Økomodernisme.

I et essay skrevet av Nina Wioszek og og Asle Midttun, lanseres et begrep om «Økomodernisme.» Forfatterne vekker til live drømmer om veier videre mot livskraftige samfunn. Veien som antydes er knyttet til systematisk fornuft, etikk og følelser slik retorikken foreskriver. I tillegg peker de på nødvendigheten av positive fortellinger, realiserbare drømmer.

Som også må tas ned i politisk hverdag, tenker pensjonisten. Essayet bør leses av politikere. De bør ta stilling til det som skrives. http://morgenbladet.no/ideer/2012/kan_vi_sexe_opp_den_gronne_tidsanden#.UKDkLOQ3hc0

Artikkelen slår fast som et utgangspunkt:

Vi er nødt til å takle klima- og miljøkrise for ikke å gå til grunne. Vi har mer enn tilstrekkelig dokumentasjon for at noe må gjøres.

To hovedfortellinger har slått feil, slik jeg forstår forfatterne, her kommentert:

Den første fortellingen, historien om velstand, markedsøkonomi og entrepenørskap har hatt som en av sine forutsetninger at naturressursene er grenseløse og kan utnyttes i det uendelige. Det er en optimistisk og forførende fortelling.

Utnytting og erobringen av naturressurser har vært koblet til forståelse av mennesker som frie, rasjonelle og selvstendige. Som drevet av egeninteresse der mening og lykke ligger i stadig større materiell velstand. I selvrealisering. I konkurranse om større avkastning – for den enkelte, for bedriften, for samfunnet. Vi har fått modernitetens forførende myte, både som drømmer på individuelt plan og som innretning og organisering av produktiv virksomhet og felles institusjoner. Det er tidens rådende fortelling. Og forsåvidt en fortelling som ikke har noen seriøs forståelse av at «noe må gjøres.» I ekstremvariasjonen produserer den faktisk fornektelse av at det finnes noe problem. En videreføring av denne historien vil bidra til at vi går til grunne.

Den andre hovedfortellingen er en redningsfortelling som følger av den første. Den går i to versjoner. Den apokalyptiske, som enten har en romantisk versjon, eller en pragmatisk. Den romantiske peker på sinnelagsetikk og det enkle liv, «tilbake til urørt natur,» naturen som katedral.

Den fungerer dårlig både for produsenter og politikere, for folk flest. Den andre versjonen er den politiske visjonen om «bærekraftig utvikling.» I praktisk utforming har begrepet vist seg som en selvmotsigelse som forsøker å forene vekst og puritanske grenser i samme begrep. Forfatterne kaller begrepet et «verbalt prevensjonsmiddel.» Det forfører ingen, og har åpenbart vært villedende i letingen etter veier vekk fra avgrunnen.

Forfatterne ønsker vel å bygge opp en realiserbar drøm. En drøm som visker ut skillet mellom modernitet og natur. Som tar tilbake den gamle greske forståelsen av økonomi, oikos som hushold, bringer moderniteten tilbake til «sitt jordiske hjem og samfunn.» Optimisme og en drøm vi kan ønske å være del av og delaktige i. De konkretiserer tredelte forutsetninger for en realiserbar drøm om «økomodernisme,»

En av forutsetningene er å utvikle en moderne identitet, en reformulering av identitet og samspill.

Fra: dagens identitet knyttet «homo economicus» – det rasjonelle vesen drevet kun av egeninteresse og tilrettelegging for brutal konkurranse om å ta mest mulig ut av knappe ressurser.

Til: «the caring creative.» Entrepenører som gjenoppdager verdien av solidaritet og dugnad på lokalt nivå i samspill med det regionale og globale. Som tror på tilpasning gjennnom nyskaping i partnerskap. Innenfor rammer.

En annen forutsetning er knyttet til revidering av vårt utdanningsprogram. Her virker kanskje forfatterne mest overfladiske. De peker på undervisningsinnhold i lærebøker der skillet mellom mennesker og miljø fortsatt eksisterer.

Heller dreier det seg nok om hvordan utdanningssystemet i et par generasjoner har sprikt mellom en visjon representert ved «gagns menneske,» og samtidig har skapt avarter av standardisert kunnskapsproduksjon.

