For litt siden fikk jeg oppfordring om å holde en liten innledning over temaet «hvordan vi kan formidle klimakunnskap» på et arrangement ved den etterhvert årlige «Klimafestifal §112.» I regi av Besteforeldrenes Klimaaksjon (BKA), der bestefar har vært medlem noen år. Innledning og diskusjon ble gjennomført. Etter at Birgitte Grimstad og Lars Klevstrand vakkert hadde sunget tekster av Harald Sverdrup, Sidsel Mørck – Erik Byes «Vårherres klinkekuler» – om den vakre lille blå som kanskje var blitt rotet bort.
Hvordan formidle alt det vakre vi er del av, avhengig av og samtidig formidle kunnskapen om at vi selv er i ferd med å ødelegge det? Kunnskap vi kvier oss for å ta på alvor, strever med å formidle? Det ble ikke enkelt. Bestefar skulle prøve å formidle noe om formiding. Riktignok til stort sett antatt velvillige medlemmer eller potensielle medlemmer av BKA. Samtidig burde vel formidlingen være et eksempel på formidling – knyttet til denne kunnskapen…..
Prøve å tenke «utafor boksen» – de etablerte måtene vi tenker og handler på, både når vi snakker om klima og slikt, og også når vi pusler på i hverdagen uten at klima og synes å bety all verden. Det å «tenke utafor boksen» forutsetter jo at «boksen» er der også. Ugreit. Det ligger alltid noen motsetninger og paradokser på lur.
Etter at et lite referat fra evenmentet ble lagt ut på BKA sine hjemmesider, fikk bestefar oppfordring om å sende disposisjonen for innlegget. Den syntes jeg ble for skrinn, så jeg har gjort et forsøk på skrive disposjonen ut for kanskje å gjøre den tilgjengelig på bloggen jeg pusler litt med. Så ble den vel for lang, men likevel:
Disposisjonen til bestefar så omtrent sånn ut – i tre ledd
a) Først prøve å illustrere SAKEN, målet. Helst sammen med de som måtte ha møtt fram: Kunnskap vi har, om livsbetingelser her vi er. Kunnskap vi har om en global utvikling av naturens kretsløp som er i ferd med å spore farlig av.
b) Dernest prøve å lage en forklaring på hvordan det ble så galt – og samtidig kanskje prøve tenke rundt hvorfor det virker så motsetningsfylt å gjøre noe med det for oss.
c) I tredje runde eksemplifisere praksisen – hvilke livs- og samfunnsområder som praktisk er i spill når vi sporer av. Som nok også er områdene det må tas tak i for å hindre avsporing.
Noen figurer kunne være aktuelle illustrasjoner. Siden det ikke var aktuelt å ta Power-point eller flip-over i bruk, tok bestefar med noen ekstra ark og blyanter for å oppfordre til å tegne, kanskje kommentere figurene sjøl. Forsøk på å koble et par enkle figurer.
Figurer og modeller kan være greie «ting å tenke med.» Tenkning og handling kan få bedre feste om kroppsmotorikken også tas i bruk.
a) Forstå og ta vare på livsbetingelsene våre.
Første øvelse: Tegn en sirkel: Dette er oss. Sett utenfra.
(Jeg klarte ikke legge inn bildet av den blå lille kulen som finnes på word- dokumentet. Men tegn den, kjenn sirkelen så du har den…..)
Hva vi ser og hva vi vet:
1) Vi er den første generasjon mennesker som så jordkloden utenfra. For mer en 50 år sida.. Vi ser: En liten blå kule som svinger rundt Vi vet: Denne lille blå kulen, planeten vår – er det ikke vi mennesker som har skapt eller laget. Vi vet: At dette er det eneste stedet vi har. Vi kan ikke dra noe annet sted. Det er her vi er. Vi vet: Den lille blå verken vokser eller krymper, den er det den er.
2) Når vi kan se den og oss utenfra, er det ved hjelp av redskaper, teknologi vi selv har laget. Vi har filmet og iakttat den lille blå over år, kan iaktta regelmessige forskjeller og dynamikk. Vi kan analysere utvikling og hva forskjeller består i (Bl.a. NASA sine filmer).
