistol.» https://www.youtube.com/watch?v=8b3AXP6Af-w  Stadig aktuell. (Husk at de ikke mente det bokstavelig om du spiller av lenken!) «Læreren» i bandet, Magne Bruteig, sang vi seinere med i Grorud kirkes kammerkor, en vennlig og klok kulturpersonlighet. Det synges, spilles, danses, males og tegnes kanskje for lite!

Er ikke ulike blogginnlegg (og lenker på egen nettside) uttrykk for å «tro at jeg veit noe» – eller å posere som en «voksen i rommet»? Kanskje. Det er mye jeg ikke veit, men jeg har fulgt litt med. På gymnaset skreiv jeg historisk særoppgave om «Norsk utenrikspolitikk etter 1945.» Dykket litt i den første etterkrigshistorien. Siden har jeg fortsatt å lese litt historie, brukt oppslagsverk, nett og ulike aviser. Har fulgt ulike kommentatorer- forsøksvis med ulike politiske vinklinger.

I historien om dagens Ukraina er det vanskelig nok å skille mellom navnene på skiftende politiske Ukrainske ledere, idealister, slåss- og bråkmakere gjennom siste tiår: Kutsjma, Justsjenko, Jarosj, Parubij, Janukovitsj, Jatsenjuk, Porosjenko, Zelenski.

Det er minst like vanskelig å skille mellom sant og rett, juks og bedrag enten kildene kommer fra den ene eller andre siden. Historie og erfaringer gir liten grunn til å stole på noen av aktørene.

Samtidig kommer man knapt videre uten å forsøke å lytte og forstå. Både lange linjer og nære hendelser. 

Litt historikk.

Inntrykkene etter ulike små dykk går omtrent slik (uten særlige kildeanvisninger):

Historisk var Kiev-riket (eller Gardarike som vikingene kalte det) det første Russland. «Rus» en betegnelse (kanskje med opphav i skandinaviske landskap) for østslaviske folkestammer (russere, ukrainere og hviterussere) som gikk om hverandre uten noen etniske forskjeller fram til 13-1400 tallet. Siden har Kiev-riket vært erobret og oppdelt et utall ganger. (Min svigermor ble født i Galicia – i det nåværende Ukraina. Da hun ble født var området del av det Ungarsk-Østerrikske keiserdømmet, før det ble tysk protektorat og dernest innlemmet i Sovjetunionen og utsatt for hungersnød og deportasjoner gjennom 30 åra.) 

Sammen stoppet Sovjetunionen og vestmaktene Hitlers rasistiske «tredje rike»; andre verdenskrig var over. Sovjet bidro sterkt til frigjøring av Finnmark, og trakk deretter troppene tilbake. Det gjorde de ikke i det slaviske området – Øst-Europa. I praksis «delte» Sovjetunionen og USA Europa i to «interessesfærer» – etter hvert med et mellomliggende maktsentrum: Den Europeiske Union. 

Den tyske stål- kull og kjemi- industrien hadde bidratt til å gjenoppbygge Tyskland etter ydmykelsene fra første verdenskrig. Den bidro også sterkt til Hitlers opprustning og ekspansive tredje rike. Det var penger å tjene i krigsmarkedet, nye markeder å erobre. Thyssen-Krupp var en av industri-gigantene. 

Etter den andre krigen, i 1947, kom Marshall-planen (etter USAs utenriksminister) for gjenreising av Europa i ruiner, ikke minst Tyskland. Planen forutsatte liberalisering og økt handel og ble tilbudt både vestlige land og Sovjetunionen. Et «frihets» – og oppbyggingsprosjekt som bevisst ble utformet slik at Sovjet vanskelig kunne akseptere det. (Ref Store Norske). Det bidro nok sitt til den kalde krigen, og fungerte som opptakt både til NATO og OEEC – seinere OECD. Norge deltok i programmet. USA var tidlig skeptiske til norske reguleringer i forlengelsen av konsesjons-lover, partssamarbeid, statsdrevet industri og fordelingspolitikk (som oppbygging av «norsk modell») siden 30-åra. De ønsket å redusere hjelpen, men fant det lite klokt å gjennomføre økonomiske sanksjoner mot et land som grenset mot Sovjetunionen. (Ref. Store Norske).   

