Fuglekassa henger i det store bjørketreet rett utafor stua her i drabantbyskogkanten.Vi fikk den som hjemmesnekra julepresang fra svigersønn og barnebarn for mange år sida. Hver vår følger vi med når det er visning på boligen i kassa. Det er gjerne kjøttmeis, spettmeis samt hvit og svart fluesnapper som som kommer på visning, byr – slåss og krangler litt. Det virker som om det er herrene som er ivrigst, både når det gjelder å holde andre potensielle budgivere på avstand, og som grundig saumfarer den mulige boligen innvendig og utvendig. Fruen sitter lett nervøst på ei grein, vipper med stjerten, kommenterer og skjenner. Det virker som om hun pleier å ha siste ordet?

I flere år nå har de vekslet på, de ulike meisene og fluesnapperne om å trekke det lengste strået. Spettmeisen er på mange måter den mest omhyggelige. Murer til og med igjen hullet til boligen om den synes det er for stort.

 I vår var det ingen ivrige fuglepar å se på visning. Vi lurte litt på om kassa var blitt for grå og umoderne. Nesten i ett med bjørkestammen går den nå. Kanskje vi burde hatt en liten oppussing før sesongen? Så mente vi å se at det var et eller annet inni der, noen som hadde tatt seg til rette og foret opp inni kassa. Husokkupanter? Plutselig en ettermiddag stakk det ut – et hode med lange buskete ører og vaktsomme kuleøyne. Helt stille. Et ekorn! Ekornmor hadde innredet bol og fått unger i kassa.

Det buskete hodet så ut til å fylle hele hullet i fuglekassa. Var det fanget i kassa tro? Nei, kjapt, nærmest fløt det smidige dyret ut av kassa. Snart var det like raskt inne, med den lange buskete halen hengende utafor et øyeblikk. Etter få dager så vi ikke mer til dem. Det virker som både mor og unger har flytta ut.

Nå, etter at ekornfamilien flytta, er det en svart- og hvit fluesnapper som later til å undersøke om dette er en mulig bolig og rugeplass. Inn og ut av kassa. Det aner oss at det kan bli dyrekjøpt om de tar sjansen.