Perlende sang til morgenenes solstråler silt gjennom skjelvende ospeløv, vekket pensjonisten.
Se hvilken morgenstund!
Frokost under løvtunge trær som glitrer i svale vindpust, drikker og puster sollys i selskap med nære og fjerne slektninger. Puster liv i stort og smått.
Bak hagemuren, på kryptimianens intense fiolette teppe, får alle humler suse, fulgt av flagrende sommerfugler. Enga nedenfor med sine viltvoksende vaiende strå er spettet med rødoransje hagesvever, smørblomst og veronika, brennesle, kløver, vikker, bregner, marikåpe og mye mer som jeg ikke kan navnet på. Svevene har åpnet seg mot dagen og summende insekter. Inviterer til å rusle blant alt som våkner.
Trofaste prydstauder. Irisen, høystilket og blå balanserer sin kneisende skjønnhet, dagliljene flokkes gyllent langs oppgangen, duftende jasmin og prestegårdsroser varsler sitt komme. Som også sensommerens frukter og bær, ennå i knopp. Rufsete rips- solbær-og bringebærbusker, epler og rabarbra. Morellene på det høye treet etter vårens blomstring er for trasten. Vi rekker ikke opp. Rododendron i blussende rosa langs veien er i ferd med å gi seg for i år. Blomkarsen prøver seg langsomt, som hvert år. Det gjør Skaugumbegoniaen også – med overvintrede knopper fra kjelleren. De kommer, de kommer. Det gjør Fagerfredløsen også. Vakker men påtrengende, farger den snart paletten mer gul. Vi prøver å fjerne hvert år men…
Prydplanter i potter og krukker lyser i rødt, blått, hvitt og gult og litt til; er ikke så selvstendige som de ville vekstene. Må voktes, vannes og knipes. Ikke for mye, ikke for lite.
Blåbæra i skrenten over hønsegården, innimellom furu, gran og rogn klarer seg sjøl, blir tilgjengelig på høsten.Hønene er svært glad i skvallerkål. Den er både vill og villig, som løvetann – og mye annet som jeg ikke vet hva er. Hønene, godt inngjerda, var ikke tilgjengelig for reven som luska rundt forleden, la seg til under hønsehuset. Men den ga seg.
En rå med nyfødt kalv på vaklende bein var sky og vár, trakk seg unna da jeg kom forbi. For å verne om det sårbare livet; kunne bringe det videre.
Morgenens perlende triller ble servert av en Munk – en uanselig fugl i sangerfamilien. Det passer godt i vårt familieliv der det har vært sunget og synges i ulike generasjoner.
En strofe og ettertanke av dansken Adam Oehlenschläger dukket opp under morgenens vandringer:
Hvad er vel Livet?
Et Pust i Sivet,
Som synker ned;
Et Spil af Kræfter,
Som higer efter
En Evighed.