Utdanningssystemet kan sies å være preget av samme type selvmotsigelse som begrepet «bærekraftig utvikling.» Læreplanenes generelle deler er rettet mot «gagns menneske.» Mot å oppdage, reflektere, forstå, øve, skape og mestre. Mot å kunne delta, samarbeide og ta ansvar. En slags «caring creative human.» Samtidig er sentrale deler av tilrettelegging, belønnings- og vurderingsssystemer rettet mot konkurranse om byråkratiserte/dokumenterte resultater, forstått som enkel avgrensbar og tellbar vekst i noen få kategorier. I beste «homo economicus – forstand.»

(Pensjonisten har gjort spede forsøk på å ta opp slike forhold i en mannsalder, stort sett for døve ører. Prøvde vel ikke sterkt nok. Tillat en liten historisk parentes om dette: På slutten av 80-tallet ble jeg oppnevnt som medlem av Blegen – utvalget som skulle se på utformingen av videregående utdanning. Forløperen til R94. Arbeidet i utvalget gikk raskt, og innebar vel flere tapte faglige slag, men ett har festet seg. Da den endelige NoU – en skulle penneføres, ble det hele innledet med formuleringer om overordnede mål. Som sentrale mål framsto mer kunnskap til flere. Kunnskap som kunne bidra til konkurransekraft og økonomisk vekst. I beste «economic-man» og «bærekraftig økonomi» – tenkning. Jeg var betenkt. Mente at en sentral samfunnsutfordring og dermed for hele vårt utdanningssystem måtte være utvikling av «ny og bedre kunnskap.» Knyttet til viten vi allerede hadde om at det var en økologisk krise på gang. Vi ville svikte framtidige generasjoner om vi holdt fram som vi stevnet. Jeg skrev en utvalgsdissens til den overordnede innledningen. Ble fortalt at det var en «diskusjon som måtte tas annet sted,» ikke hørte hjemme her. Ble instendig overtalt for å trekke dissensen. Det gjorde jeg. Og skammer meg fortsatt.)

Den tredje delen av en økomoderne vending som Witoszek og Midttun synes å fremme er knyttet til «meningen med livet.» Sannelig en munnfull, og vel en annen side av vendingen vekk fra «homo economicus?» Mening, «mening» – hva det er, kan være, bør være å være menneske? Snarere enn å mynte ut begrepet i en bestemt formel eller form, som en bestemt utopi – har jeg sans for forfatternes mer negative antydninger av hvor vi ikke vil; i egen forsiktig omformulering.

Meningen med livet er ikke bare konkurranse og karriere, men også et engasjement for trivsel av det naturlige miljø.

Grønn vekst kan ikke være alibi for land – grabbing. (Eller ran av grunnrente – forstått som fellesressurser).

Oljeutvinning kan ikke gå på bekostning av livskvalitet for framtidige generasjoner.

Demokrati kan ikke bare fokusere på statsmakt, men mer sivilt engasjement med mer direktedemokratisk tilsnitt.

Økomodernisme forutsetter økonomi som setter livskvalitet, ikke vekst i sentrum. Det samme vil vel gjelde for kunnskapsutvikling, innretning av produksjon, fellesskapsinstitusjoner- og strukturer.

Pensjonisten leser også Joseph Stiglitz, Amartya Sen og Arne Johan Vetlesen sitt arbeid som forsøk på å fremme slike visjoner. Har meldt seg blant besteforeldrene som gjerne vil ha framtid for kommende generasjoner. http://www.besteforeldreaksjonen.no/

Jeg oppfatter ikke at essayistene skriver fra noen partipolitisk plattform eller henvender seg til noe bestemt politisk parti. For noen vil imidlertid politiske reaksjoner på slike innspill kunne bli avgjørende for stemmegiving.

I dagens politiske fauna ser pensjonisten foreløpig Arbeiderpartiet og Høyre som pushere av de to historiene som ikke kan funke. Men som i litt ulik grad kan se at det finnes et problem. FrP regnes foreløpig til dem som helst ikke vil se noe problem – og måtte vel oppgi det innerste av sin sjel om de skulle kunne få øye på det. Samtidig har de en besnærende evne til å snu kappa etter vinden…

Småpartiene fungerer i pensjonistens forståelse mye som haleheng. Men de synes, i større grad enn de store partiene å ha forstått at noe må gjøres.

Visjonen synes større enn noe enkeltparti kan favne, krever trolig nyskaping i partnerskap. Noen som vil gi troverdig bud før valget?