Vi ser: At forskjellene bølger regelmessig i veksling med årstidene som skifter rundt på den lille blå. Vi ser: At den lille blå syder av liv, av dynamiske kretsløpssystemer. Vi ser: At den lille blå kloden, ved kretsløpssystemene bokstavelig talt puster ut om vinteren, inn om sommeren – i lange drag. En levende klode. Vi ser: At is forsvinner, at temperatur øker over lange tidsspenn, at «pustefrekvensen» er i ferd med å skifte karakter. At grønne lunger blir borte. Vi ser at den blå kloden vår raskt er i ferd med å få «pustebesvær, feber. »
Vi vet: At kretsløpene vi ser, er kjennetegnet ved komplekse globale tilbakekoblingssløyfer, bl.a. regelmessig utveksling mellom CO2 og O2. Karbondioksyd og okysgen. Kjennetegn ved liv i små og store sammenhenger. Forutsetninger for at liv kan opprettholdes. (Jeg puster dypt ut og inn noen ganger): Det gjelder deg og meg også. Vi vet: At verken du eller jeg kan puste bare ut eller bare inn. Vi vet, at om kroppens finstilte kjemiske og fysiske tilbakekoblingssystemer svikter, kollapser systemet. Det kan bare fungere innenfor nokså smale grenser. Pustebesvær og høy temperatur gir oftest skarpe varsler om systemsvikt. Det gjelder de store, globale systemene også. Vi vet: At vi selv kan utvikle verktøy både til å iaktta, til å forstå, til å vedlikeholde, til å ødelegge. Vi vet: At det er vår egen, menneskeskapte virksomhet som nå bidrar til økende pustebesvær, til feberøkning. At vi har begrenset tid for å finne botemidler – slik at vi kan ivareta liv og helse, også for oss sjøl.
b) Hvordan mister vi pusten? Om motsetninger når kunnskap tas i bruk.
Den lille blå kloden vi ser utenfra, kretsløpssystemene som er forutsetningene for liv, er altså ikke noen følge av vår egenproduserte kunnskap.
Når vi derimot er i stand til å se oss selv utenfra, er det ved hjelp av verktøy og redskap vi har laget. Egenutviklet kunnskap. Når vi gjennom forsøk og vitenskap stadig bedre forstår samspill i naturen, forutsetninger for kretsløp og liv er også forståelsen/kunnskapen noe vi selv har skapt. Ut fra den forutsetningen at det er akkurat her vi er, slik vi har fått utvikle oss.
Når vi ser og forstår at vi selv er i ferd med å ødelegge kretsløp, koblinger som er forutsetninger for at vårt eget liv kan gå rundt, er det ved hjelp av vår egen kunnskap tatt i bruk.
Når vi selv er i ferd med å ødelegge kretsløp og livsforutsetninger, er det nødvendigvis også gjennom vår egen kunnskap i bruk. Gjennom måtene vi har produsert og organisert på, måtene vi gjør det på.
Oppsummert: 1) Vår egen fremste kunnskap, vitenskapelig tatt i bruk og utviklet viser og beviser at vi er iferd med å endre/ødelegge livsbetingelsene våre. Betingelser vi ikke selv har skapt.
2) Livsbetingelsene våre er i ferd med å bli ødelagt slik vi praktisk har forstått/forstår kunnskapen vår, forvalter den. Noe vi selv langt på vei skaper og har ansvar for.
3) Vi har ikke andre å stole på enn oss selv om liv fortsatt skal være laga. Vi må både klare å tenke «utafor boksen» og samtidig være bevisst at «boksen» (våre egne innarbeidede måter å forstå kunnskap og å ta kunnskap i bruk på) er der.
Klart det ikke er enkelt.
c) Kunnskapsforståelse og kunnskap i bruk myntes ut i alle samfunnets områder.
Andre øvelse. Tegn en trekant: Sett inn tre betegnelser for hjørnene i trekanten: Øverst: Produksjon/økonomi. I venstre hjørne: Verdier, rettigheter, likeverd. i høyre hjørne: Kunnskap, profesjon.
(Her fikk jeg heller ikke inn trekanten fra word-dokumentet- så tegn selv…eller tenk den…).
Produksjon/økonomi
Verdier, rettigheter likeverd Kunnskap, profesjon
Både 1) den kunnskapsforståelsen og anvendelsen som har brakt oss på ville veier såvel som 2) kunnskapen som viser oss at vi er på ville veier – og 3) kunnskap for å kunne rette opp feilene myntes ut i alle områder/felt av samfunnsorganiseringen – som trekanten illustrerer.