NATO ble dannet i 1949 for å demme opp for kommunismen som ble festet i Øst-Europa etter krigen ved kupp i den sovjetiske interessesfæren – som i Tsjekkoslovakia 1948. 

I 1951-52 ble man (Tyskland og Frankrike, etter hvert flere) enige om å kontrollere kull- og stålindustrien – som virkemiddel i den nødvendige gjenoppbyggingen av et ødelagt Europa, og ikke minst som motvekt til ny opprustning og en forsikring overfor Frankrike i så måte.

Krupp fikk straff etter krigen, men finansimperiet til Thyssen-Krupp fra mellomkrigstiden ble reddet, kapitalen kunne ufortrødent vokse videre og tjene penger på gjenoppbygging av det de hadde bidratt til å rive ned. Også som investering i nye og friere markeder som ble stadig bedre avtalemessig tilrettelagt. 

EF/EU som videreføring av Kull- og stålunionen i 1957 (Romatraktaten), hadde et grunn-leggende ideal om full markedsfrihet: Traktatfestet rett og mulighet til å flytte folk, varer og penger dit de kunne gi best- eller størst avkastning i konkurranse mellom investorer og næringsliv. Uten å måtte ty til våpen og krig.

Warszawapakten mellom Øst – Europeiske stater ble dannet i 1955 som en motvekt til NATO. Kanskje utløst av Tysklands gjenopprustning og medlemskap i NATO og EF. Det var bare 10 år siden krigen. Krigen hadde gått hardest ut over Sovjetunionen, ikke minst et Ukraina i ruiner. Den nye pakten gjenreiste i noen grad Sovjetunionen som stormakt, om enn den reelle globale makten økonomisk og militært lå i USA og NATO-alliansen. Med invasjoner i Ungarn 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968 fastslo Sovjet at de ikke aksepterte bråk i klassen. Den egenrådige diktatoren i Romania, den autoritære samlingen av etnisk sprikende staur på Balkan under Tito, kunne antyde at enheten ikke var total.

Den kalde krigen ble preget av atom- og våpenkappløp, beskyldninger, spionvirksomhet og propaganda fra begge sider. Det liknet på en serie «Spy vs. spy» i komibladet «Mad» flittig lest på 60-tallet. Spionene som forsøkte undergrave og bombe hverandre og stort sett falt for egne grep.

Cuba-krisen i 1962 viste at USA ikke tålte at linjer ble overtrådt i egen interessesfære. En interessesfære som åpenbart strakk seg inn i Sør-Øst-Asia med omfattende krigføring der stormakten i noen grad falt for eget grep.

Da Warszawapakten ble oppløst og kommunistpartiene i Østeuropa stort sett forsvant på begynnelsen av 90-tallet, tenkte jeg at nå var det tid for nedrustning på begge sider. Men NATO rustet opp, befestet sitt interesseområde ved å invitere inn, innlemme de tidligere Warszawapakt-landene i NATO. Dels ble de innlemmet i EU sitt frimarkedsregime.

Piske opp- og fiske i opprørte vann.

I det brått «nyliberale» Øst-Europa synes utviklingen dels å bidra til tilnærmet demokrati, men også å føre til nye former for nasjonalisme, autoritære styreformer; oligarki uttrykt som plutokrati og kleptokrati. Kanskje som videreføring av tidligere undertrykkende feudale- og ettpartisamfunn med «sterke menn» dels i konkurranse med hverandre, og med vekslende innbyrdes opprør. Du skal være ganske rik for å kunne bli valgt inn i Ukrainsk politikk. Korrupsjon har vært nær-værende siden landet ble «selvstendig» – som så mange andre steder. Russerne bidrar etter evne til opprør på egne premisser – med en slags ryggdekning i lang (og motsetningsfylt) felles historie.   

