Tanker om klimavalg og egne valg.

Bestefar har vært ute og demonstrert. Kanskje ikke helt lovlig, utenfor Operaen.
Ved åpningen av NHOs årskonferanse om «Oppdrag Energi.» http://www.besteforeldreaksjonen.no/?p=4300.
Vi vet at det globale klimaet er i ferd med å gå av sporet. At det i stor grad skyldes overforbruk av fossilt brensel. I brevet vi delte ut til stressa arbeidslivsledere i lang blå frakk med mobil på øret og ung sekretær på slep med vesker og papirer, viste vi til at både Verdensbanken, det Internasjonale Energibyrået såvel som tidligere arbeidslivsledere sier at det må tas rev i seilene. Det nok nå!
Vi kunne spedd på med nobelprisvinnende økonomer som mener klimakrisen må settes på topp, ny økonomisk tenkning er påkrevet. http://www.project-syndicate.org/commentary/global-warming–inequality–and-structural-change-by-joseph-e–stiglitz

Svarene som arbeidsgivere og politikere ga på konferansen var å selge mest mulig olje og gass så lenge som mulig. Fordi det er reinere en kull. Bare andre senker sitt forbruk, kan vi selv kjøre på og samtidig bidra til klimaredning. For selvsagt ser de at her er det en ufordring, men………..
Konferansen la visst også opp til at det måtte gjøres så smart som mulig. Satse på utdanning for å bli konkurransevinnere. Satse på utdanningsspesialisering og resultatkonkurranser, satse på de målbart dyktigste.
Vår viktigste samfunnsutfordring er, må vite, hvordan vi kan sikre oss størst mulig avkastning av naturrikdommene våre. Grunnkapital- og rente. Svi den av fortest mulig til inntekt for vår generasjon. Sånn at vi kan øke forbruket vårt. Lære å bli enda mer vinnere. I verdens rikeste land. Man bør ikke regne med at det internasjonale samfunnet uten videre synes det er grei logikk.
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Rik-pa-a-redde-verden-7087859.html

Det er vel snart bare i Fremskrittspartiet kunnskapsløsheten er tilnærmet total. At man ikke ser. Hvor man i fullt alvor kan fremme forslag om å sette forskningsbasert kunnskap til side ved et enkelt landsmøtevedtak. (Siste landsmøte). Fordi det å ta kunnskapen om klimautvikling på alvor ikke umiddelbart vil komme velgerne til gode i form av lavere skatter, billigere sprit, bensin og pølser.
De andre partiene tenker nok omtrent det samme, om vi skal tro NHO – konferansen, men de pakker det mer inn i vatt og bomull. Det er en utfordring vi kan tenke på mens vi ser en annen vei og fortsetter som før.

Bestefar dro videre denne formiddagen for å holde en innledning på et seniorsenter på sin siste arbeidsplass, nå HioA. For å fortelle litt om denne Besteforeldreaksjonen han har meldt seg inn i.
Hadde forberedt seg med noen stikkord, brosjyrer og kunnskapsunderlaget som viser at vi undergraver biomangfold og det økologisk samspillet som vi alle er avhengige av. Greinene vi sitter på kan være sagd over på ganske kort sikt. Neppe i bestefars levetid, men åpenbart i barnebarnas – og mulige oldebarns levetid.
En våken og vennlig gruppe seniorer samlet rundt lunsjseminarbord. I en samtale over brødskiva før introduksjonen, ymtet bestefar at han kanskje hadde meldt seg inn i denne aksjonen, vært med å demonstrere for å bøte litt på gamle synder, på dårlig samvittighet. Kanskje burde innledningen begynne der, tenkte han umiddelbart. Og slik ble det, litt spontant. Kanskje litt i overkant kobla mot egne motstridende følelser. «Vanskelig ikke å la seg berøre av innlegget,» som en av tilhørerne sa (med et litt skjevt smil) etterpå.