Det er innenfor og/eller i samspillet mellom disse tre feltene at kunnskap utvikles, at kunnskap tas i bruk. Det også innenfor disse tre feltene vi kan og må gjøre noe. Vi har selv skapt dem, de er vårt ansvar. Det er kanskje gjennom samspillet mellom dem vi må få til noe.
La meg forsøke å gi en grov definisjon av de tre «samfunnshjørnene:»
Produksjon og økonomi, tenker jeg, er knyttet til jordas, naturens mangfoldige ressurser og produksjonsevne. Ressursene er endelige og begrenset eller fornybare. De reproduseres i lange eller korte sykler. De er i utgangspunktet det de er, men kan kobles og tas i brukt på uendelig mange måter gjennom vår erfaring, kunnskap og inngripen. Økonomi må være knyttet til disse ressursene. Økonomi må være knyttet til arbeid og arbeidsmåter, til organisering og fordeling av det som produseres slik at liv kan gå rundt uten at livsforutsetningene svekkes. Den opprinnelige betydningen av økonomi er oikos – hushold. Den lille blå er vårt hus – om vi enn ikke har bygd det. Økonomi er institusjonelt også knyttet til kunnskaps- og profesjonalitetshjørnet. Det er likeledes knyttet til hjørnet for lover og regler, for distribusjon, fordeling og organisering av ressurser og arbeid. Økonomifeltet har dessuten sine egne etablerte institusjoner, organisasjoner og virksomheter – og kunnskapsforvaltning.
Verdigrunnlag, likeverd og rett, er et hjørne jeg tenker er knyttet til hvordan vi regulerer forholdet til hverandre. Her defineres hva vi finner rett og galt, spilleregler for hvordan vi skal forvalte ressurser, sikre rettigheter. Her defineres regler for å treffe beslutninger, regler for å sette regler. En liberal rettsstat har også egne institusjoner, organisasjoner og virksomheter – og kunnskapsforvaltning.
Kunnskap og profesjon betegner et hjørne knyttet til hvordan vi kritisk undersøker, tester og forstår hvordan noe er, virker og funker og kan funke. På alle områder. For hva som er gyldig – gitt erfaringer, definisjoner og ønsker. For hvordan vi kan dele forståelse og innsikter, undersøke hvordan de kan- eller bør tas i bruk. Som verktøy for å sikre helse, for å forvalte ressurser, for å kunne se og forstå oss sjøl både utafra og innafra. Kunnskapen har egne institusjoner, virksomheter og kunnskapsprofesjoner i utdanning som forvalter: kunnskap.
Hver og en av oss lever og virker i veksling innafor og mellom disse områdene gjennom livet. Sammen. Hver dag.
Hierarki eller kretsløp?
Vi kan tenke at de tre hjørene er samfunnsområder knyttet til hverandre, kanskje innbyrdes avhengig av hverandre gjennom samspill og dynamiske tilbakekoblinger. Litt på samme måte som levende kretsløp har sine «checks and balances.»
Vi kan også tenke oss trekanten som et hierarki. Der ett hjørne definerer de andre, setter premisser for bruk av helheten, bestemmer hvordan de andre hjørnene skal forvaltes.
Verdihjørnet kan ha makt, f.eks. ved at en bestemt ideologi, politisk eller religiøst fundert, setter premisser for lover, for produksjon og økonomi, kunnskapsforståelse og handlingsmønstre. Alt søkes underordnet, skal tjene den ene gud, det ene parti, eller den ene politiske tenkemåte og logikk. Slikt blir fort enstrettet, mister kretsløpets kjennetegn – løper løpsk.
Kunnskapshjørnet kan få makta ved at en bestemt teori eller metode – forståelsesmåte blir enerådende eller toneangivende. Alt springer ut fra, kan reduseres til, forklares ved bestemte fag, tenkemåter og logikk. Også slik kan ensretting oppstå, bli forutsigbart, miste kretsløpets, tilpasningens kjennetegn. Forskning kan nok også løpe løpsk.