USA og NATO (som dels overlapper med EU) har både pisket og fisket etter evne i det samme opprørte vannet – med klar brodd mot Russland og med stadige ydmykelser av den fordums stormakten. Med stadige oppmuntringer og støtte til politikere som vil løsne bånd til Russland og løfte om innrulling i NATO og/eller EU. En amerikansk vise-utenriksminister (Victoria Nuland) og en senator-landsmann (McCain) som opptrer på Majdanplassen i Kyiv med ulike opprørere i 2014 må sees som oppildnende heiarop til en mulig slåsskamp. En klar ydmykelse innenfor en historisk russisk interessesfære sett derfra. Knapt noen dokumentasjon av voksen atferd i et urolig rom.

EU har gjort avtale med Ukraina. Den synes å sette landet i slags økonomisk kolonisituasjon; økonomisk livegenskap – uten særlig sjanse til f.eks. å utvikle egne økonomiske verdikjeder industrielt. (Ref E.Reinert).

Konflikten mellom russiskvennlige (og sikkert støttede) opprørere i Donbass-regionen og regjeringen i Ukraina, ble forsøkt sortert i Minsk- avtalene i 2014 og 2015 mellom Russland, Ukraina – med bistand av Tyskland og Frankrike og aksept av FNs sikkerhetsråd. Avtalen synes knapt forsøkt fulgt opp fra Ukrainsk side – eller noe «vestlig» land. Snarere framheves en slags lovnad om å inkludere landet i NATO. Noe som rimeligvis oppfattes truende av russerne. Gjennom historien er de vant til invasjoner fra vest.  

Dette synes grovt sett å være noe av baklandet for dagens Ukraina- krise.

Om verdier, demokrati og tillit.

Russland er ikke en demokratisk stat etter standardene i vår norske relativt liberale demokratiske rettstat. (Jeg sier relativt – for en perfekt liberal demokratisk rettstat finnes knapt. Hadde den den vært «perfekt» ville den heller ikke vært demokratisk.)

Det er begrenset grunn til å stole på informasjon fra autokraten Putin, eller på oligarkene og kleptokratene som omgir ham. Trykke- tale- og trosfrihet er ingen selvfølge på de kanter, men undertrykkes, fengsles. Alle kommentatorene jeg har tillit til synes å mene at Putins anerkjennelse av utbryterne i Øst-Ukraina og innmarsj med «fredsstyrker» bryter med folkeretten. 

–Brått innspill–og avbrekk 24.2.09:22. :

For to kvelder siden, noen minutter over kl. 22 var jeg i ferd med å avslutte dette bloggforsøket. En underlig dag med to-tall på rekke: 22.2.22, 22:22. På dagen 105 år siden faren min ble født – under første verdenskrig. (Man kan bli numerolog av mindre.) 

Mens jeg skrev videre i går kveld, klikket jeg meg inn på en Youtube-lenke med Putin. Der så jeg en mann som virket sjuk. For første gang siden Trump var i alle kanaler, ble jeg fristet til å forsøke å diagnostisere: Var denne oppblåste mannen, uttrykket og kropps-språket tegn på medikamentell behandling, kanskje bruk av ulike former for dop? Var han i mental ubalanse uten å skjønne det sjøl? Han bjeffet mot – og ydmyket en underordnet leder som åpenbart var fryktelig redd. Fordi han ble hundset? Fordi han, som insider visste hva som var i ferd med å skje? Urovekkende var et svakt uttrykk for det jeg sjøl kjente på akkurat da. 

Etter å ha møtt morgennyhetene i dag, 24.2. – tror jeg, foreløpig, at begge mine forsøk på å tolke Youtube-videoen i går kveld hadde noe for seg. Putin har invadert.

Jeg fortsetter og avslutter likevel der jeg slapp i går kveld:  

Visst tror jeg på vår relativt liberale demokratiske rettstat, på vår «norske modell» som grunnleggende samfunnsverdi. Verdier vi bør verne, dyrke og pleie. Alliansen vi er med i inngir liten støtte til slike verdier, alternative allianser finnes ikke. Warszawapakten var slett ikke noe alternativ da den fantes. Alternativet måtte vært en slags nordisk union – en mulighet som ble forspilt i 1949, i 1972 (dansk medlems-skap i EU), samt 1995 (Sverige og Finland blir medlem i EU).