Hva det dreiet seg om? Følelser som jeg knyttet til egen ungdom. De problemene vi nå, kanskje for seint, er i ferd med å forstå rekkevidden av så vi allerede da Rachel Carsons bok kom ut for 50 år sida. Vi skjønte at noe forferdelig galt var i ferd med å skje. Vi skjønte allerede da at et begrep om stadig mer økonomisk vekst og økt forbruk ikke kunne gå i hop med de endelige ressursene vi rår over på jorda. Men vi tok kanskje halvhjertet konsekvensene av det. Gjorde litt. Åpenbart ikke nok.
For egen del meldte jeg meg ut av militæret da vi stiftet familie, rundt 1970. Med en økopolitisk begrunnelse. Forsvarsproduksjon og forbruk var forurensende og feil ressursforvaltning.Like ille var at vi rettet oppmerksomheten mot feil fiender. Den største fienden i framtida lå i vår egen tenke- og virkemåte, i måten vi anvendte kunnskap på gjennom produksjon, forbruk og manglende fordeling. Begrunnelsen førte til at Staten reiste rettssak. Som jeg vant. (Trolig vel så mye fordi jeg ikke hadde noe mer til overs for Warsawapakten enn for NATO, og fordi jeg stadig har vondt for å svelge autoritative politiske eller religiøse begrunnelser for å snu budet om at «Du skal ikke slå i hjel» til at «Du skal slå i hjel.» )

Da jeg samtidig søkte jobb som vit.ass på Arbeidsforskningsinstituttet for å være med å bygge opp et utdanningsprosjekt, hadde jeg med meg slike tanker. Sjefen, Einar Thorsrud, spurte om motivasjonen min for å begynne å jobbe med dette feltet. Jeg husker intensjonen i svaret – og reaksjonen på det. Svaret var nok knyttet til at jeg da var midt oppe i forberedelse til militærnekterrettsaken. Jeg sa noe om at når vi nå begynte å få tydelige signaler om at vi var i ferd med å forrykke den økologiske balansen, misbruke ikke-fornybare ressurser (”Limits to Growth” kom et par år seinere) innebar dette at forståelsen og organiseringen av kunnskap, kunnskapen tatt i bruk i arbeids- og produksjonsliv måtte ha betydelige mangler og feil på en eller annen måte. Det å jobbe med endringer i kunnskapsforståelse og arbeidslivspraksiser, organisering og arbeid, måtte på en eller annen måte bli viktig framover. Svaret ble greit mottatt på et institutt som hadde systemtenkning, demokratisering, medvirkning, produktivitet og arbeidsmiljø høyt på dagsorden.

Gjennom mange forskningsår lå nok denne motivasjonen der, ble på et vis tatt inn, men ikke konsistent, spisset og skarp på akkurat dette feltet. ( Noen spede forsøk på å knytte linjene kan sees i fagartiklene på hjemmesida: http://jonfrode.no/markedssprak-fri-konkurranse-og-avmakt/, http://jonfrode.no/oppgaverasjonalitet-og-kunnskapsforstaelse/, http://jonfrode.no/on-knowledge-bases-and-maps-of-knowledge/)
Samtidig ble vi sugd opp av den lokale hverdagen, som slett ikke bare ble bærekraftig hva gjaldt livsstil og forbruk. Forsøk på å balansere innenfor det sosialt og materielt akseptable både for ungenes og egen del. Dilemmaer myntes ut i lokal hverdag der ingen av oss går fri. Forbruksmessig må svært mange av oss kunne si: Vi har nok nå!
Det globale, systemiske og strukturelle, det politiske, ideologiske og moralske som er felles, manifesteres i den enkelte. Det dreier seg om flere nivåer som uvegerlig møtes i det personlige. (Utmerket diskutert nettopp i et essay av Knausgård: http://www.information.dk/447517). Vi kommer lett til kort. Samvittigheten. Forsøkene, tross alt. Som Besteforeldreaksjonen som adresserer politikerne før stortingsvalget, http://www.besteforeldreaksjonen.no/?page_id=62.

Vi kan si at det dreier seg om virkeliggjøring av § 110b i Grunnloven: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produtionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret også for Efterslægten.»
Sitatet står øverst på en brosjyre vi delte ut til NHO – deltakerne, noe man nesten pusset politiet på oss for at vi gjorde – på en gangbru og et fortau vi trodde var dekket av allemannsrett og ytringsfrihet.
Hva med en rettsak mot de myndigheter og ledere som er iferd med å gjøre grunnlovsparagrafen meningsløs? Det er neppe aktuelt så lenge (først og fremst trioen FrP, Høyre, AP) får «enhver» tilå tro at «Naturen» er uuttømmelig, at økonomisk vekst, forbruksvekst og produksjonsvekst er nøkkelen til «sundhed» og velstand. At konkurranse om «å få mest,» «få mer» er det grunnleggende.
Uansett hvor mye man allerede har. Hva med å lete fram økonomiske modeller med formål å ivareta og vedlikeholde, få liv og virke til å «gå rundt?» Fordele bedre når så mange har mer enn nok – slik at flere kan få tilstrekkelig til liv og virke?