Makt i økonomifeltet oppstår om en bestemt forståelse av ressursbruk, en bestemt modell for mål og mening med produksjon får definere de andre. En bestemt forståelse. En markedsmodell burde i prinsippet ha kretsløpets kjennetegn, vedlikehold, tilpasning og fornying for å ivareta hushold, liv. Men er det slik? I den grad slike modeller knyttes opp mot vekst som mål, måling av vekst og konkurranse om vekst som midler og metoder, kan kretsløpskjennetegn gå tapt. Det er svært vanskelig å forstå hvordan ensidig vekst (eller konkurranse om vekst) kan forenes med å opprettholde liv på en liten blå klode som ikke vokser. Om slike modeller skulle styre de andre hjørnene virker faren for at systemene løper løpsk nokså stor. Det er kanskje det som skjer akkurat nå?
En hierarkisk forståelse av trekanten kan være problematisk ved mangel på dynamisk samspill , mangel på tilbakekoblinger. Uten kretsløpskjennetegn, «checks and balances» står systemet som helhet i fare for å løpe løpsk om ett hjørne får definisjonsmakt.
Kanskje er det det som har skjedd – og skjer. At ulike samfunnsområder, med sin kunnskapsforvaltning, profesjonalisering osv i noen grad vært segmentert, mangler tilbakekoblinger. Kanskje også at noen hjørner har fått dominere andre områder. Gjennom historien har religion, ideologi, utilstrekkelig kunnskap eller grådighet i forhold til begrensede ressurser kunnet råde grunnen, fått dominere. I de nordiske landene er (var) vi kanskje blant dem som kom lengst i å finne dynamiske vekslinger uten at ett hjørne ble ensidig dominerende, eller fikk utvikle seg uavhengig av hverandre.
Slik jeg oppfatter situasjonen i dag er en bestemt økonomiforståelse i ferd med å gjennomtrenge alle hjørnene, bli ideologisk. I ferd med å gjennomsyre kunnskaps- og profesjonell rettighetsforvaltning. Både lokalt og globalt. Systemet er i ferd med å løpe løpsk, gå ut over sine tålegrenser. Joda: Andre ideologier, noen steder religiøse gjør også sitt for å gjennomtrenge de andre samfunnsområdene.
Koblingen av ideologi, ressursknapphet og store ulikheter vil nok alltid være eksplosiv. Mer eksplosiv dess større ulikheter, mer ensretting av informasjon og kunnskap, ekskludering og manglende mangfold.
Tredje øvelse: Tegn en ring rundt trekanten
Ved å slå en ring rundt trekanten, innskriver vi samfunnet i den lille blå – som er den vi har å holde oss til. Som vi med sin utvikling og sine kretsløp, i utgangspunktet ikke har skapt selv. Tegn gjerne inn piler som peker hver sin vei på sirkelen – for å markere nødvendigheten av dynamikk og veksling, tilbakekobling, checks and balances, kretsløp.
Tvilen om den beste kunnskapen.
Avslutningsvis kommentere bestefar litt på at det jo kan være vanskelig å forstå all den underliggende kunnskapen om kretsløp og tilbakekoblinger over lange tidsrom. Om sårbare tålegrenser. Mindre vanskelig blir det ikke når politiske og økonomiske drivkrefter sprer mistillitståke om den beste kunnkapen vi har.
Bestefar tenker at når kunnskap om nødvendig handling foreligger, kan folk flest vanligvis deles i tre grupper når de skal ta stilling til det som foreligger :
Den ene, ikke så veldig stor gruppa, er varslerne. De som aktivt (ofte med bruk av forenklinger, aktivisme, propaganda) forsøker fremme oppmerksomhet om foreliggende kunnskap. Om de åpenbare farene vi ser. Ofte har de forbindelser til brede forskningsnettverk og kunnskapsforvaltning.
Den andre – på motsatt side, er en nokså liten gruppe som aktivt benekter både kunnskap og handlingsbehov. Som plukker kunnskapbrokker etter forgodtbefinnende (eller detaljer de kanskje er eksperter på). Også kalt «cherry-picking» av kunnskap. Ofte brukes «cherry-picking» til å stemple eller så tvil om varslerne, om den frie forskningen. De har også sine forbindelser.