USA og NATO-allierte er heller ikke nødvendigvis demokratiske stater etter standardene i vår norske relativt liberale rettstat. Du skal være ganske rik – eller ha betydelig økonomisk støtte for å få politisk innflytelse i USA. Valgsystemet kan rigges. Det er begrenset grunn til å stole på informasjon fra ledere i lomma på ulike oligarker og kleptokrater. Lommene til Big business som dirigerer, eier og overvåker mer og mer av verdens finanskapital, produksjons- og vareomsetning – og ikke minst medie- og informasjonsvirksomhet. EUs markedstvang innebærer et åpenbart demokratisk underskudd.

De som påpeker eller avslører slikt, eller som opponerer kan også der bringes til taushet. Bare spør Assange. Eller journalister i allianse-landet Tyrkia, i Ungarn eller Polen. Eller spør ofrene for «alliert» bombing under falske forutsetninger i Irak, Libya osv. Folkerett brytes på begge sider og «folk flest» lider og betaler regningene.

Putin sendte et forslag til NATO for å følge opp Minsk- avtalene til å få slutt på krigshandlinger i Donbass-området i Ukraina gjennom åtte punkter. Et slags overordnet, ideelt punkt lød slik: 

«The Parties shall settle all international disputes in their mutual relations by peaceful means and refrain from the use or threat of force in any manner inconsistent with the purposes of the United Nations.»

Teksten er forbløffende lik den første artikkelen i NATOS eget charter:

«The Parties undertake, as set forth in the Charter of the United Nations, to settle any international dispute in which they may be involved by peaceful means in such a manner that international peace and security and justice are not endangered, and to refrain in their international relations from the threat or use of force in any manner inconsistent with the purposes of the United Nations.»

I vestlige kommentarer finner jeg ikke dette punktet i forslaget fra Putin. Var det bare propaganda? Kommentarer finner jeg til de andre punktene – der Putin vil sikre at NATO ikke overtrer russernes nære interessesfære – som ved at Ukraina blir medlem av NATO. Det kan ikke NATO akseptere. 

Kanskje var punktet med henvisning til FN (som ved Sikkerhetsrådet støttet Minsk-avtalen) bare en ren frekkhet, et spill for galleriet eller forsøk på å sette NATO i forlegenhet ?  

Er kanskje begge formuleringene bare skalkeskjul og tomprat for å kunne gjøre som de vil uansett? Det er makta som rår. Helst knyttet til marked og penger, råderett over jord og økonomiske verdikjeder rammet inn av militær-industrielt-økonomiske komplekser? USAs general og seinere president Eisenhower, advarte mot dette komplekset da han overlot roret til Kennedy i 1962. Det kunne ødelegge demokratiet og en felles framtid. Han visste trolig hva han snakket om og ble ikke hørt.

Vårt eget kommentariat har stort sett stått samlet om å blåse til ilden under utvikling. Jeg har savnet noen «voksne i rommet,» forsvar for tanken om at «liv skal gå rundt» – ikke ødes i krig.

Blant kommentariat og «eksperter» som jeg oppfatter bidrar med voksne stemmer, velger jeg meg offiseren Tormod Heier, den historisk bevandrede og empirisk-praktisk orienterte økonomen Erik Reinert, den vel nokså konservative tidligere utenrikskorrespondenten Ulf Andenæs, den unge NUPI-forskeren Julie Wilhelmsen og den eldre Sverre Lodgaard samt den ordrike og gravende detaljerte Peter M. Johansen i Klassekampen. De er feilbare som oss alle. 

Kanskje velger jeg meg Peter M fordi han er lillebroren til trommisen i bandet vårt på Grorud mot slutten av 50-tallet. Norge er et lite og oversiktlig land. Det kjennes litt trygt å kjenne til folk, å ha møtt dem i ulike hverdagslige situasjoner. Vite at det stort sett går greit om vi gis rom og tid til å samrå oss om det skulle knipe. Pistol kan virke som det enkleste. Det er neppe det beste. Kanskje må vi sjøl prøve å være voksne i rommet.