Joda, vi prøvde litt før også. Bestefar ser seg tilbake. Klipper litt fra et publisert foredrag han utarbeidet sammen med før nevnte Einar Thorsrud. Spådommer om framtidig utdanning og samfunnsutvikling. For 34 år siden. (Publisert i bok mange år seinere: http://websok.mikromarc.no/Mikromarc3/telemark/detail.aspx?Id=5232&Unit=6467&db=porsgrunn-vgs) Vi skisserte i tabells form uttrykk for en utvikling vi håpet på og ønsket. Kontrasterte med en utvikling vi fryktet. De siste ble vel i størst grad virkeliggjort, og det er på et vis resultatene vi sliter med internasjonalt.

Når det gjaldt økonomi, skisserte vi bl.a. håp og frykt slik:

– Vi håpet på et nytt vekstbegrep, knyttet til likeverd og gjensidighet, til ny økonomisk verdensordning, større likhet og gjensidighet mellom i – og u-land. Knyttet til mindre enheter, integrerte lokalmiljøer, likeverdighet og gjensidighet mellom sentrum og periferi. Et vekstbegrep burde knyttes til vekst i mangfold, til mer allsidig anvendelse av fornybare ressurser.
– Vi fryktet vekst som mer av det samme. Som økt kontroll fra sentrum over periferi. Som store enheter og spesialiserte sektorer. Som økt avstand mellom rike og fattige.

Når det gjaldt arbeidsliv så skissen slik ut:
– Vi håpet på avbyråkratisering av arbeidsliv, selvstyrte grupper. På skifte i arbeidsoppgaver, teknologi til understøtting av lokal kontroll og organisasjonsmessig fleksibilitet
– Vi fryktet hierarkisk organisering av oppgavefragmenter, sentralstyring og overspesialisering. Vi fryktet rigide tidsregimer, just-in-time og at teknologiutvikling ble tatt for gitt.

Når det gjaldt fritid skisserte vi håp og frykt slik:
-Vi håpet på møte mellom mennesker. Møte mellom kulturer. På egen skapende virksomhet, på toveis media- og informasjonssystemer.
– Vi fryktet passive, standardiserte fritidsmønstre, underholdnings- og fritidsindustri. Vi fryktet enveis påvirkning fra informasjons- og mediamonopoler.

Når det gjaldt medvirkning og sosial trygghet så skissen slik ut:
– Vi håpet på selvhjelp og nabostøtte
– Vi fryktet institusjonsisolasjon

– Vi håpet på deltakerdemokrati
– Vi fryktet forvaltningsmaskineri.

Når det gjaldt utdanning laget vi en egen tabell, og henter fra denne:
– Vi håpet på fleksible overganger mellom skole og arbeidsliv
– Vi fryktet lang, sammenhengende skolegang.

– Vi håpet på en utdanning med rom for nære problemstillinger som utgangspunkt for fordypning, funksjonelle praktiske løsninger, og utvikling av nye problemstillinger
– Vi fryktet fagspesialisering knyttet til læringskonkurranse med vektlegging av målbare læringsresultater, kvalitets- og nivådifferensiering.

– Vi håpet på rom for lærersamarbeid på tvers av fag.
– Vi fryktet profesjonssamarbeid innenfor atskilte spesialiteter.

– Vi håpet på fleksibel arbeidsorganisasjon og få bundne timer.
– Vi fryktet «tett timeplan» og mange «valgfag.»

Foran valget 2013, og etter NHO – konferansen ser ikke bestefar spesielt lyst på situasjonen. Foreløpig konklusjon er at en stemme til et av de tre store partiene (H,AP,FrP) vil sikre mer av den utviklingen som har vært tydelig de siste 50 åra. Som vi har hatt nok av nå. Med H og FrP vil den trolig bli sterkere. En utvikling som med økende sikkerhet vil sette liv og miljø i fare for framtidige generasjoner. Jeg vet hvilke tre partier jeg ikke vil oppfordre noen til å stemme på.