Den tredje og klart største gruppa omfatter de aller fleste av oss. Som befinner oss et sted midt imellom. Gjør så godt vi kan, forsøker låne øre til ulike stemmer. Er litt bekymret, mister litt tillit til hva og hvem av de som skriker høyest som man skal tro på. (Forskere skriker nok stort sett veldig lite). De fleste av oss tjener vårt brød gjennom måtene vi er blitt vant til å ta kunnskap i bruk på. Vi befinner oss ett eller flere steder innafor eller i sirklingen mellom samfunnshjørnene. I jobb og på fritid. Der vi treffer mange andre, de fleste også midt i mellom.
Mitt forslag var: Ikke bruk for mye tid på dem som aktivt benekter den beste kunnskapen vi har. Som vil satse liv og samfunn på at denne kunnskapen er feil. Ikke diskuter detaljer og løsrevne kunnskaper med dem. Men prøv gjerne å spore slike kunnskaper. De virker ofte å ende opp i tobakks- oljelobbyens og Trump- følgernes «tenketanker,» blant egoismens forkjempere, blant medie-kneblere og mur-byggere for ekskludering.
Heller: Bruk tid på å vise den vakre blå, det pulserende livet vi er del av: Nødvendig og verdt å ta vare på! Forsøk å tenke litt kritisk gjennom – der vi er, hver for oss og sammen hvordan vi på jobb og hjemme forholder oss til kunnskap om kretsløp, tilbakekoblinger for vedlikehold. At vi gjør det i de små daglige sammenhengene våre. Som uunngåelig er koblet om mot de større kretsløpene.
At vi bruker egen kompetanse og anledning der vi er, om enn begrenset, til å forsøke å prøve bidra til å formidle og utvikle den beste kunnskapen vi har. Snakke om det. Om hvordan både de små og store kretsløpene våre kan vedlikeholdes og forvaltes til alles beste.
At det nå er vårt ansvar: Vi er inne i hva Den Internasjonale Geologikongressen betegner som en ny epoke i jordas historie: Vi påvirker og endrer nå jordas geologi og økologiske samspill så mye at epoken er gitt navnet Antropocén. Menneskets epoke.
Paragraf 112.
«Klimafestivalen §112» har hentet navn fra den norske grunnlovsparagrafen. Grunnlovsparagrafen er knyttet opp mot Menneskerettighetene.
Som lov knyttet til rettigheter, hører den hjemme i samfunnstrekantens ene hjørne. Den kobler direkte til natur, produksjonsforutsetninger og dermed til økonomisk forvaltning i det andre hjørnet. Den knytter også direkte til forvaltning, utvikling og formidling av kunnskap om helheten i det tredje. Selvsagt uten å si noe om hvordan.
Det må diskuteres fritt. Forutsetter fri presse, tale- og trykkefrihet, fri forskning. Forutsetter nok åpen og dynamisk utveksling mellom de tre samfunnsområdene.
Paragrafen er ganske enkel, vakker. Den kunne gjerne eksemplifiseres ved en bevegelig sirkel rundt trekanten, som overbygning over all samfunnsvirksomhet. ( I diskusjonen etter innledningen ble det ved ett av bordene foreslått at sirkelen rundt samfunnstrekanten også kunne illustrere samfunnets tåle- eller bæregrense.)
Hvorfor legger ikke politierne den på toppen av sine mål, strategier og planer, som et overordnet spørsmål de må ta stilling til på alle områder ?
Sier at: «Vi går til valg på at slik kan vi ivareta livsgrunnlag, produksjonsevne og mangfold for framtidige generasjoner.» Eller: «slik mener vi at vi best kan unngå å ødelegge livsgrunnlag, produksjonsevne og mangfold for framtidige generasjoner.»
Bestefar kommer nok til å stemme på det partiet som gir mest overbevisende svar på slike spørsmål. Så langt ligger de tre største partiene dårlig an til å få hans stemme.
Især FrP som ser ut til å følge Trump – i å benekte at spørsmålet er relevant, kanskje også ved å mistenkeliggjøre eller søke kneble den beste kunnskapen vi har.
Grunnlovsparagrafen ble enstemmig vedtatt av det Norske Storting. (Såvidt jeg vet ville riktignok ikke FrP være med på siste avsnitt: Det må vel bety at partiet mente at folk flest ikke skal ha rett til kunnskap om tilstand og virkninger. Myndighetene skal ikke iverksette tiltak…. )
Grunnlovsparagrafen tåler alltid gjentakelse. «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»
Tilbaketråkk: Om å ta vare på den lille blå | besteforeldre mot global oppvarming